Regjeringens forretningsomsorg må stoppes

Målsettingene i regjeringsplattformen vil gi mer forretningsdrift i de offentlig finansierte velferdstjenestene og i eldreomsorgen. I regjeringserklæringen oppgir regjeringen den svenske kommersialiserte eldreomsorgen som et forbilde, og skriver at den vil bidra til at kommuner i større grad legger til rette for fritt brukervalg innen hjemmetjenesten. 

Regjeringen ønsker å utrede fritt brukervalgsordning i kommunene etter modell fra Sverige, og de vil styrke både kommunal og privat utbygging av trygghetsboliger, sykehjemsplasser, hospice, demenslandsbyer og private bofellesskap. De skriver at de også ønsker å utvide prøveordningen med offentlig finansiering av omsorgstjenester. Dette skjer uten hensyn til konklusjonene i den omfattende, offentlige utredningen kalt Velferdsutredningen som nylig er gjennomført av velferdssektoren i Sverige;  «Ordning och reda i välfärden» og «Kvalitet i välfärden – bättre upphandling och uppföljning».

Med rapporten «Hva bør vi lære av Sverige? – Svenske erfaringer med kommersiell velferd og markedsretting – med vekt på eldreomsorg», har jeg forsøkt å belyse de faktiske konsekvensene av markedsløsninger og kommersielle aktører i velferden.

Trosser signalene

Kommersialisering av kommunale helse- og omsorgstjenester fremmes på tross av at den svenske Velferdsutredningen og annen omsorgsforskning har slått fast at kommersialisering av velferden i Sverige, ikke har gitt befolkningen bedre eller mer effektive velferdstjenester.

Den svenske velferdsutredningen består av flere SOU-er og som kan sammenliknes med en norsk offentlig utredning, NOU. Utredningen konkluderer med at innføringen av brukervalgssystemer i primærhelsetjenesten og eldreomsorgen skaper større geografiske og sosiale forskjeller. Og de som trenger tjenestene mest, har minst forutsetning for å benytte seg av dem.

I utredningen Effektiv vård (SOU 2016:2) er sågar et av forslagene å ta de mest sårbare eldre ut av brukervalgssystemene for å få til nødvendig samhandling rundt den enkelte. Myndighetene i Sverige anslår at det finnes om lag én million innbyggere med komplekse behov, med små forutsetninger for å delta i samordningen av egen pleie og omsorg. Om lag halvparten av de eldre vet ikke selv at de har valgt tilbyder av hjemmetjeneste, og cirka fire prosent foretar omvalg.

Likevel ønsker altså den norske regjeringen å innføre tilsvarende systemer her. Det er på tide å spørre hvem regjeringen mener eldreomsorgen og helsetjenesten skal være til for, om det ikke er for å beskytte de mest sårbare?

Større sosiale forskjeller

I det svenske brukervalgssystemet er det tilnærmet fri etableringsrett for kommersielle selskap som mottar stykkpris fra det offentlige. I storbyene tiltrekker systemene seg mange tilbydere, selv om det totalt er noen relativt få store velferdskonsern som kontrollerer store deler av markedet. Etableringene skjer oftest sentralt, mens distriktene risikerer å tappes for fagfolk. Befolkningen der har fått mindre tilgang til helsetjenester. I Sverige er resultatet større sosiale forskjeller i tilgang til helsetjenester. Oppsplitting i mange tilbydere har gitt mindre samhandling mellom tjenestene, mens de som trenger velferdstjenestene mest, trenger mer samhandling.

I Norge er det nettopp samhandlingsbehovet som var begrunnelsen til Høyre-ordføreren i Austevoll da kommunen nylig avsluttet bruken av kommersielle selskap i eldreomsorgen. Da samhandlingsreformen ble vedtatt i 2009 var det uttalte målet at mer omsorg og helsehjelp skulle skje i kommunene, nær innbyggerne. Målet var økt kvalitet.

Ti år etter må norske kommuner håndtere langt sykere pasienter enn før: Liggetid i sykehusene og antallet sykesenger har gått ned, det er flere eldre svingdørspasienter og kommunene har ikke fått bevilgninger som står i forhold til det økte ansvaret. Det er innført et liksom-marked mellom sykehusene og kommunene med tilhørende bøtleggingssystem.

Dette er problemene i norsk eldreomsorg anno 2019, og det er disse problemene som må løses. Da hjelper det ikke å foreslå mer av det samme, men det er altså det regjeringen gjør.

Stoppeklokkeomsorg

For eksempel er eldreomsorgen i mange kommuner splittet opp i bestiller-utførermodeller slik sykehussektoren er. I Oslo, Bergen og Tromsø har dagens politiske flertall sett at systemet er lite effektivt, og at det utfordrer fagligheten og kvaliteten i tjenestene. Kommunene har satt i gang ulike forsøk med tillitsreformer, satt seg mål om avbyråkratisering, og i Oslo har byrådet et uttalt mål om å avvikle bestillerkontorene.

Målet er at flere beslutninger skal tas nært tjenestemottakerne ved at mer myndighet overføres til fagfolkene i førstelinjene og eldre selv. Dette er tunge prosesser, og når systemene først er innført er skuta svært tung å snu.

I stedet for å komme kommunene i møte, foreslår regjeringen en modell for eldreomsorgen som ikke kan gjennomføres uten at bestiller-utførermodellene opprettholdes. De delene av eldreomsorgen storbyene har erfart at fungerer dårligst, vil regjeringen rulle ut over hele landet. Velferdstjenester til sårbare brukere krever samarbeid, individuell tilpasning og fleksibilitet.

Kontrollregimene, som må rigges for å forsøke å kontrollere hva offentlige midler brukes til i brukervalgssystemer, krever store ressurser, standardisering og forutsigbarhet. Fastsettelse av stykkpris krever også mye. Stykkprisen er stoppeklokkeomsorgens tvillingbror. Den svenske offentlige utredningen påpeker at kontrollsystemene kan være til direkte hinder for effektivitet og kvalitetsutvikling i tjenestene.

Vilkår under press

Svensk eldreomsorg lider under at administrasjonsbyrden er mer enn doblet på ti år. Ansatte som arbeider ute i tjenestene, gis mindre faglig tillit og mer bestemmes på bestillerkontorer. Det gir også eldre mindre innflytelse i sin hverdag. Den entydige erfaringen både ifra Sverige og Norge er at kommersialisering av eldreomsorgen setter lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår under press.

De kommersielle selskapene har oppnådd store markedsandeler og fortjenester i skattefinansierte velferdstjenester der politikerne har sluppet dem inn, blant annet i barnehagesektoren og i barnevernet for Norges del. Statens og velferdskonsernenes makt har økt, og lokalsamfunnenes er redusert. Innføres offentlig finansiering kombinert med stykkpris, kommersiell utbygging og brukervalgsmodell i eldreomsorgen, så reduseres kommunene i stor grad til innkjøpere av eldreomsorg. Lokalsamfunnets forhold til den lokale eldreomsorgen kan komme til å minne om maktesløsheten mange føler ovenfor helseforetakene.

Velferdsbusiness

Store fortjenester trekker investorer mot velferdstjenester som drives på fellesskapets regning, fremfor å skape nye arbeidsplasser. I Sverige var avkastningen på total kapital i den i all hovedsak offentlig finansierte private velferdssektoren 13,4 prosent i 2014, mens tilsvarende tall for tjenestesektoren som helhet var 7,4 prosent. I Norge er det dokumentert liknende tall både i det kommersielle barnevernet og i barnehagesektoren der utredninger bestilt av Kunnskapsdepartementet nå viser at det er «markedssvikt».

I begge disse sektorene dominerer nå noen få store kommersielle konsern, flere av de med eierskap utenfor Norge. Etter at det svenske storkonsernet Ambea kjøpte opp Aleris omsorg, og sistnevntes gjeld skal ha blitt redusert med 2,6 milliarder, sies det nå at det nye selskapet Stendi kontrollerer om lag 25 prosent av det kommersielle omsorgsmarkedet i Norge. En betydelig andel av dette er skattefinansiert.

I Sverige er i dag den kommersielle andelen av sysselsetting i skattefinansiert velferd om lag 18,3 prosent, og de ideelle står for 3 prosent. De ideelle, som driver uten formål om å tjene penger og reinvesterer eventuelle overskudd i driften, skvises når velferden blir forretning. Bare Sverige ligger under Norge i andel ideelle leverandører blant landene som er sammenliknet. I Norge er andelen oppgitt å være 7,8 prosent.

Må stilles til ansvar

NHO og Spekter ivrer for regjeringens kommersialiseringsprosjekt og driver kampanjene «velferdsmiks» og NHOs «proffentlig» før høstens kommunevalg. Ordene «privat» og «offentlig» skal satt sammen visstnok bli «proffentlig».

Jeg mener profitt + offentlig er en mer presis stamme for NHOs nyord. NHO og Spekter driver kampanjer for bedrifter som ser på offentlig finansierte velferdstjenester som et attraktivt marked for å oppnå fortjeneste. De vil oppnå profitt på offentlig finansierte velferdstjenester. Modellen er tross nyord, ingen nyvinning. Dette er bare privatisering og markedsretting i ny innpakning, og det vil ikke gi oss en bedre eldreomsorg med mer tillit og rom for fagutvikling i førstelinjene.

En moderne eldreomsorg må sette møtet mellom den enkelte eldre og de som arbeider ute i tjenestene først. I en kommersialisert eldreomsorg ville dette aldri skje fordi privatisering forutsetter byråkratisering. Norge må lære av både egne og svenskenes erfaringer. Regjeringen må stilles til ansvar for sin privatiseringsplan for den kommunale eldreomsorgen. Første anledning er høstens kommunevalg, den neste anledningen er stortingsvalget i 2021.