Fra korridor til pasient på «feil» avdeling

Det er et uttalt politisk mål at pasienter ikke skal ligge på korridor. Men medieoppslag og statistikk tyder likevel på at dette er et utopisk mål som ikke et eneste sykehus klarer å oppfylle (se tabell nederst i saken).

Sykehusene blir i tillegg målt på antall korridorpasienter, og velger derfor å legge pasienter på andre avdelinger der det er ledige senger. Men er det så lurt?

Pasient på feil avdeling

Meldeordningen får hvert år inn rapporter om feil som begås nettopp i slike tilfeller. Det å legge en pasient på «feil» avdeling fører til uklarheter rundt det medisinske ansvaret, pasienten får dårligere tilgang til riktig kompetanse og utstyr og pasienten får redusert observasjon og oppfølging. Dette gir rom for at feil skjer.

Her er ett eksempel, som viser at helsepersonell opplever <<feilplasseringen>> av en pasient som risikofull:

<<Indremedisinsk pasient i relativt medtatt allmenntilstand innlagt ved øyeavdeling på grunn av fullt sykehus. Ikke lagt noen klar plan for videre oppfølging. Det er visstnok prosedyre at vakthavende øyelege skal vurdere og behandle pasienten. Dette er ikke bra pasientbehandling, da øyelegers indremedisinske kompetanse er lav. På samme måte som at indremedisineres øyekompetanse er lav. Vår post har også lav sykepleierbemanning og selvsagt varierende/lav kompetanse på behandling av indremedisinske pasienter.>>

Utfordrende

Vi spurte Kenneth Sandmo Grip, foretakstillitsvalgt ved St. Olavs Hospital:

– Kjenner du til noen tilfeller av feil som har skjedd hos dere?

– Også ved St. Olav har det vært tilfeller der plassering på avdeling med «feil spesialitet» har ført til slike meldinger fra sykehuset, sier han.

– Men det er samtidig gjort tydelig og klart at det er de «mest avklarte» pasientene som skal flyttes. Jeg regner med at dette også er realiteten ute i klinikkene, sier han.

– Hva tenker du om eksempelet over?

– Det viser et klart behov for forventningsavklaringer mellom spesialitetene. Dersom en øyelege forventes å ha ansvar for en indremedisinsk pasient, hvilken kompetanse skal denne ha om denne pasientgruppen? Hva er det forventet at øyelegen skal kunne håndtere og når skal øyelegen kunne si at dette er langt utenfor mitt kompetanseområde, så dette kan ikke jeg bidra med?

Må avklares

I tillegg mener Grip det er en selvfølge å sikre at alle faggrupper rundt pasientene vet hva som er forventet.

– Da skal det gis mulighet til kompetanseheving innenfor disse feltene. Om pasienten får behov for ytterligere spesialkompetanse: oppdages dette tidlig nok? Hvem skal da ha ansvar for pasienten? Dersom alt dette er avklart, vil pasientsikkerhet, kvalitet og arbeidsmiljø være bedre ivaretatt, men dette er selvfølgelig fortsatt utfordrende problemstillinger når vi har så høy grad av spesialisering som vi har i norske sykehus, sier Grip.

Medisinsk ansvar

Ett av problemene ifølge meldingene som er kommer inn til Meldeordningen handler om at pasienter som ligger på «feil avdeling», ikke blir tilsett av lege. Den regulære legevisitten hopper over disse pasientene fordi legene forventer at tilsyn blir gjort av lege fra relevant avdeling. Her er ett eksempel:

<<På grunn av plassmangel ble en gastrokirurgisk pasient med gallesten og betennelse lagt på øre-, nese- hals sengepost der det ikke er dokumentert legetilsyn før om to dager. Pasienten har nå stigende infeksjonsprøver og en begynnende pankreatitt. Det skulle nok blitt gjennomført en ERCP i går, men det er altså ikke gjort idet pasienten ikke ble tilsett før på ettermiddagen. I dag har vi ikke mulighet for ERCP her på sykehus X og jeg må derfor flytte pasienten til sykehus Y. (…) utepasienter får ikke den oppfølgingen og behandlingen pasienter på ens «egen» avdeling får. Når det er så kaotisk som det til tider er vedr. utepasienter, er det viktig at pasienter visiteres selv om man blir orientert om dem senere på dagen. Det at pasienten da er til radiologisk undersøkelse er ingen fullgod forklaring på hvorfor de ikke blir visitert.>>

Den som har ansvaret

Vi spør Kenneth Sandmo Grip:

– Kunne historien over skjedd hos dere?

– Vi forutsetter at legen med ansvar for pasienten sørger for at pasienten følges opp. Det er også gjort klart her at det er leger ved den avdeling pasienten faktisk ligger på som er ansvarlige for oppfølging. Har de ikke kompetanse på fagfeltet, så skal det konfereres med aktuell spesialitet. Men det er klart at når pasienter ligger på «feil» avdeling er det en teoretisk mulighet for at dette kan skje. Samtidig mener vi at direktør og fagdirektør har gjort det de kan for å minimere denne risikoen hos oss, sier Grip.

Ifølge Meldeordningen får de ikke alltid beskjed om hvilke konsekvenser dette får for pasientene.

Feil kompetanse, utstyr og teknologi

Flere meldinger som har kommet inn beskriver manglende kompetanse i å håndtere utstyr når pasienter var innlagt på feil avdeling:

<<Ingen av personalet som har hatt ansvar for denne pasienten har hatt kunnskap i hvordan man behandler et thorax dren, blander actilyse, hvordan man kopler av og på suget, hva skal man observere på pasient og drenet. Hva slags komplikasjoner kan pasienten få hvis actilysen gis feil (mengde, hastighet og temperatur på medikamentet), hva gjør man hvis drenet faller ut, thoraxkassa velter, hvordan bytter man kasse? Pasienten forstod at personalet ikke var komfortable med situasjonen og at de ikke hadde nok kunnskap om det de drev med … (…) Dette er klart en intensivpasient. Vi tar imot dårlige SAH-pasienter fra Intensiv og avhjelper enormt sammenlignet med andre avdelinger, men dette er en urosepsis hvor vår kompetanse er lav.>>

– Meldingene viste at personalet var klar over sin og avdelingens manglende kompetanse og følte seg utrygge på konsekvensene for pasienten. Utrygghet hos personalet styrker verken pasientens subjektive trygghet eller den objektive pasientsikkerheten. Manglende kompetanse i å håndtere nødvendig utstyr utgjør en betydelig risiko for pasienten, skriver Meldesentralen.

Må læres opp

– Kunne tilfellet over skjedd hos dere, Kenneth Sandmo Grip?

– Norsk Sykepleierforbund ved St. Olav forutsetter at dersom ansatte skal gis ansvar for pasienter og utstyr de tidligere ikke har hatt, så må dette følges opp med opplæring og kompetanseheving.

Han sier det er så å si umulig at ansatte i stort og svært spesialisert universitetssykehus innen en profesjon kan alt.

– Like mye som legene er spesialisert, er også sykepleierne det. Det er et ønske om mer samarbeid på tvers i sykehusene i dag. Dette er noe NSF ser på som en mulighet og som et utviklingspotensial for den enkelte sykepleier. Men for å få til dette forutsetter det selvfølgelig forventningsavklaringer og kompetanseheving på det man skal bidra med, sier Grip.

– Handler om mer enn oppfølging av lege

Ingen pasienter skal ligge på korridor, sier Eli Gunhild By, forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund. 

– Det er uverdig for den som er syk. I tillegg er det en belastning for de ansatte. At pasienter legges inn på «feil» avdeling dreier om mere enn oppfølging av lege. Risikoen ved samarbeid på tvers ville vært vesentlig redusert ved mer helhetlig organisering av sykepleietjenesten.

By viser til at det er sykepleier som har ansvaret for fortløpende behandling og observasjoner.

– Da er kompetanse viktig, det dreier seg også om erfaring med pasientens sykdom. Meldeordningen kan ikke være fornøyd med at dette er resultatet for å få ned antallet korridorpasienter. Til sjuende og sist viser dette at sykehusene er underfinansiert, at også investeringer til bygg er for dårlig. Selv når det bygges nytt, sier hun.

Hva kan gjøres?

Meldeordningen mener at målet om «null pasienter på gangen» er godt. Men problemet, slik de beskriver det, må løses på en måte som ikke gir økt risiko for pasienten.

– Det er vesentlig at sykehuset har rutiner for på hvilke avdelinger det er faglig forsvarlig å legge pasienter når det er fullt på primæravdelingen. Det må også være klarlagt hvilken avdelings leger som har ansvaret for å følge opp slike pasienter, skriver de i sitt læringsnotat.