Helsepersonell må bryte stillheten rundt emosjonelle reaksjoner på perinatal død

Å miste et barn i dødfødsel eller timer etter fødselen er en traumatisk hendelse for foreldrene. Selv om sorg ikke er en sykdom, og de fleste bearbeider sorgen uten profesjonell hjelp, viser studier at sorg er forbundet med økt risiko for dødelighet og dårligere helse (1–5).

Nyere forskning bekrefter disse funnene, som viser at sorg etter tapet av barn er assosiert med økt dødelighet og svekkelser i både fysisk og psykisk helse for foreldrene (6–8).

Taushet

Det har vist seg at ikke bare foreldre, men også helsepersonell som leger, jordmødre og sykepleiere strever med følelsesmessige belastninger etter perinatale dødsfall (9–15).

I noen tilfeller kan disse følelsesmessige belastningene gå ut over både helse og familieliv, i tillegg til at de kan føre til økt sykefravær og høyere utskifting (16, 17). I ekstreme tilfeller fører de til at vedkommende ikke kan fortsette i arbeidet sitt (10, 11).

Det har vært vanskelig for helsepersonell å sette ord på det de opplever i slike situasjoner, siden det å ha følelsesmessige belastninger i kjølvannet av pasientsituasjoner i mange tilfeller ikke er akseptabelt, eller det har blitt møtt med taushet (18). Det fører igjen til en ekstra belastning for helsepersonell at deres opplevelser ikke blir akseptert (9).

Det har også vært situasjoner der helsepersonell har hatt skyldfølelse uten at det har vært noen objektiv grunn for det (9, 19). Slike opplevelser er det viktig å gripe fatt i og ha et opplegg for å håndtere, slik at de ikke får utvikle seg og blir et grunnlag for sykefravær eller avgang fra yrket.

Trening og refleksjon

En rekke stressfaktorer ved sykehus er knyttet til organiseringen av arbeidet samt til samhandling med pasienter og pårørende. Å arbeide i et komplekst system der flere elementer samhandler med hverandre, gjør helsepersonell mer sårbare for stress og emosjonell utmattelse (20, 21).

Problemet med å håndtere foreldres følelser og sjokk, samtidig med å skulle bearbeide sine egne opplevelser, har blitt beskrevet som problematisk (11, 14, 16–18), samtidig som disse vanskelige følelsene også ble overført til vanlige fødsler (14, 16, 17).

Å bidra til en arbeidskultur som normaliserer det å ha egne følelsesmessige utfordringer blant helsepersonell i spesielt kritiske situasjoner, vil være med på å skape et helsefremmende arbeidsmiljø. For et helsefremmende sykehus et dette en viktig målsetting (22).

Tidligere forskning har vist at innføring av et trenings- og refleksjonsopplegg har ført til at helsepersonell har blitt i stand til å håndtere følelser knyttet til perinatal død bedre, og derigjennom vært i stand til å møte foreldrene på en bedre måte (9, 23).

En tidligere studie har funn som tyder på at også opplæring, ikke bare i kliniske områder, men i teamarbeid, kommunikasjon, familiesamhandling og stressmestring, vil redusere jobbstressfaktorer ved sykehus (20).

Metode

En strukturert litteraturundersøkelse ble gjennomført for å finne frem til vitenskapelige studier som beskriver jordmødres, obstetrikeres og sykepleieres erfaringer med perinatal død og de faktorene som er viktige i disse opplevelsene.

Studien vår var begrenset til engelsk og skandinaviske språk og besto av artikler publisert fra januar 1990 frem til januar 2016 i elektroniske databaser. Vi fant ti artikler som kunne inkluderes. Dette viser at det finnes lite forskning om dette temaet.

Funn

Vi analyserte studiene ved bruk av kvalitative metoder og Kvales (24) prinsipper. Det resulterte i følgende kategorier: følelsesmessige implikasjoner, utdanning og opplæring, og støtte fra kolleger.

Følelsesmessige implikasjoner

En studie viste at emosjonelle implikasjoner ble sett på som en positiv ressurs når helsepersonell var i stand til å bruke sine erfaringer til å hjelpe foreldrene på en god måte (23).

Negative følelsesmessige implikasjoner var stress, sjokk (9–14), personlig tap, tristhet (10, 13, 19), skyld, selvbebreidelse (13, 14, 16, 17), tilbaketrekking, depresjon (9, 10, 14, 18, 19), fornektelse, mangel på mening (13, 14, 18), angst, uro (10, 18), ønske om å slutte i yrket og frykt for rettslige konsekvenser (10, 12).

Personlige faktorer som sorg og utfordringer i eget liv gjorde det vanskelig for helsepersonell å gi god pleie til de sørgende foreldrene (16, 17). Utfordringer med å omstille seg fra fødsler med perinatal død til normal fødsel ble også beskrevet (16–18).

Endring i kultur

Helsepersonell føler seg uforberedt på perinatale dødsfall, og vi vet lite om helsepersonellets reaksjoner og følelser som kan oppstå i disse situasjonene (11, 12, 14, 18). Helsepersonell opplever at det er tabubelagt å ha og å snakke om sine egne følelsesmessige reaksjoner (18).

Leger og jordmødre har gitt uttrykk for at de er redde for negative konsekvenser hvis de har følelsesmessige reaksjoner ved perinatal død (9).

Helsepersonell må bryte stillheten rundt emosjonelle reaksjoner på perinatal død. Det er viktig å snakke om disse følelsene for å normalisere og fremme anerkjennelse for dem (9, 10, 13, 19, 23). Det er viktig, og et ledelsesansvar, å fremme en kultur hvor man ikke leter etter syndebukker (16, 17).

Støtte fra kolleger

Når de ansatte fikk anledning til å diskutere følelser og erfaringer med kolleger, var dette et viktig bidrag til å utvikle og bruke sine kunnskaper, og hjelp til å kunne ta beslutninger i følelsesmessig vanskelige situasjoner knyttet til perinatal død (9).

Anerkjennelse av følelser og betydningen av å bruke følelser som en ressurs i disse situasjonene ble beskrevet som vesentlig (23). Flere artikler fokuserte på formell og uformell støtte som vesentlig i disse situasjonene. Dette gjelder både personlig og profesjonell støtte fra kolleger, familie, venner og i form av debrifing (10–14, 16–19).

Diskusjon

Artiklene i denne studien viser at helsepersonell opplever situasjoner med perinatal død som belastende og utfordrende. Mange alvorlige følelsesmessige konsekvenser ble beskrevet, mens kun én av de undersøkte artiklene rapporterte at følelser kan brukes som en ressurs i møte med foreldrene (23).

Vi fant ingen forskjeller mellom profesjonene når det gjaldt erfaringer med de følelsesmessige implikasjonene knyttet til perinatal død. Implikasjoner som stress, depresjon, skyld, sjokk, tristhet og sorg er rapportert i artikler med både jordmødre, gynekologer og sykepleiere (9–14).

Frykten for negative konsekvenser hvis en viser følelsesmessige reaksjoner, var rapportert i alle de inkluderte artiklene. Å unngå denne frykten er veldig viktig for å kunne få til en bedre arbeidssituasjon for helsepersonell ved perinatal død (25). Tidligere studier har vist at når emosjonelle og psykologiske reaksjoner blir anerkjent, ser det ut til at helsepersonell utvikler hensiktsmessige måter å uttrykke sine følelser på (26, 27).

En av de mer alvorlige følelsesmessige følgene som ble beskrevet i to av artiklene i denne studien, ønsket om å slutte i yrket, ble oppgitt av både jordmødre og obstetrikere (10, 12). Selv om jordmødre er tryggere på emosjonelle implikasjoner og det å vise sine følelser også i sitt arbeid enn legene, sliter også de med tanker om å forlate yrket (25).

Ledelsesansvar

Det synes å være av avgjørende betydning at kulturen på arbeidsplasser endres slik at det gis mulighet og aksept for å snakke om de emosjonelle utfordringene knyttet til perinatal død, også for de ansatte (28).

Alle de inkluderte artiklene i denne studien rapporterte funn relatert til dette. For å legge til rette for en kulturendring har det blitt foreslått å utvikle egne utdanningsopplegg for jordmødre og legene som fokuserer på dette (28).

Det er viktig å utvikle en kultur uten at noen føler seg som «syndebukker» i forhold til perinatal død. Ifølge funn i disse studiene blir utvikling av en slik kultur sett på som et ledelsesansvar (16, 17).

Resultatene i denne reviewstudien viser at det kan være kulturelle forskjeller i land og mellom sykehus når det gjelder perinatal død. Alle de inkluderte artiklene rapporterte funn relatert til kulturutfordringer (9–14, 16–19, 23).

Konklusjon

Denne studien beskriver erfaringene jordmødre, obstetrikere og sykepleiere har med perinatal død. Funnene tyder på at perinatale dødsfall har en alvorlig innvirkning på jordmødres, obstetrikeres og sykepleieres følelser, og at følelser som angst, stress, sjokk, skyld og lav selvtillit er vanlige.

Mangelen på oppmerksomhet og anerkjennelse av disse reaksjonene synes å være en av de største utfordringene for helsepersonell. Undertrykkelse av slike følelser kan få alvorlige konsekvenser, som uforløste sorgopplevelser eller lav selvtillit.

Studien viser at tilbaketrekking fra situasjonen og fornektelse var vanlig reaksjoner på perinatal død. Disse reaksjonene kan føre til lavere kvalitet på omsorgen for de rammede foreldrene.

Et ønske om å slutte i yrket blir også beskrevet i denne studien, som et resultat av mangel på støtte og den belastningen det er å stå i disse situasjonene. Dette er alvorlige konsekvenser som har stor betydning for enkeltmennesker og for kompetanseoppbygning ved fødeavdelinger.

Hovedproblemet ser ut til å være knyttet til arbeidskultur og aksept av helsepersonellets følelsesmessige reaksjoner. Følelsesmessige reaksjoner blant helsepersonell ved perinatal død må bli anerkjent og sett på som normale, og det må gis mulighet til en bearbeiding av de belastende opplevelsene.

Helsepersonell som arbeider med perinatal død, trenger mer kunnskap og utdanning om kommunikasjon med sørgende foreldre og støtte for å håndtere sine følelser på en god måte.

Referanser

1.            Parkes CM. Determinants of outcome following bereavement. OMEGA – Journal of Death and Dying. 1976;6(4):303–23.

2.            Parkes C, Stroebe M, Stroebe W, Hansson R. Bereavement as a psychosocial transition. Process of adaption to change: preventive intervention. I: Stroebe MS, Stroebe W, Hansson RO, red. Handbook of bereavement: theory, research and intervention. Cambridge: Cambridge University Press; 1999. s. 91–101.

3.            Parkes CM, Prigerson HG. Bereavement: studies of grief in adult life. Routledge; 2013.

4.            Holmes TH, Rahe RH. The social readjustment rating scale. J Psychosom Res. 1967;11(2):213–8.

5.            Ringdal GI, Jordhøy MS, Ringdal K, Kaasa S. The first year of grief and bereavement in close family members to individuals who have died of cancer. Palliat Med. 2001;15(2):91–105.

6.            Stroebe M, Schut H, Stroebe W. Health outcomes of bereavement. The Lancet. 2007;370(9603):1960–73.

7.            Houwen Kvd, Stroebe M, Stroebe W, Schut H, Bout Jvd, Meij LW-D. Risk factors for bereavement outcome: a multivariate approach. Death Stud. 2010;34(3):195–220.

8.            Harper M, O’Connor RE, O’Carroll RC. Increased mortality in parents bereaved in the first year of their child’s life. BMJ Supportive & Palliative Care. 2011;1:306–9.

9.            Wallbank S. Effectiveness of individual clinical supervision for midwives and doctors in stress reduction: findings from a pilot study. Evidence-based Midwifery. 2010;8(2):65–71.

10.     McCool W, Guidera M, Stenson M, Dauphinee L. The pain that binds us: midwives’ experiences of loss and adverse outcomes around the world. Health Care Women Int. 2009;30(11):1003–13.

11.          Gardner JM. Perinatal death: uncovering the needs of midwives and nurses and exploring helpful interventions in the United States, England, and Japan. J Transcult Nurs. 1999;10(2):120–30.

12.     Gold KJ, Kuznia AL, Hayward RA. How physicians cope with stillbirth or neonatal death: a national survey of obstetricians. Obstet Gynecol. 2008;112(1):29–34.

13.     Jones K, Smythe L. The impact on midwives of their first stillbirth. New Zealand College of Midwives Journal. 2015;(51):17–22.

14.     André B. Når møte med livet blir møte med døden: jordmødres opplevelser når foreldre mister barn i forbindelse med fødselen. Nordic Journal of Nursing Research. 2000;20(2):39–43.

15.     Shorey S, André B, Lopez V. The experiences and needs of healthcare professionals facing perinatal death: a scoping review. Int J Nurs Stud. 2017;68:25–39.

16.     Nallen K. Midwives’ needs in relation to the provision of bereavement support to parents affected by perinatal death. Part one. MIDIRS Midwifery Digest. 2006;16(4):537–42.

17.     Nallen K. Midwives’ needs in relation to the provision of bereavement support to parents affected by perinatal death. Part two. MIDIRS Midwifery Digest. 2007;17(1):105–12.

18.     Pastor Montero SM, Romero Sanchez JM, Hueso Montoro C, Lillo Crespo M, Vacas Jaen AG, Rodriguez Tirado MB. Experiences with perinatal loss from the health professionals’ perspective. Rev Lat Am Enfermagem. 2011;19(6):1405–12.

19.     Farrow VA, Goldenberg RL, Fretts R, Schulkin J. Psychological impact of stillbirths on obstetricians. The Journal of Maternal-Fetal & Neonatal Medicine. 2013;26(8):748–52.

20.          Hamaideh SH, Ammouri A. Comparing Jordanian nurses’ job stressors in stressful and non stressful clinical areas. Contemp Nurse. 2011;37(2):173–87.

21.     Sundin L, Hochwälder J, Lisspers J. A longitudinal examination of generic and occupational specific job demands, and work-related social support associated with burnout among nurses in Sweden. Work: A Journal of Prevention, Assessment and Rehabilitation. 2011;38(4):389–400.

22.     World Health Organization. Standards for health promotion in hospitals: development of indicators for a self-assessment tool. WHO; 2003. Tilgjengelig fra: http://www.euro.who.int/__data/assets/pdf_file/0010/99775/E84988.pdf (nedlastet 23.03.2018).

23.          McCreight BS. Perinatal grief and emotional labour: a study of nurses’ experiences in gynae wards. Int J Nurs Stud. 2005;42(4):439–48.

24.     Kvale S, Brinkmann S. InterViews: learning the craft of qualitative research interviewing. 3. utg. Los Angeles: Sage Publications; 2015.

25.     André B, Dahlø R, Eilertsen T, Ringdal GI. Culture of silence: midwives’, obstetricians’ and nurses’ experiences with perinatal death. Clinical Nursing Studies. 2016;4(4):58.

26.     Mander R. Good grief: staff responses to childbearing loss. Nurse Educ Today. 2009;29(1):117–23.

27.          Medland J, Howard-Ruben J, Whitaker E, red. Fostering psychosocial wellness in oncology nurses: addressing burnout and social support in the workplace. Oncol Nurs Forum. 2004.

28.     Rich S. Caregiver grief: taking care of ourselves and our patients. Int J Trauma Nurs. 2002;8(1):24–8.