Hvor går grensen mellom taushetsplikt og åpenhet?

Hvor bør grensen mellom offentlighet og taushetsplikt gå? Skal journalister kunne be om innsyn i anonymiserte pasientjournaler? Eller må lovreglene endres for å beskytte pasientene?

Dette ble debattert på Arendalsuka 16. august. Dagen før hadde Helsedirektoratet kommet med anbefalinger fra en arbeidsgruppe.

VG avslørte i fjor at det brukes ulovlig tvang i psykiatrien. Dette klarte journalistene fordi de – etter et møysommelig arbeid – fikk innsyn i anonymiserte pasientjournaler.

Takket av hundrevis

Hundrevis av pasienter har takket de prisbelønte VG-journalistene for det de avdekket. Det har ikke kommet klager om at noen er gjenkjent.

– Alt var anonymisert, ingen pasienter kjente igjen seg selv, vi har heller ikke kjent igjen pasienter. Alle personopplysninger var fjernet og sladdet, fortalte de to journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman i Arendals-debatten.

Hva de fikk av informasjon varierte:

– Enkelte sykehus ga ikke dato for hendelser. Dermed ble det vanskelig å digitalisere det.

De fortalte også at mange anonymiserte vedtaksansvarlig lege, men ikke sykepleieren.

– Litt merkelig praksis, syntes de.

Sykehusene ga også ulike argumenter for hvorfor de ikke ville gi informasjon. Noe mente det var et for omfattende arbeid, noen mente det ikke ville gi et riktig bilde.

LES om hvorfor sykehuset Østfold var skeptisk til innsyn

– Må kunne granske svikt

– Det er ikke noe i veien med dagens lovverk, men det trenges skolering i offentlighetsloven, sa Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, i debatten.

Men helsedirektør Bjørn Guldvog i Helsedirektoratet mente det trengs ny lovgivning:

– Pasienter må vite at det de betror seg om ikke blir en del av offentligheten. Men enkelte går for langt i å anonymisere. Det er behov for forbedring på begge sider: Vi må også forbedre tilgangen for pressen, sa han.

– Det må være tydelig for helsepersonell hva som skal leveres ut for å sikre at man kan granske svikt og kvalitetsbrister, og hva som skal være konfidensielt, fortsatte Guldvog.

Må ikke bli gjenkjent av naboen

Legeforeningens president Marit Hermansen mente at helsetjenesten er helt avhengig av tillit fra befolkningen.

– Da trenger vi større åpenhet om det som faktisk foregår, sa hun.

Men hun vil at sykehusene selv skal levere ut ferdig anonymiserte opplysninger.

Som fastlege på et lite sted har Hermansen erfart at det kan være svært vanskelig å anonymisere så pasienter ikke blir gjenkjent av naboen.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen mente på sin side at de som er satt til å forvalte slike opplysninger om pasienten, også bør være i stand til å anonymisere dem.

– Alle roser VG sine avsløringer. Men det kan høres ut som festtaler, for det argumenteres også for at det ikke skal være mulig i framtiden, sa Nybø.

– VG kunne ikke ha avdekket det de gjorde uten innsynsretten i dagens lov. Vi har taushetsplikter i dag også. Det som er feil er skoleringen om offentlighetsloven blant helsepersonell. Det er altfor lite kompetanse, mente Nybø.

Helsedirektør Guldvog sa at for pasientjournaler skal ikke offentlighet være hovedregel:

– Det er problematisk å forstå at det er det som er unntaket, mente han.

Vil bli sett i kortene, selv om det er ubehagelig

Oddvar Sæther, klinikkdirektør ved Sørlandet sykehus, var blant dem som straks ga VG-journalistene innsyn i tvangsprotokollene.

– Vi må ha tillit. Det er vi avhengig av i den daglige jobben vår. Derfor vil vi ha ettersyn og åpenhet.

– Hvem gjorde anonymiseringen, spurte debattlederen.

– Avdelingssjefen og klinisk personell.

– Ble det ordentlig?

– Ja, men jeg ser at regelverket ikke er godt nok. Betenkningen fra Helsedirektorat er bra. Vi trenger avklaring. Men vi trenger også verktøy for å gjøre dette, understreket klinikkdirektøren.

Han viste til journaler med struktur fra 1800-tallet som brukes i dag:

– Det er tull og tøys og skammelig. Vi har etterspurt elektroniske tvangsprotokoller i fire stortingsperioder. Dette ønsker fagfeltet veldig å få på plass, sa han.

– Er det ubehagelig å bli sett i kortene, spurte debattlederen.

– So what? Det skal være ubehagelig. Det skal angå oss når vi tar kontroll over en persons autonomi.

Sæther ble spurt om det er riktig å gi fra seg anonymiserte pasientjournaler.

– Svaret er et glassklart ja. Men regelverket må tydeliggjøres så vi har ens praksis. Sånn som dette kan vi ikke ha det, sa klinikkdirektør Oddvar Sæther.

– Jeg valgte å være åpen

Terje Fagersand har erfaring som pasient i psykiatrien. For ham er det uproblematisk at pressen har innsyn i pasientjournalen hans:

 – Jeg har selv valgt å være åpen om min historie overfor nære omgivelser og arbeidsgiver. For meg er det ikke noe problem. Men hvor grensen går vil variere fra person til person.

Han viser til at det for eksempel kan tas hensyn til pasientens barn, ikke nødvendigvis pasienten selv.

– Pressen må avdekke

Helseminister Bent Høie sa at VGs jobb skulle vært unødvendig.

– Man skulle hatt systemer som avdekket dette. Men vi er avhengig av at pressen avdekker, for historien viser at systemer svikter.

Høie mente at pressen skal ha innsyn på lik linje som i dag, men pasienter skal også være trygge for at ikke sensitiv informasjon kommer ut på en sånn måte at de kan identifiseres.

– I de fleste tilfeller er det uproblematisk. Dersom blir vanskelig, slik som for en fastlege på lite sted, er det en utfordring. På større sykehus er det enklere.

Åpenhet kombinert med trygge pasienter

– Ja, vi mener at konfidensialitet er svært viktig, men det er også åpenhet, sa Guldvog.

Han mente at Helsedirektoratet har levert et veldig balansert budskap.

Det var redaktørforeningens representant uenig i:

– Nei, det er ikke så tydelig hva dere mener. Alle er for åpenhet så lenge det ikke gjelder dem selv, sa Reidun Kjelling Nybø og viste til eksempelet der legen var sladdet i pasientloggen.

– Vi må ha regelverk som sier hva det er greit at offentligheten skal ha innsyn i og hva pasienten kan ha fra seg selv, sa legepresident Hermansen.

Vanskelige regler

Helseminister Høie tror ikke det er så stor uklarhet om prinsippene, men at regelverket om innsyn kan ha vært vanskelig å praktisere.

Han viste til at når departementet måtte gå så mange runder før VG fikk informasjon om tvangsbloggene, så handlet det ikke bare om motstand:

– Det handlet også om genuin interesse i å ivareta pasienten, mente han.

– Må lære opp helsepersonell

Skal lover og regler endres, må det utredes på nytt:

– Og det vil også involvere pressen, sa Høie.

Helsedirektør Guldvog kommenterte:

– Vi er også enige i at vi må lære opp helsepersonell. Men da må vi ha et bedre regelverk.

– Kanskje det er en veileder vi trenger, ikke et nytt lovverk, sa Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen.