Å utsette puberteten er et ufarlig medisinsk tiltak
For barn og unge som følger normene er det en selvfølge at de kan fortelle om sin første forelskelse eller at de blir positivt bekreftet når de uttrykker kjønn. Dette er dessverre ingen selvfølge for barn og unge som bryter kjønnsnormene. Hvorvidt det barn og unge forteller omgivelsene sine hvem de er eller ikke, henger sammen med om de opplever det som trygt å skulle «komme ut».
Et samlet fagmiljø
Hva skjer og bør skje når barn eller ungdom forteller hvem de er?
Fagmiljøet står helt samlet når man gir foreldre råd om å bekrefte barn og unges kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Om ungdommer skal bli trygge i seg selv og vite om det en gang i fremtiden er rett for dem å få kjønnsbekreftende behandling, må de få teste ut hvordan det er å leve som det kjønnet de opplever seg som. Bekreftelse fra omverden fremmer god psykisk helse og det fjerner faktisk «presset» på å gjøre medisinske inngrep i kroppen, fordi ungdommene hører: «Vi tror deg og vi tror på hvem du er, samme hva du gjør eller ikke gjør med din kropp.» Er man som forelder bekymret over om denne positive bekreftelsen «presser» eller «dytter» barnet i en bestemt og kanskje feil retning, kan man minne seg på barnet allerede har blitt presset i én vei og inn i en mal hele livet, og på tross av dette presset og på tvers av forventningene fra omgivelsene, allikevel har funnet frem til hvem de er.
Leve ut sin identitet
Levekårsundersøkelser viser dessverre at transkjønna ungdommer sliter mer enn ciskjønna (ikke transkjønna) ungdommer, men grunnen til dette er ikke identiteten deres. Årsakene er, som for så mange andre utsatte grupper, måten de blir møtt på av sine omgivelser.
Forskning viser tydelig at transkjønna barn og unge som får lov å leve ut sin identitet og som blir møtt med støtte og forståelse fra sine familier ikke har dårligere psykisk helse enn andre barn. Støtte og muligheten til å leve ut sin identitet utjevner langt på vei forskjellene i psykisk helse mellom transkjønna og ciskjønna ungdom. Den resterende differansen i helse mellom transkjønn og ciskjønna barn skyldes andre livsvilkår. Som for eksempel tilgang til helsehjelp og tilgang til juridisk anerkjennelse.
Stoppe puberteten
Juridisk anerkjennelse er en rettighet interesseorganisasjoner har jobbet hardt for. Inntil i fjor måtte man være over 18 år, ha en psykiatrisk lidelse og være kastrert for å kunne endre juridisk kjønn. Nå kan man, om man har støtte fra foreldre, få sin identitet anerkjent fra man er 6 år gammel.
For noen ungdommer og unge voksne er medisinsk behandling nødvendig helsehjelp. Det å stoppe puberteten til en ungdom er å gi denne ungdommen mer tid til å finne ut hvem hen er, til å utforske alternativer og til å ta gode valg for eget liv. Det å ikke tilby en slik tenkepause kan være farlig da det kan resultere i at et barn må gjennomgå en pubertet som oppleves som både fysisk og psykisk traumatiserende. Det kan også føre til at en ungdom, i frykt for denne puberteten, forhastet setter i gang med en kjønnsbekreftende prosess som ikke føles helt rett. Å stoppe puberteten er å gi ungdommer tid og trygghet i eget valg. Pubertetsutsettelse er et reversibelt og ufarlig medisinsk tiltak.
Ikke noen skam å snu
Enkelte som bryter kjønnsnormer i en periode av livet er mindre normbrytende senere i livet. Både helsepersonell og interesseorganisasjoner vet dette, og er helt åpne på at barn og unge alltid har råderett over eget liv og at det ikke er noen skam å snu om det føles riktig. Dette finner folk som oftest ut av før de har gjort irreversible inngrep. Det finnes også mennesker som angrer på kjønnsbekreftende behandling, noen fordi den konkrete medisinske behandlingen ikke er god nok, noen fordi de opplever å bli utstøtt fra familie og samfunnet, noen fordi de følte seg presset av staten, helsepersonell eller omgivelser og noen ytterst få sier at de rett og slett tok feil.
Snakke med ungdommen
Denne gruppen skal også høres og det er ikke farlig å snakke med ungdommer om hva konsekvensene av kjønnsbekreftende behandling er, både sosialt og fysisk. Men det er ikke et argument for å nekte mange mennesker tilgang til nødvendig helsehjelp eller et argument for å nekte dem å leve ut sin identitet. Det er heller et argument for å gjøre denne hjelpen bedre og tilpasset til den enkeltes behov.
Forøvrig finnes det ingen forskning som tilsier at angst og depresjon fører til kjønnsdysfori (ubehag og plager som følge av manglende samsvar mellom kropp og identitet). Men kjønnsdysfori kan føre til angst og depresjon. Kjønnsbekreftende behandling og støtte fra omgivelser hjelper på kjønnsdysfori og dermed også angst og depresjon.
Også ivareta foreldrene
Mange foreldre opplever det som et sjokk at deres barn ikke har den kjønnsidentiteten eller den seksuelle orienteringen de forventet. I FRI har vi et familienettverk der foreldre kan møte andre foreldre som også har barn som bryter med normene for kjønn og seksualitet. Det er viktig for foreldre å ha en plass der de kan bearbeide sine følelser uten at det går ut over barnet eller relasjonen mellom forelder og barn, og her kan man både dele erfaringer og snakke med andre som er i en liknende situasjon.
LES: Er barnet trans? Eller bare deprimert?
0 Kommentarer