Stian Bjelland er brannmann og sykepleier

Han (42) har vært brannmann i 18 år. Sykepleier i drøyt ett.

Stian Bjelland jobber fortsatt som brannmann, men tar vakter som sykepleier. Veien fra å være en ung, ufaglært sjåfør til å bli sykepleier har vært innholdsrik.

En svartkledd Bjelland viser vei på hovedbrannstasjonen i Bergen. Vi passerer en kantine med gigantiske vinduer. Alle vi treffer, har svarte uniformer.

Han har dårlig tid, for han skal snart vise rundt en gjeng sykepleiere i bedriftshelsetjenesten som besøker brannstasjonen i dag.

Ble inspirert av en svenske

På et lite kontor forteller han hvordan det begynte i 1999: Han fikk en ny makker på lastebilen han kjørte for Bonus-kjeden i Bergen. Makkeren var svensk, og året før hadde han mistet søsteren sin i en diskotekbrann i Göteborg. 60 omkom.

Svensken ville bli brannmann. Bjelland ble inspirert.

– Han kom ikke med i aspirantopptaket, jeg kom med.

Det var i 2000. Da hadde han allerede sørget for et 40-timers Røde Kors-kurs der han lærte seg grunnleggende førstehjelp.

Ble testet for klaustrofobi

Aller først måtte han bevise at han var egnet for yrket: Det ble fysiske tester (løping), klaustrofobitester (komme seg gjennom små kanaler med apparater), stresstester (jobbe under press) og høydetester.

Bjelland besto. Også to kvinner var blant dem som kom gjennom nåløyet, de første noen gang i det bergenske brannvesen. De jobber her ennå.

– Nå er det fem fem–seks kvinner i brannberedskapen. Det stilles samme krav til dem som til menn. De er veldig flinke, sier han.

Tok fagbrev som ambulansearbeider

Etter tre måneder med testing var det rett ut i tjeneste – «learning by doing». Bjelland ble først sertifisert som røykdykker 2, så ble han røykdykker 1.

I 2000 ble han i tillegg sjåfør på ambulansetjenesten. Brannvesenet i Bergen hadde da ansvar for å få ambulansene på hjul.

– Jeg fattet interesse for faget og tok fagbrev trinn 2 som ambulansearbeider i 2005, forteller Bjelland.

I 2008 mistet stasjonen ambulanseoppdraget. Flere av de ansatte ble derfor tilbudt permisjon i inntil tre år.

Bjelland takket ja til å jobbe i ambulansetjenesten i Helse Bergen, der han veiledet om akuttmedisin.

Etter tre år måtte han ta et vanskelig valg; si ja eller nei til å gå tilbake til brannvesenet:

– Jeg stortrivdes i ambulansetjenesten, samtidig var jo brannstasjonen en fantastisk arbeidsplass.

Han valgte stasjonen.

Nattevaktene avgjorde

– Hva var avgjørende for valget du tok?

 – Turnus og nattevakter: Som brannkonstabel kan du være heldig og få sove hele nattevakten – eller du kan være ute hele natten. I ambulansen må du jobbe uansett. Kollegene her var også avgjørende.

Men etter et par år savnet han å jobbe med helse. Så i 2013 søkte han like godt sykepleiestudiet – desentralt over fire år. Kommunen betalte, og ledelsen støttet ham.

– De la til rette for meg i praksisperiodene. Det var til stor hjelp.

Det ble uansett fire tøffe år, med tre barn, som nå er 11, 16 og 18 år.

Han hadde praksis på thorax-kirurgisk sengepost på hjerteavdelingen.

– Jeg var heldig med den, for jeg var veldig interessert i hjerte- og karsykdom, forteller han.

Han tror det handler om erfaringen med faren, som døde da han var 40:

– Det var hans tredje infarkt. Det skyldtes nok røyking, stress på jobb og lite mosjon.

(Saken fortsetter under bildet.)

Fikk sykepleierautorisasjon – jobbet på lindrende avdeling

I 2017 fikk han sin sykepleierautorisasjon.

– Hjerteavdelingen er ikke for ferskinger, den er veldig spesialisert, så jeg fikk lyst på bredere sykepleiererfaring

Den nyutdannede sykepleieren tok derfor vakter på Sunniva senter for lindrende behandling på Haraldsplass diakonale sykehus, samtidig som han jobbet full tid på brannstasjonen.

– Den første pasienten jeg fikk på min første vakt på Sunniva senter, var en kollega med kreft. Det var spesielt. Men han tok imot meg på en god måte. Han hadde glimt i øyet, og spurte om han kunne hjelpe meg.

Tilbake til det akutte

Etter noen måneder fant Stian Bjelland ut at heller ikke dette var rette plassen.

– Det er det akutte som trekker.

Så han kontaktet Askøy legevakt og et legesenter i samme hus. Nå tar han vakter begge steder, det kan bli mellom fem og ti i måneden.

– Slik lærer jeg mye grunnleggende sykepleie, inkludert å være i ekspedisjonen og på labb.

– Vi er ofte de første på skadestedet

– Hvilken nytte har du av sykepleierutdanningen som brannmann?

– Først og fremst kan jeg bedre hjelpe pasienter på skadestedet, om det er brannskade eller trafikkulykke. Brannmenn er ofte de første på stedet. Sykepleien er også nyttig i det psykososiale arbeidet. Jeg kan gi bedre omsorg som kollegastøtte. Vi er jo ute for masse forferdelige hendelser.

– Hva ser dere?

– Mange dødsfall. Noen ser noen de kjenner. Kanskje er det en nyansatt som ikke har sett en død kropp før.

– Mange synsinntrykk?

– Ja. Barn, for eksempel.

– Du har sett mange døde?

– Ja, dessverre. Nå er det mer åpenhet om belastningene, heldigvis. For tjue år siden var det mer sånn: «Det der må du tåle.» Det var alltid noe som hadde opplevd noe verre.

Diskuterer med hjelpepleier-samboer

– Du liker veldig godt å hjelpe …?

– Jeg syns det er kjekt å yte noe for andre, ja.

Bjellands samboer er hjelpepleier på sykehjem.

– Vi har mange artige diskusjoner om forholdet mellom hjelpepleier og sykepleier.

Han får for eksempel høre hvordan det er når det er overtallige sykepleiere på en avdeling:

– Det betyr ofte merarbeid for hjelpepleiere. Sykepleierne gjør ikke alltid hjelpepleieroppgaver.

– Dere diskuterer hvem som skal gjøre hva?

– Ja. Men vi er enige om at det går an å hjelpe hverandre på en avdeling.

Mer redningsarbeid

– Hvor ofte slokker du brann?

– Jeg er ute på hver vakt, men det er ikke alltid det brenner. Det er en del falske alarmer. Og det er mer og mer redningsarbeid. Vi merker at det er mer skred og flom enn før.

Forrige uke sto han oppi fjellsiden og tømte kjellere for vann.

Som brannmann kan han gå av med pensjon når han er 57. Når han er 60, må han slutte, det vil si etter dagens regler. Både sykepleiernes og brannmennenes særaldersgrense skal på forhandlingsbordet i høst.

Tar fysiske tester hvert år

For å kunne jobbe som røykdykker, må man bestå fysiske tester hvert år.

– Det er sjelden man røykdykker når man er over 50. Jeg har røykdykket nok. Men må jeg, så må jeg, sier 42-åringen.

Bjelland er nå brannkonstabel 1, som man blir etter 15 år i yrket. Deretter kan man bli underbrannmester, og så brannmester.

Han har vært med på å arrangere sykkel-NM for brannfolk. I 2014 tok han initiativ til å sykle fra Bergen til Oslo for kreftsaken. I Oslo var det til slutt 70 syklende kolleger.

I 2011 ble gruppen «Brannmenn mot kreft» etablert i Norge. Gruppen jobber for å begrense kreftrisikoen i brannyrket, og for at brannfolk som utvikler yrkesbetinget kreft skal ivaretas.

Bjelland jobber også for at kreft skal bli en yrkesskade for brannfolk:

– Flere land har det. Vi ser i dusjen at det renner svart nedover oss, så det er ingen tvil om at det er mye som går gjennom klærne når vi er på jobb.

Det er særlig prostata- og testikkelkreft man utsettes for.

Har omsorg for dem som ikke består testene

I garderoben henger klær og utstyr på fast plass merket med navn. I full mundur blir det 15–16 kilo ekstra å bære på når Bjelland skal på oppdrag.

– På testene har vi 25 kilo på oss, forteller han.

Utenfor står flere brannbiler parkert. Der treffer han en kollega som også er sykepleier. Øyvind Fagermo har ansvar for kurs og undervisning for de ansatte. Bjelland er flittig brukt i undervisning.

De snakker litt om prosjektet «veien videre». Det handler om dem som ikke lenger består de fysiske testene:

– Hva skal de gjøre? Begynne som sjåfør? Parkeringsvakt? Sykdom og skader oppstår. For mange er det tøft å ta innover seg. Drømmen var å bli brannmann. Når man ikke lenger kan være det, gjør det noe med identiteten. Man føler seg utenfor, sier Stian Bjelland.

Så går han inn igjen for å holde innlegg for de besøkende sykepleierne.