På tide å ta seg selv i nakken

Som nyutdannet sykepleier var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle jobbe i eldreomsorgen. I likhet med mange andre hadde jeg et ublidt møte med sykehjem i min første praksisperiode på sykepleien. I tillegg jobbet jeg som sommervikar i hjemmetjenesten under studietiden og fikk kjenne på et enormt arbeidspress og en god dose med dårlig samvittighet. Slik ønsket ikke jeg å ha det i min fremtidige arbeidshverdag. Dermed begynte jeg i likhet med mange av mine medstudenter min sykepleierkarriere på et av landets største sykehus. Her bugnet det av faglige utfordringer, engasjerte sykepleiere og en tilstedeværende og tett ledelse. At det var høyt arbeidstempo, det skal være sikkert, men dersom en oppgave ikke var fullført på slutten av vakta var det alltid en påtroppende sykepleier klar til å ta over.

Er det så ille?

Etter noen år hadde jeg vært innom flere spesialiserte avdelinger på to av landets største sykehus. Grunnet forskjellige omstendigheter hadde jeg på et tidspunkt noen måneder ledig i påvente av videreutdanning. Jeg hadde på dette tidspunktet skiftet arbeidsplasser i løpet av en relativt kort periode, noe som innebar mye opplæring, nye rutiner og nye prosedyrer å sette seg inn i. Jeg ønsket en jobb uten de største utfordringene hvor jeg kunne bruke basiskunnskapen min som sykepleier. Jeg bestemte meg for å ta en jobb jeg ble tilbudt på et sykehjem. En jobb som rettere sagt ble kastet etter meg. Kanskje jeg rett og slett hadde fått feil inntrykk av hvordan det var å jobbe på sykehjem. Det kunne da ikke være så ille som jeg mente å huske. Eller?

«Alle vil ha, men ingen får» fikk jeg høre etter noen dager i ny jobb. Slik ble kommunens jakt på sykepleiere beskrevet. Jeg undret meg over hvorfor det er slik og hvorfor det synes å være så utrolig vanskelig å få gjort noe med dagens situasjon, nemlig en enorm sykepleiermangel i landets kommuner. Hvorfor ønsket ikke jeg som nyutdannet sykepleier, i likhet med flertallet, å starte min karriere på sykehjem eller i hjemmetjenesten? Hvorfor sliter kommunene med rekruttering av sykepleiere? Og hva gjøres egentlig for å bedre situasjonen, som har vært et problem i mange år allerede?

Alene ansvarlig på vakt

Etter å ha jobbet noen måneder som sykepleier på sykehjem er hovedstikkordet etter min mening bemanning. Deretter fagmiljø. Det er heller aldri feil med en god lønnsøkning eller andre goder som letter på et tungt turnusarbeid. Men det er en noe annen diskusjon.

Som sykepleier er min jobb å fremme helse, forebygge og behandle sykdom. Gjennom en treårig bachelorgradutdanning er jeg lært opp til å bruke mitt kliniske blikk. Hvordan fange opp tegn på sykdom eller forverring av tilstand. For å i det hele tatt ha muligheten til å gjøre denne jobben trenger jeg å være tilstede hos hver enkelt pasient jeg har ansvar for. Jeg må se, kjenne, føle, observere, kommunisere og vurdere. For all del, det finnes svært mange dyktige og kompetente helsefagarbeidere og assistenter. De som har jobbet i mange år har opparbeidet seg erfaring og kan sannsynligvis fange opp det samme som meg i møte med pasienter. Men til syvende og sist er det jeg som sykepleier som er ansvarlig på vakt. Kanskje jobber jeg alene som sykepleier på huset, og kan ha ansvar for flere titalls pasienter. Jeg har ikke mer enn et par øyne og ører, ei heller mer enn to armer, og det sier seg selv at jeg i en slik situasjon ikke har kapasitet til å følge opp hver enkelt. Jeg har knapt nok tid til å følge opp pasientene på min egen avdeling.

Helt avhengig av kolleger

Ofte opplever jeg at ufaglærte ikke oppfatter og videreformidler viktige observasjoner til ansvarlig sykepleier. Og dette er kanskje ikke så rart, for vet du ikke hva du skal se etter så ser du heller ingenting. Kanskje har du lagt merke til noe, men på grunn av manglende kunnskap ser du ikke viktigheten av å dokumentere eller videreformidle observasjonene dine. På grunn av dagens bemanningssituasjon er jeg helt avhengig av mine kollegaer, de må fungere som mine øyne og ører i møte med pasienten. Det ideelle ville være om jeg rakk innom hver og en av pasientene hver dag. På denne måten ville jeg lettere kunne oppfatte eventuelle endringer i den enkeltes fysiske og psykiske helse. Slik ville jeg ha kunnet igangsatt tiltak på et tidligere tidspunkt. Kanskje ville ikke fru Olsen ha utviklet trykksår og fru Nilsen ville fått antibiotika slik at lungebetennelsen ikke fikk blomstre opp og inn i kategorien alvorlig pneumoni. 

Mange «usynlige» oppgaver

Med dagens bemanning er det lite rom for individuell oppfølging av pasientene, og en er nødt til å prioritere det høyst nødvendige: stell, mat, medisiner og toalettbesøk. Dette er de aller viktigste oppgavene i løpet av en vakt, et minimumskrav. Som sykepleier har jeg mange andre oppgaver i tillegg til dette, men mange ganger må disse nedprioriteres. Jeg har flere «usynlige» oppgaver som fører til at jeg kan sitte igjen med en følelse av dårlig samvittighet overfor mine kollegaer. Når jeg gjør mine «usynlige» sykepleieroppgaver er det nemlig fremdeles like travelt i avdelingen, og tidspresset til mine kollegaer øker. Kanskje fører dette til at jeg utfører oppgavene mine i et uforsvarlig raskt tempo, som igjen fører til slurv og øker sannsynligheten for at det blir gjort feil.

Gjøres av «hvem som helst»?

Kommunene lever på ekstravakter, i de fleste tilfeller ufaglærte. Billig og villig arbeidskraft, unge mennesker som ikke klarer å si nei til en mulighet for å tjene litt ekstra. Klag ikke over sykepleiermangelen når dette er «fagmiljøet» dere kan tilby. Det er svært lite interessant for meg som sykepleier å konferere meg med en 19-åring som har realfag fra videregående og ingen relevant faglig kompetanse overhodet. Det er lite motivasjon i å føle at den jobben du gjør kan bli gjort av «hvem som helst». Sats på å styrke det faglige miljøet ved å ansette flere sykepleiere, men behold assistentene og ekstravaktene slik at sykepleierne har tid til å gjøre det de skal. Gjør det mer attraktivt å jobbe på sykehjem og i hjemmetjenesten ved å verdsette sykepleierne, gi faglig påfyll og skape et godt faglig miljø. Dette vil til syvende og sist gagne både pasientene, kommunene og sykepleierne. Tenk langsiktig – slutt å klage over mangel på sykepleiere i kommunen og gjør ord om til handling! Vi er her, men det holder ikke lenger med lønn i himmelen.