Også Listhaug kan ha noen gode ideer

Sylvi Listhaug kan gå mange på nervene. Som ny folkehelseminister fra Fremskrittspartiet vil hun helst ikke moralisere over folks usunne vaner. Som minister med ansvar for eldreomsorgen vil hun ha nytt liv på kjøkkenet til sykehjemmene, da hun var eldrebyråd i Oslo ble mange kjøkken nedlagt fordi kommunen innførte kok/kjøl som metode for produksjon av varm mat ved sykehjemmene. Slikt kan få oss til å ane at det kan bli mer spetakkel når Listhaug nå skal styre eldreomsorgen for hele landet.

Automatiske utbetalinger

En av de første tingene Listhaug vil ta tak i, er utvidelse av forsøksordningen med statlig finansierte omsorgstjenester. Etter at Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet lenge hadde ivret for en slik modell, fikk de i 2016 gjennomslag for å starte opp et 3-årig forsøk, til 150 millioner kroner. Den opprinnelige tanken var å kople løs eldreomsorgen fra lokale, kommunale prioriteringer. Partiet ville redusere geografiske skjevheter ved at brukernes behov skulle utløse automatiske utbetalinger fra staten. Tanken var at rådmannen da ikke lenger ville kunne prioritere andre gode formål på bekostning av omsorgstjenestene. 

Kalde føtter

Forsøket skulle etter planen omfatte inntil 20 kommuner, men mange av de 18 som til slutt søkte om å være med, fikk kalde føtter. De fryktet at de totalt sett ville komme dårligere ut av det. Dermed var det bare seks kommuner som ble med i det som spydig ble omtalt som Frps dyre prestisjeprosjekt. Fire av disse fikk prøve seg med tjenester utført etter statlige kriterier og statlig finansiering, mens to bare fikk et statlig øremerket tilskudd – til forskjell fra andre kommuner som får en rammebevilgning som de kan disponere selv.

En evaluering som ble gjort for Helsedirektoratet i 2018, viste at forsøket økte utgiftene for staten, men det førte også til et «overskudd» for de involverte kommunene. De fire kommunene som hadde operert etter Fremskrittspartiets foretrukne modell med statlige kriterier, økte sine kostnader med om lag 15 prosent fra 2015 til 2017. Særlig kostnadene for drift av sykehjem økte. Men det var lite som tilsa at forsøket hadde svekket kommunenes langsiktige dreining mot hjemmebaserte tjenester, slik noen hadde fryktet.

Bedre kompetanse

Departementet forklarte de økte kostnadene med demografisk vekst og langsiktige investeringer i kompetanseheving og velferdsteknologi. Evalueringen viste ellers at forsøket hadde gitt en mer profesjonell tildelingspraksis og økt kompetanse i kommunene. Det hadde også gitt bedre samhandling, styrket brukermedvirkning, bedre vedtakspraksis og styringsgrunnlag.

Konklusjonene ble likevel ikke møtt med stor jubel. Arbeiderpartiet mente at forsøket bare hadde ført til økte kostnader og mer byråkrati; kommunenes egen organisasjon KS så på det som et «blindspor» og flere medier slaktet prosjektet på lederplass. Selv Carl I. Hagen var ikke helt fornøyd. Han hadde sett for seg en ordning der det statlige Nav-kontoret fikk «regelstyrte» bevilgninger fra staten hvor kassen ikke kunne gå tom, på lik linje med for eksempel sykepenger. Det skulle ikke være noe tak for hvor mye penger en kommune skulle kunne få, så lenge Nav-kontorets personell kunne dokumentere at pasienten hadde behov for bestemte tjenester. Akkurat slik ble det jo ikke.

Ideologiske motiver

Men hvorfor er det egentlig slik at det er en dårlig idé av staten å gi mer penger til kommunene ut fra de reelle behovene som finnes i hver kommune? Her kan man mistenke at kritikken mot Fremskrittspartiets prosjekt har sitt utspring i underliggende ideologiske motiver. Vanligvis er jo ingen av dem som nå er så kritiske, imot at vi skal bruke mer penger på eldreomsorgen. Også Arbeiderpartiet og de fleste fagforbundene er bekymret for at det kommunale selvstyret fører til store ulikheter i kvaliteten på eldreomsorgen rundt omkring i landet. Arbeiderpartiet har til og med vært med på å fjerne den politiske innflytelsen på sykehusene gjennom helseforetaksreformen. Nå latterliggjør de regjeringen, som vil begrense kommunalpolitikernes muligheter for å prioritere kulturhus og idrettsanlegg framfor sykehjem og omsorgsboliger.

Lykke til

Statsråd Sylvi Listhaug skal nå i gang med å forlenge og utvide forsøket med statlig finansiert eldreomsorg. Det mener jeg vi skal ønske henne lykke til med. Også en statsråd som har dummet seg ut andre steder, må få lov til å vise at hun vil noe med eldreomsorgen. For det er jo ikke slik at dagens omsorgs- og helsetilbud til eldre er et glansnummer som ingen skal få lov til å røre. Tvert om skriker den etter reformer – inkludert finansieringsordninger som sikrer kvalitet på tvers av kommunegrenser. Så det å forsøke å gjøre ting på nye måter, bør i utgangspunktet ikke bli møtt med en kald skulder bare fordi det kommer fra et parti som vil løse de fleste problemene ved å ta fra statskassen. Kanskje det er på tide å se kritisk på et overføringssystem som gir kommunene rett til å prioritere så forskjellig og – i noen tilfeller – på bekostning av viktige tjenester til innbyggerne. For det gir ofte ikke mening at to kommuner kan ha så ulik kvalitet på sine tjenester, bare fordi det går en kommunegrense der et sted.

Gir blaffen?

Motstanden mot Listhaugs ønske om å utvide forsøket med statlig finansiering av kommunens omsorgstjenester bunner først og fremst i at det i prinsippet vil begrense det kommunale selvstyret. Men selvstyre er nok viktigere for kommuneadministrasjonen enn for de innbyggerne det gjelder. Jeg tipper at folk flest gir blaffen i kommunens frihet til selv å prioritere innenfor eldreomsorgen – så lenge de får en tjeneste som fungerer.