– Offentlige pasientjournaler svekker personvernet

Foretaksjurist Jostein Vist og kommunikasjonssjef Bjørn Hødal ved Sykehuset Østfold reagerte da de så Sykepleiens sak om VG-journalistene som åpnet tvangsprotokollene forrige onsdag. De mente det ble fremstilt som om sykehusene motarbeidet innsynskravene til VG-journalistene fordi de hadde noe å skjule eller fordi de ville trenere arbeidet deres.

– Det var ikke derfor vi sa nei til å utlevere tvangsprotokollene. Det var derimot av hensyn til pasientene, sier de.

Dette har de også skrevet et debattinnlegg om i VG 19. desember i fjor.

Ønsker saklig debatt

– Det enkleste for oss hadde vært å gi innsyn, men vi mener at taushetsplikten er helt grunnleggende for at sykepleiere og annet helsepersonell skal kunne gjøre jobben sin. Personvernet står høyt på alle områder, og da blir det rart å svekke det uten å ha en god og saklig debatt om det, sier kommunikasjonssjef Hødal.

De er uenige i det som ble utfallet av tvangsprotokoll-sakene til VG: Nemlig at Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har fastslått at pasientjournaler skal være offentlige. Det vil si at hvem som helst kan be om å få dem utlevert. Da må taushetsbelagt informasjon sladdes av personvernshensyn.

– Hvorfor er det så farlig at pasientjournaler er offentlige når det bare er snakk om å få se anonymiserte utdrag av pasientjournalene hvor personvernshensyn er ivaretatt?

– Det er flere grunner til det, sier foretaksjurist Vist og forklarer:

– Anonymisering forutsetter at journalene hentes fram i sykehuset for et annet formål enn de opprinnelig er ment. Ved en innsynsbegjæring får altså administrativt personale opplysningene når de skal sladde journalene. Hvis vedtaket påklages, får også andre personer dette til gjennomsyn, først hos HOD, deretter kanskje hos sivilombudsmannen. Er det greit at saksbehandlere i HOD gis tilgang til det du i fortrolighet har betrodd til lege og at informasjonen også vil være i HODs saksarkiv?

Kunsten å sladde

Vist hevder videre at å sladde pasientopplysninger er en særdeles vanskelig oppgave.

– Er det ikke sladdet tilstrekkelig, er det risiko for at folk kan kjenne igjen pasienten. Noen av tvangsloggene som ble utlevert til VG var ikke tilstrekkelig anonymisert, noe som medførte risiko for at pasienter kunne bli gjenkjent. I metoderapporten til journalistene står det at de måtte fjerne informasjon i datamaterialet før de digitaliserte det, påpeker Vist.

– Det var kanskje ikke så farlig når VG har en vær varsom-plakat å forholde seg til, men det ville tatt seg særs dårlig ut om hvem som helst andre hadde fått denne informasjonen. Hvis vi ikke kan ha 100 prosent tillit til at det vi sier til helsepersonell er konfidensielt, vil vi kanskje ikke oppsøke legen når vi bør, eller vi kan bli mer forsiktige med å gi følsom informasjon om oss selv, mener han.

Regelverket er også slik at dersom man får nei på en innsynsbegjæring, kan man kreve at sykehuset legger fram innsynskravet for pasienten for å få et samtykke.

– Er det greit at hvem som helst kan kreve at sykehusene skal kontakte alvorlig syke pasienter med spørsmål om fremmede kan gis innsyn i deres journal, spør Vist retorisk.

Viktig arbeid fra VG

– Var ikke VGs avsløringer om tvangsloggene viktig?

– Jo, selvfølgelig. Ingen er uenige i det.

– Men hvis dere får det som dere vil med pasientjournalene og offentlighetsloven, vil det jo ikke bli mulig for journalister å gjøre noe slikt igjen, et arbeid som er i kjernen av medienes samfunnsoppdrag?

– Det har du helt rett i, men da må man finne andre måter å løse det på. Helsetilsynet skal føre tilsyn og kontrollkommisjonene må bli bedre til å utføre oppdragene sine. Det handler til sjuende og sist om det er taushetsplikten eller offentlighetens innsyn som må vike i saker som dette, sier Vist.

Etter pasientjournalloven kan pasientopplysninger bare leses når det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for administrasjon, internkontroll eller kvalitetssikring av helsehjelpen.

– Var ikke VG-journalistenes arbeid med på å kvalitetssikre tjenesten?

– Jo, i ettertid kan man si det, og media har selvsagt som oppgave å bidra til at kritikkverdige forhold avdekkes. Men de lovbestemmelser som gir sykehusledelsene innsyn i pasientopplysninger for kvalitetssikringsformål er ikke ment å gi offentligheten tilsvarende innsyn, hevder Vist.

– Mange paradokser

Hødal påpeker at det er mange paradokser i kjølvannet av at pasientjournalen skal være offentlig, som han mener ikke har vært diskutert.

– Forskere må gjennom etiske komiteer og strenge godkjenningsprosesser og få tillatelse fra Datatilsynet for å få tilgang til pasientjournalene. Hvis jeg som kommunikasjonsleder ved sykehuset leser tvangsloggene, kan det være oppsigelsesgrunn. Men om min mor sender innsynsbegjæring, kan jeg få full tilgang til alle personopplysninger for å sladde. Det er et paradoks, sier han.

Vist supplerer:

– En overlege ønsket å la noen unge leger lese pasientjournalene en erfaren lege hadde skrevet, som eksempler på hvordan en god pasientjournal skal skrives, i internopplæring av legene her ved sykehuset. Det har han ikke lov til ifølge loven, uten at journalene først er sladdet. Men dersom offentligheten, det vil si hvem som helst, ber om innsyn i disse journalene, kan en av de unge legene lese journalene for å sladde dem før utlevering. Dette tenker jeg fremstår som uforståelig for de fleste.

­– Når offentlighetsloven skal gjelde for pasientjournaler, kan hvem som helst kreve å få dem utlevert gratis. Men hvis jeg som pasient vil se min egen journal, må jeg betale 85 kroner for å få den ut, sier Vist.

– Ny virkelighet for sykehusene

Han legger til at noen sykehus begynner å merke merarbeidet som den nye presiseringen av offentlighetsloven har gitt.

– Dette er en ny virkelighet for sykehusene. Nå begynner både privatpersoner og enkelte grupperinger å kreve kopi av pasientjournaler utlevert.

– Hvilke grupper da?

– For eksempel brukerorganisasjoner innen rus.

– Hvor mye merarbeid får dere med dette – har dere ansatt en egen «sladdeperson»?

– Foreløpig har det ikke kommet slike henvendelser til vårt sykehus. Vi har ikke ansatt en egen sladdeperson, sier Hødal.

VGs tvangsprotokoll-avsløringer har medført endringer også ved Sykehuset Østfold.

– Vi har kikket nærmere på våre dokumentasjonsmetoder, og ser at tvangsloggene kunne vært bedre ført. Vi må ta selvkritikk på det, sier Vist.

Han ønsker å legge til at hoveddokumentasjonen finnes i pasientjournalen og i tvangsvedtakene som er fattet, og som er ført på egne standardiserte skjemaer.

– Det har aldri vært meningen at tvangsprotokollene skulle inneholde all denne informasjonen. Kontrollkommisjonene har tilgang til pasientjournalene når de utfører sitt arbeid, sier Vist.

Hadde foretrukket granskning 

Hødal ønsker at alle sykehus hadde sagt nei til VGs innsynsbegjæringer.

– Da hadde det nok blitt pressa fram en granskning. Det ville sannsynligvis vært en større påkjenning for oss, men det ville ha vært en bedre løsning. For nå betaler pasientene prisen ved at taushetsbelagt informasjon er spredt både internt i sykehusene, til klageinstanser og ved at tvangslogger som er blitt utlevert til VG ikke har vært tilstrekkelig anonymisert, sier han.

­ – På hvilken måte har noen pasienter betalt prisen for at tvangsloggene ble utlevert til VG?

– Faren er at det er mulighet for å identifisere pasienten om man har tilgang til annen informasjon samtidig. Det kan for eksempel være informasjon som medpasienter eller pårørende har. Det gjelder spesielt små sykehus med begrenset opptaksområde. HOD la vekt på denne «krysningsfaren» da de avslo VGs klage på at vår sladding var for omfattende. Når det ikke er tilstrekkelig anonymisert, er det en åpenhet på pasientenes bekostning, hevder Hødal.

– Innsyn var avgjørende

VG-journalistene som skrev om tvangsprotokollene, sier innsynet var helt avgjørende for å kunne lage sakene om tvangsmiddelbruk i psykisk helsevern.

– Hvordan sykehusene i praksis løser våre innsynskrav, må de avgjøre. Men vi har fått hundrevis av tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende som er takknemlige for at vi har kunnet skrive disse sakene. 

Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, er med i arbeidsgruppen som skal se på journaler og offentlighetsloven på nytt.

– Jeg kan vanskelig tenke meg et prosjekt mer i kjernen av medienes samfunnsoppdrag enn VGs saker om tvangsprotokollene. Denne typen journalistikk må det være mulig å gjøre også framover. Derfor er det viktig at pasientjournaler fortsatt omfattes av offentlighetsloven. Vi må huske at det her er snakk om anonymiserte utdrag av pasientjournaler, og at vi har taushetsbestemmelser og unntak som sikrer at private opplysninger om den enkelte pasient ikke blir offentliggjort, sa Nybø til Sykepleien i forrige uke.