fbpx De åpnet tvangsprotokollene Hopp til hovedinnhold

De åpnet tvangsprotokollene

Bildet viser Mona Grivi Norman og Synnøve Åsebø
EKSTREMT MAKTMIDDEL: Bruk av remmer og belter er det mest inngripende maktmiddelet staten kan bruke mot enkeltmennesker. VG-journalistene Mona Grivi Norman (til venstre) og Synnøve Åsebø har vist at det brukes både feil og for mye. Foto: Annemor Larsen/VG

De to prisvinnende journalistene kjempet et halvt år før de fikk se tvangsprotokollene til landets psykiatriske sykehus. Nå har Helsedepartementet bestemt at de er offentlige.

Kun når det er akutt fare for liv og helse – eller betydelige materielle skader – kan helsepersonell binde en pasient fast med makt. Ikke når pasienten selv ber om det. Ikke når pasienten sovner. Helst ikke mer enn åtte timer. Ikke som en trussel eller avtalefestet sanksjon. Og selvfølgelig ikke som straff.

Mekaniske tvangsvedtak som bruk av remmer eller belter, skal føres i tvangsprotokollen. Den skal i sin tur sjekkes av de ulike sykehusenes kontrollkommisjoner. Men visste du at tvangsprotokollene også kan leses av hele Norge?

Det har VG- journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman sørget for. I fjor klarte de kunststykket å få åpnet tvangsprotokollene for offentligheten, med Helse- og omsorgsdepartementets velsignelse.

Helseminister Bent Høie karakteriserte avsløringen deres (se faktaboksene under) som «den mest alvorlige helsesaken i denne stortingsperioden».

Dette gjorde de:
  • Journalistene samlet først tall fra 115 psykiatriske institusjoner som kan bruke tvangsmidler. Rundt halvparten hadde benyttet mekanisk tvang i 2014 og 2015.
  • Så ba de om innsyn i de håndskrevne tvangsprotokollene fra 20 helseforetak, inkludert distriktpsykiatriske sentre (DPS) for 2015.
  • De gjennomgikk og digitaliserte tusenvis av protokoller.
  • Arbeidet fortsetter i 2017 og omfatter hittil over 80 publiserte saker, en dokumentarfilm, flere små filmsnutter og en interaktiv database hvor tvangsloggene er digitalisert.
  • Åtte personer fra VG-redaksjonen har hjulpet dem.
Dette fant de:
  • Feil eller for høy bruk av mekanisk tvang ved alle helseforetak som brukte belter.
  • Nesten 4 000 beltelegginger i 2015, det er nesten 1 000 flere enn de offisielle tallene fra Helsedirektoratet.
  • Helse Vest hadde flest tvangsvedtak i forhold til pasientgrunnlaget, mens Ahus og Innlandet Sykehus hadde færrest.
  • Sykehusene underrapporterte tvangsvedtak i stor skala. St. Olavs hospital var verst. Her ble kun ett av ti tvangsvedtak rapportert til Norsk pasientregister (NPR).
  • Hver fjerde pasient ble liggende lenger enn lovens hovedregel på åtte timer. Helse Møre og Romsdal var verst. Medianverdien var her 12 timer mot 3 timer i resten av landet.
  • Tvangsloggene var mangelfullt utfylt. I over 220 protokoller var det ikke oppgitt hvorfor eller hvor lenge pasienten ble holdt fast.
  • Beltebruken ble doblet i fellesferien, og de fleste beltelegginger skjedde på ettermiddagen hvor det var flere vikarer og ufaglærte på jobb.
  • Helsemyndighetene visste bare om en håndfull tvangsvedtak på tenåringer. VGs tall dokumenterer over 300. Ahus hadde unnlatt å rapportere inn over 190 beltelegginger av tenåringer i 2014.
  • Kontrollkommisjonene, som er pasientenes rettssikkerhetsgaranti, har ikke gjort jobben sin og knapt stilt spørsmål ved sykehusenes praksis.

Kvinnen på Gaustad

Det hele begynte med en dom i Oslo tingrett i november 2014 der en ung kvinne hadde gått rettens vei for å slippe fri fra et omfattende tvangsregime på Gaustad sykehus. Gjennom flere hundre e-poster over flere måneder til journalist Synnøve Åsebø, fortalte kvinnen blant annet om hvordan hun i nesten to år hadde vært reimet fast bortimot kontinuerlig.

– Vi spurte oss hvordan hun kunne det, uten at sentrale helsemyndigheter ble varslet eller reagerte mot tvangsbruken, sier Åsebø.

Umiddelbart etter VGs reportasje om kvinnen på Gaustad sykehus, åpnet Fylkeslegen tilsynssak. Konklusjonen var at kvinnen fikk forsvarlig behandling, men europeiske menneskerettighetseksperter mener saken savner sidestykke i Europa.

Åsebø og Norman bestemte seg for å sjekke hvor vanlig det egentlig var å bli lagt i belter, og sendte først ut fire spørsmål til de 115 institusjonene som kan bruke mekaniske tvangsmidler i psykiatrien.

Manglet nasjonal oversikt

– Mekanisk tvang som bruk av remmer og belter er det mest inngripende maktmiddelet staten kan bruke mot enkeltmennesker. Derfor er det nødvendig at vi har en nasjonal oversikt over når og hvordan det brukes, sier Norman.

Hun og Åsebø avslørte etter den første runden at staten ikke har denne oversikten. Helsedirektoratet skrev i sin rapport at tvangsbruken gikk ned fra 2014 til 2015. Det er feil. Den gikk tvert imot opp til nesten 4 000 vedtak. Nær 1 000 tvangsvedtak ble aldri innrapportert til Norsk pasientregister (NPR), slik sykehusene er lovpålagt å gjøre. Dette forklarer hvorfor Helsedirektoratet kunne konkludere så feil i sin rapport.

Da Norman og Åsebø fant ut dette i mars i fjor, brettet de opp ermene og gravde seg enda lengre ned i materien: I april ba de om innsyn i de håndskrevne tvangsprotokollene fra 20 helseforetak, inkludert de distriktpsykiatriske sentrene (DPS-ene) for 2015. Det utløste et halvt års kamp mot sykehusjurister og kommunikasjonsansatte i helseforetakene. Seks av foretakene ga ut protokollene med en gang, mens 14 av dem avslo med ulike begrunnelser.

Bildet viser Mona Grivi Norman og Synnøve Åsebø
TO MÅNEDERS JOBB: Åsebø og Norman har anslått at det tok dem to måneder hver å digitalisere de håndskrevne tvangsprotokollene fra 2015. Foto: Erlend Daae/VG

Sykehusene mot departementet

Noen, deriblant Sykehuset Østfold, mente tvangsprotokollene ikke var underlagt offentlighetsloven. Sykehuset mente de kom under pasientjournalloven og psykisk helsevernforskrift, som ikke gir muligheter for innsyn.

Andre, deriblant Oslo universitetssykehus (OUS), mente at så store deler av protokollene måtte sladdes, at det ville gi et misvisende bilde. De mente at VG ville kunne identifisere enkeltpasienter.

Fra St Olavs hospital kom avslaget med et vedlegg som viste at Adresseavisen hadde fått avslag av hensyn til identifiseringsfare i 2014.

VG klagde på avslagene til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), og fikk medhold. Sykehuset Østfold mente HOD hadde misforstått loven og kalte avgjørelsen «uforståelig». De ba departementet vurdere sin egen avgjørelse på nytt, og 4. juli slo HOD nok en gang fast at offentlighetsloven gjaldt, altså at journalistene måtte få se tvangsloggene.

Til St. Olavs hospital argumenterte journalistene med at innsynet denne gangen gjaldt et helhetsbilde, og ikke opplysninger til en bestemt pasient.

Møtte folk i psykiatrien

Underveis har journalistene hatt kontakt med både pasienter, pårørende og helsepersonell, deriblant flere sykepleiere. Norman hospiterte en dag- og en kveldsvakt ved Sykehuset Innlandet.

– Jeg opplevde ikke beltelegging, men lærte mye om de krevende situasjonene ansatte kan stå oppe i. Erfarne sykepleiere fortalte flere historier om grove voldsepisoder, sier Norman.

– Det er lite forståelse i samfunnet for hvorfor det av og til er riktig å bruke tvang. Derfor er det viktig å være åpen om tvangsbruken. Også for sykepleiere, sier Synnøve Åsebø.

Noe av den viktigste lærdommen hun sitter igjen med, er møtene med tvangsinnlagte mennesker.

– Før jeg gikk inn i tematikken hadde jeg idé om hvordan disse menneskene var. Det var en øyeåpner for meg å se hvor utrolig intelligente, reflekterte og bevisste de var rundt sin egen situasjon. Jeg er virkelig imponert over dem, sier Åsebø.

Norman siterer Eline Skår, en av pasientene hun lærte mest av:

«Du må føle at du blir hørt og sett. Alle liker å holdes, men ingen liker å bli holdt nede».

Foreldet dokumentasjonssystem

Norman synes hun har lært mye om helsevesenet hun ikke kjente til fra før, selv om hun har en mor som er psykiatrisk sykepleier og flere venner som har jobbet i psykisk helsevern.

– Det overrasket meg å se hvor vanskelige dokumentasjonssystemene er, og at helsepersonellet må trippelføre samme informasjon i ulike systemer. Men det som overrasket mest, er at det fortsatt finnes informasjon som er skrevet for hånd.

Norman tenker på de blå skrivebøkene som er dagens tvangsprotokoller, til forveksling lik slik de ble ført på 1800-tallet.

Åsebø synes også de har fått et innblikk i en nedprioritert del av helsevesenet.

– Det er bare å se på den nedslitte bygningsmassen til Gaustad, Dikemark og Sandviken. Jeg trodde ikke det var så ille, sier hun.

bildet viser to tvangsprotokoller
ANTIKVARISK DOKUMENTASJONSMETODE: Se likheten: Bildet til venstre viser tvangsprotokoll fra 1800-tallet, mens bildet til høyre er fra Åsebø og Normans innsynsrunde fra 2015. Foto: Arkivet etter Rosenberg asyl, Bergen Byarkiv og VG.

Begrensninger i databasen

Først etter at HOD for tredje gang ba sykehusene om å utlevere protokollene til VG, fikk de utlevert kopier av protokollene fra de seks mest gjenstridige helseforetakene, deriblant OUS og Ahus. I midten av november fikk Åsebø og Norman inn de siste tvangsprotokollene.

Arbeidet med å digitalisere tusenvis av de håndskrevne protokollene tok hver journalist to måneder fordelt fra juni til november.

– Plottingen var ekstremt monotont arbeid. Etter 8 timer var jeg kokt i hodet, sier Norman.

Nå har det blitt en database som også forskere kan benytte, men materialet er ufullstendig siden de seks siste helseforetakene hadde sladdet datoer, og til dels tidspunkt. Da er det ikke mulig å se når et vedtak avsluttes og et nytt begynner.

– Dermed klarer vi ikke digitalisere disse loggene, forklarer Norman.

Det er heller ikke mulig å se regionale forskjeller, siden journalistene har valgt å anonymisere helseforetakene.

Ulike kulturer

– Så dere noen mønstre i hvordan protokollene ble ført?

– Det var store forskjeller internt på sykehusene med ulike avdelingskulturer. Ved sykehuset Nordland brukte de mye tekst. Andre steder kunne det være to ord, forteller Åsebø.

– Og de ulike stedene hadde ulike ord som gikk igjen: Noen steder brukte de «fiksering». Andre steder «alle ekstremiteter». Det som het «uro» et sted, kunne være «manglende kontroll» et annet sted, sier Norman.

– Vestre Viken førte nøye protokoller. Det var nesten frustrerende bra ført. På en pasient gikk det over 50 sider der hver eneste lille ting var notert, sier Åsebø.

Hos andre kunne tvangsvedtaket gå over fire døgn, men der var ikke noe innhold utover at tidspunktene var notert.

Bildet viser Mona Grivi Norman og Synnøve Åsebø
PRISVINNERE: I april ble Mona Grivi Norman (til venstre) og Synnøve Åsebø belønnet med Norges mest prestisjetunge gravejournalistpris, SKUP-prisen, for arbeidet med tvangsprotokollene. De mottok også en nordisk pris for datastøttet journalistikk i januar (NODA-prisen). Foto: Tore Kristiansen/VG

Fikk se avslørende e-poster

Underveis i kampen om tvangsloggene søkte de to journalistene om innsyn i saksbehandlingen av sitt eget innsynskrav på sykehusene også, noe de først fikk avslag på fra sykehusene. Men etter en klage til HOD, fikk de raskt innsyn i til dels pinlig avslørende e-postutvekslinger internt i helseforetakene.

– Innholdet i e-postene viste hvordan sykehusene systematisk motarbeidet innsynskravet vårt og diskuterte seg imellom hvordan de kunne opprettholde protokollene hemmelige, forteller journalistene.

«Som allerede sagt er dette en stille protest mot hva HOD sa i forbindelse med lydlogger, men jeg er ikke fremmed for at HOD vil tenke seg om en gang til dersom innsynskravet konkret retter seg mot noe av den mest sensitive informasjonen vi kan finne i en pasientjournal», skrev foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold.

«Offentleglova er kun et sideprosjekt for min del, men ryggmargsfølelsen min er at det må være grenser for også for offentlighetens nyhetsjag», skrev Geir Berg, jurist ved Sykehuset Innlandet.

Ved sykehuset Telemark, argumenterte kommunikasjonssjefen først for å gi VG innsyn, men måtte bøye av for sterkere krefter som ville det motsatte.

«Det blir en kort begrunnelse. Vi venter til i morgen for å vise at vi har vurdert dette på nytt», var beskjeden kommunikasjonssjefen da skrev til kolleger ved andre sykehus den 19. mai.

Taushetsplikten versus åpenhet

– Jeg må bare minne om at taushetsplikten ikke er der for å beskytte medarbeidere i det offentlige, den er der for å beskytte enkeltmennesker og personlige opplysninger om dem, sa assisterende generalsekretær i Norsk redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø til VG da innsynskampen pågikk.

Nå sitter hun i arbeidsgruppen som skal se på journaler og offentlighetsloven på nytt. Den består av tre representanter fra Helsedirektoratet, og seks eksterne.

– Det er krevende arbeid der de ulike representantene har ulike syn på viktigheten av offentlig innsyn, sier hun til Sykepleien.

Hun håper de skal klare å bli ferdige til fristen 30. mai.

– Jeg kan vanskelig tenke meg et prosjekt mer i kjernen av medienes samfunnsoppdrag enn VGs saker om tvangsprotokollene. Denne typen journalistikk må det være mulig å gjøre også framover. Derfor er det viktig at pasientjournaler fortsatt omfattes av offentlighetsloven. Vi må huske at det her er snakk om anonymiserte utdrag av pasientjournaler, og at vi har taushetsbestemmelser og unntak som sikrer at private opplysninger om den enkelte pasient ikke blir offentliggjort, sier Nybø.

Også helseminister Bent Høie er tilhenger av åpenhet, slik han skrev i en kronikk i VG i desember:

«Samfunnet har behov for kontroll med bruken av maktmidler overfor syke mennesker. Er det noen del av norsk helsetjeneste der det har vært for mye taushet og for liten åpenhet, så er det nettopp psykisk helsevern. Dette er trolig en av de viktigste årsakene til at vi ikke har lykkes med å få ned bruken av tvang.»

– Maktmisbruk å ikke ha oversikt

Åsebø og Norman har fått kritikk for ikke å få fram nok om hvorfor det er nødvendig med tvang.

­– Vi har stor respekt for helsepersonell som står i krevende situasjoner i psykiatrien, og har ikke tatt stilling til om tvang er rett eller galt. Vi ville bare finne oversikten om når og hvorfor tvang brukes, sier de.

Som Vilde på 29 år sa til VG-journalistene:

– Å bli lagt i reimseng er det verste jeg har opplevd i psykiatrien. De har så stor makt over livet til pasienten, og da er det maktmisbruk ikke å ha oversikt.

Konsekvenser:

Tvangslogg-avsløringene har fått mange konsekvenser. Dette er bare noen få av dem:

  • Alle sykehus må registrere tvangsbruken for 2014 og 2015 på nytt, og må rapportere tertialvis på nettportalen helsenorge.no. for å sikre større åpenhet.
  • Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå og vurdere tvangslovgivningen. Østenstad-utvalget leverer sin innstilling høsten 2018.
  • Det ble hasteopprettet en post på statsbudsjettet for 2017 på 5 millioner kroner for bedre opplæring og rekruttering til kontrollkommisjonene.
  • To uker etter VGs avsløringer fra Møre og Romsdal ble det konstituert ny klinikksjef og ny avdelingsleder ved Klinikk for psykisk helse i helseforetaket.
  • En arbeidsgruppe skal vurdere hvordan innholdet i pasientjournaler skal vurderes opp mot offentlighetsloven.

Les alle sakene i VG her.

Her kan du se VG-dokumentaren: Lagt i belter

Les også: