Senket bruken av tvang med 80 prosent

Oppi all oppmerksomheten kjenner Martin Veland (40) en bismak. Eller som han sier det, han har «ei lita bekymring».

– Jeg har jo jobbet klinisk, forklarer sjefen for psykiatrisk klinikk ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo.

– Jeg vet at når du har tunge dager på jobb, så gjør du deg dine tanker.

– Hvilke da?

– Når det er mye trøkk, du står på, og du utsettes for vold, da er det vanskelig å høre hvor flott det er at vi bruker mindre tvang.

Kontoret hans er en etasje over inntaksposten, der beltene for fire år siden ble demontert fra sengen, rullet sammen og plassert i en rød boks. Ute av syne, men tilgjengelig.

At den drastiske endringen skulle bli en suksess, var ikke gitt. Eksperimentet kunne fort ha strandet, og beltene kunne blitt montert på sengen igjen.

Men avdelingen har redusert tvangsbruken med over 80 prosent. Derfor tok Veland i februar imot akuttpsykiatriprisen, og i mai fikk han lederprisen for pasientsikkerhet.

– Det er de ansatte som har gjort en kjempejobb. Det vil jeg gjerne få fram, sier han.

Lovisenberg-mann

Det diakonale sykehuset ligger som en avskjermet minibydel med park, gamle hus og nye hus. På Velands skrivebord ligger arkitekttegninger av nok et nybygg. Dit skal klinikken flytte i februar, og alle postene kommer dermed under ett tak.

Han tar en slurk av kaffen. Han liker den sterk.

– Yrkesskade, bekrefter han.

Veland vokste opp på en gård i Bjørheimsbygd i Ryfylke.

– Eg e utdanna mekaniker, då, opplyser han på intakt dialekt.

19 år gammel fikk han jobb på antennefabrikk. Men et søskenbarn til mor jobbet på et psykiatrisk senter, og Martin fikk lyst til det samme.

– Han var sykepleier der. Han lærte meg utrolig mye spennende om faget. Plutselig ble sykepleie et naturlig valg for meg og.

Han utdannet seg i Oslo, på Menighetssøsterhjemmets høgskole (nå Diakonova), og hadde ekstravakter her på Lovisenberg. Ferdig utdannet spurte han om han kunne jobbe her.

– Jeg fikk opplæringsvakter og begynte. Så her har jeg vokst opp yrkesmessig.

At han fikk det til i psykiatrien, merket han fort.

– Hva er du god til?

– Å lytte, spille tilbake, sanse sinnstilstanden. Jeg har lært når jeg skal være stille og når jeg skal fortsette en samtale.

– Sans for timing?

– Ja.

Sin kristne tro har han beholdt:

– Å være kristen i denne bransjen vil for meg si å leve ut sykehusets verdier, som er forenlig med Bibelen: Nestekjærlighet og kvalitet. De er lett å spore tilbake til diakonenes altoppofrende tjeneste for de svake.

– Ser du deg selv slik?

– Ja, som virksomhet prøver vi å tilpasse oss befolkningens behov. Spennet av pasienter er stort. Fra dem med god jobb og utdanning, til de med tøffere liv. De sliter med alt fra relasjonsbrudd og eksistensielle kriser til alvorlige depresjoner, manier, psykoser og rus.

– Mye rus i psykiatrien?

– Kan vel si det. Rus er ofte med i et storbybilde. Det er en kompliserende faktor som gjør det vanskelig å finne ut hva som er hva. Noen kan ha symptomer på schizofreni, men når de blir rusfri, kan også de symptomene bli borte.

Lidelse kan bli hverdagskost

VG avdekket i fjor det avisen beskrev som massiv ulovlig beltebruk og mangelfull loggføring, for eksempel om hvor lenge belteleggingen varer. Ikke akkurat betryggende nyheter.

– Hvis barna dine eller konen din skulle bli innlagt, hva ville du ønske for dem?

– Svaret tror jeg ofte er det samme for alle som har noen de er glad i; at de blir møtt med omsorg og kompetanse.

Han vrir på et kjent bibelvers: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot dem du er glad i».

– Det er mye det det handler om i vårt fag. Jobben vår kan være intens. Når man ser så mye lidelse, kan det fort bli hverdagskost. Det er viktig at pasienter opplever vår forståelse for den vanskelige situasjonen de er i. Om vi glemmer dette, kan pasienten få det enda verre.

– Er det verste ikke å bli sett?

– Jeg vet ikke, men det er tøft for pasienter å oppleve manglende interesse. Bruk av tvangsmidler starter ofte med en form for konflikt. Den kan eskalere – eller den kan deeskalere. En nøkkelfaktor er hvordan den utvikler seg.

– Det kan bli belteseng?

– Noen ganger er det dessverre ikke mulig å forhindre.

– Har du opplevd å bruke tvang under stor tvil?

– Ja, og slik så vi et potensial for å endre.

Pasienter som kommer til dem kan være redde og bekymrete. «Hva skal skje? Hvor lenge skal jeg være her? Er livet mitt ødelagt nå?» De kan gå i forsvarsmodus.

– Når man er høyaktivert, svekkes evnen til å tenke logisk og rasjonelt.

Det er da personalets væremåte og erfaring blir så viktig:

– Hvordan kan man regulere aktiveringen ned? Å si strengt «nå må du oppføre deg» eller «gå på rommet», har vist seg lite effektivt for å redusere tvang. Å klare å regulere ned pasienten uten å bruke tvangsmidler eller makt er en uvurderlig kompetanse.

Men ikke alle kan roes med ord og terapi: Hvis befalende stemmer sier «du skal slå noen», eller paranoide vrangforestillinger utløser utagering, kreves andre tiltak. Da kan legemidler hjelpe pasienten til å dempe aggresjon.

– Greit å være erfaren for å kunne se slike nyanser?

– Ja, det er et nytt tankesett. Satt på spissen: Før håndterte vi utagering mer med belter, litt på autopilot. Nå bruker vi mer terapeutisk tilnærming.

Miljøterapeutene er oftest sykepleiere og vernepleiere. Veland mener at begrepet pleie blir for snevert:

– De er mer behandlere og terapeuter enn pleiere. Det vil jeg gjerne løfte opp. Og når man løfter golvet, løftes taket samtidig. Det vil si hele fagfellesskapet.

Om det skulle smelle

Veland kan få vondt i magen når han tenker på hva som kan skje. Dramatiske utageringer uten tvangsmidler er krevende å håndtere for de ansatte. Nylig fikk han høre om et eksempel: En pasient rev ned en svær hylle i aggresjon, og alarmen gikk. Tre jenter og en gutt var på vakt.

– Da tenkte hun ene sykepleieren «jeg håper at de som kommer for å bistå ikke tar fysisk kontroll over pasienten nå». Hun skjønte at pasienten ikke var ute etter å skade, og at han responderte på deeskalerende kommunikasjon.

Gradvis roet han seg ned. Personalet opplevde at situasjonen var under kontroll. – Erfaring og kompetanse. Fantastisk!

Å bygge relasjoner i løpet av få timer er ikke lett:

– Om det skulle smelle, må man bruke den lille relasjonen man har fått for alt det er verdt. Nå vurderer vi mer fram og tilbake: Går dette bra? Går det ikke bra? Men jeg tror mestringsfølelsen er større enn før.

– Morsomt å få det til?

– Ja, å få til pasientsamarbeid er motiverende.

– Men å endre holdning er krevende?

– Ja, men det har vært så mye kritikk i mediene, mange historier som ikke var bra for oss i fagfeltet.

– Så mediene har gjort en god jobb?

– Absolutt, men de sier lite om det fantastiske som gjøres det meste av tiden, som jo ikke har med tvang å gjøre. Og fremdeles blir folk skada i denne bransjen.

– Kultur og holdninger varierer i psykiatrien – også fra avdeling til avdeling?

– Vi har sju sengeposter i min klinikk, og veldig lave tall for tvangsbruk. Felles for alle er et ønske om å finne andre løsninger. Men hver post får utvikle seg på sin måte.

– I psykiatrien vil alltid noen oppleve å bli dårlig behandlet?

– Alle har dårlige dager på jobb. Det er også menneskelig å komme dårlig overens med en pasient. Jeg syns vi skal være fleksible her.

Han har selv blitt valgt vekk som kontakt et par ganger.

– Det var selvfølgelig vanskelig, man føler man ikke har lyktes. Til en måtte jeg si: «Jeg vet at du har jaktvåpen hjemme, og det må jeg fortelle politiet.» Da ville han ikke ha mer med meg å gjøre. Jeg hadde nok ødelagt tilliten han hadde til meg.

Kjenner historiene bak

Tvangsbruk har vært på dagsordenen helt til topps i helsevesenet.

– Er dette et resultat av VGs avsløringer?

– Veldig sterkt medvirkende. Vi i psykisk helsevern må akseptere at det vi gjør varierer altfor mye. Det er ikke bra nok, men vi jobber for å bli bedre.

Veland og kolleger har holdt over 40 foredrag i hele landet det siste året.

– Interessen har vært formidabel, mange ønsker råd. Vi har ikke fasiten, men vi ser at utfordringene ofte er de samme rundt omkring.

– Hva er største hinder for å utvikle gode miljøer?

– Det handler om ledelse, tror jeg.

Han tenker litt med hendene bak nakken.

– Vi hadde en episode der en ansatt fikk flere slag i ansiktet. Da fikk vi oss en støkk. Nærmeste leder berøres jo veldig av slike hendelser. Etterpå er det krevende å holde fokus på vår praksis med lite tvang, en leder vil jo beskytte sine ansatte. Å følge opp ansatte er svært viktig etter slike episoder.

Han opplyser at han kjenner historien bak alle belteleggingene i år.

– Hvorfor vet du det? Leser du loggene?

– Vi har et system …

Han svinger seg bort til pc-en.

– … et overordnet rapporteringssystem. Det viser sånt som belegg, liggetid, tvang og utskrivelser.

– Som du koser deg med å lese?

– Jeg er innom, men det er lederne mine som forteller meg om hendelsene. I år er målet å følge opp alle tvangsmiddelvedtak. For å lære av dem.

– Hvor mange beltelegginger har det blitt i år?

Han prøver å telle. Ser at én person står for to av episodene. Han har tidligere påført en ansatt alvorlig skade. Veland teller videre:

– Ti ganger fordelt på fem poster. To poster har null. Jeg liker ikke å sammenlikne tall, men folkene her er eksepsjonelt gode, konkluderer han.

Kan gå i forfall

Hva han ellers gjør? Snakker mye med folk, fra regelmessig oppfølging til tilfeldige møter i korridorer. Noe skal løses her og nå, mens strategisk arbeid ikke blir synlig før langt fram i tid.

Høyaktuelt er hvordan de skal tilpasse seg endringen i loven om psykisk helsevern. Den stiller strengere krav for tvangsbruk.

– Pasienter kan i mye større grad velge oss bort, men jeg håper den positive effekten blir større enn den negative. Mye av tvangen handler om å forhindre at pasienter går i forfall.

– I forfall …?

– Ja, hvis vi ikke får behandlet dem, fordi de ikke samtykker, vil noen kunne overbelaste familiene sine, miste jobben og tape relasjoner. Mye av livet kan bli ødelagt. Kan vi ikke bruke tvang, kan vi heller ikke gi tidlig behandling som kan forhindre dette.

Han er bekymret for at tvangen overføres til andre.

– Psykisk helsevern har jobbet intenst med å gjøre tvang så lite belastende som mulig. Hvis tvangen forskyver seg til andre som ikke har den kompetansen, familiene for eksempel, vet vi egentlig veldig lite om konsekvensen. Ingen tvil om at vi må endre praksis for å komme i posisjon til å behandle uten tvang.

– Hvorfor er det så vanskelig å ha åpenhet i psykiatrien?

– Tja. Tabuer og stigma fins, absolutt. Det skyldes vel at pasientene er innelåst et sted der det brukes tvang. De kan bli fratatt sin autonomi. Dette er nok litt skremmende for hvermannsen. Men jo mer åpne vi er, jo bedre.

Han siterer CC Cowboys: «Jeg vil ut for å se inn, se hvordan alt henger sammen.»

– Noen ganger må man det. Det er mye det VG har gjort. Sett inn utenfra. Da kan tabuene gradvis brytes ned.

Fortid som musiker

Bak stolen hans står en godt innpakket gitar. Den er sjelden i bruk. Det er ikke som før, da han inntok scenen som Martin Cornel, ofte med sitt faste band. Indiepop kombinert med nattevakter fungerte i flere år.

Men i 2008 var det brått slutt.

– Jeg møtte veggen. Fikk musikken i halsen. Det var band på hvert gatehjørne i Oslo, de klarer seg fint uten meg.

Han tok et valg. Det ble helsevesenet, hundre prosent.