Skadet seg for å lette på trykket

Første gang var med blyantspisseren. Hun skrudde den opp. Pillet ut det lille bladet. Snittet i huden på armen. Små overflaterisp. Hun var så vidt tenåring.

Hvordan finner et barn ut at det skal skade seg selv? Oddveig Andersen vet det fortsatt ikke.

– Alle spør sånn: «Foreldrene dine da? Stoppet de deg ikke?» Jeg har verdens beste foreldre. De kunne ikke ha hindret det. Jeg ble ekspert på å skjule det. Jeg tror det er vanlig.

– Fungerte kuttingen?

– Det lindret vonde tanker. Jeg kunne ikke uttrykke følelser.

Visste det var feil

Nå er Oddveig 30 år og sykepleierstudent på andre året. Hjemme i leiligheten i Haugesund har hun fyrt opp i peisen. Ute stormer og regner det.

Hun har allerede fortalt sin historie til kullet sitt.

– Jeg kunne ikke har gjort det i første semester. Jeg var redd de ville ta avstand fra meg før de kjente meg, psykiatri er jo forbundet med mye tabu. Men det bør være like greit å fortelle at man har vært innlagt i psykiatrien som at man har vært på sykehus fordi man har brukket noe.

Oddveig Andersen skjuler ikke arrene sine. Hun går gjerne med kortermet T-skjorte på sommerstid.

Medstudentene hadde mange spørsmål.

– Hva lurte de på?

– Hvorfor jeg skadet meg mens jeg var i behandling, selv om jeg visste at det var feil. Jeg sa det var min måte å mestre følelser på. En overlevelsesstrategi. Fortalte at jeg skammet meg etterpå, følte meg mislykket. De spurte om jeg alltid skammet meg. Eller om jeg gjorde det på trass; «haha, jeg klarte det, selv om jeg er innlagt». For min del føltes det utelukkende som et nederlag: Jeg greide ikke å takle det normalt denne gangen heller.

Oddveig forteller hvorfor hun selvskadet:

Tankekjør og angst

Det var harmløst til å begynne med.

– Du skadet deg bare lite grann?

– Ja.

Hun har fortsatt lett for å si: «Det går fint.»

– Men da jeg var yngre, holdt jeg alltid alt inni meg. Og jeg hadde høye krav til meg selv.

På videregående var det lite selvskading. Men på folkehøyskole ble det noen nye sår. «Ka e det der på armen din?» sa en medelev. «Å, herregud, er du en av de, du.»

– Det var første gang jeg ble møtt dømmende.

Hun begynte på lærerstudiet på Stord. Det ble feil:

– Jeg mestret det ikke. Jeg likte jo verken matte eller religion. Skulle jeg stå der uengasjert foran klassen?

Nå tok selvskadingen seg virkelig opp.

– Med blyantspisser?

– Jeg brukte kniv. Kjøpte en tapetkniv og tok ut bladet.

Hun sov lite, hadde tankekjør. Hun isolerte seg. Hadde angst, men klarte ikke sette ord på det. Hun holdt ut første skoleåret, men tok ikke alle eksamenene. Framtidsplanene gikk i vasken. «Alt er ødelagt. Hva blir det av livet mitt nå?» kvernet det.

Hun så seg selv stå nede i en hule. Oppe i daglyset var det folk som prøvde å få henne opp. De klarte det ikke. Hun hadde noen korte innleggelser.

Sydde uten bedøvelse

– Jeg kjente ikke den fysiske smerten da jeg skar. Det var deilig fordi det lettet trykket inni.

Hun ble en kjenning på legevakten. Det var nedtur hver gang å ta den telefonen: «Det er meg, jeg må sys. Har kutta meg. Hvordan? Har gjort det sjøl.»

Noen besøk var verre enn andre: Sykepleieren i skranken var hyggelig. Men innenfor tok en lege og en ukjent sykepleier imot. Legen begynte å sy.

«Skal du ikke bedøve?» spurte Oddveig.

«Nei, for du vil jo ha det vondt.»

«Jeg tror jeg besvimer.»

«Bra, for da kan jeg bli fort ferdig.»

Sykepleieren sa ingenting. I ettertid er det henne Oddveig reagerer mest på.

– Du har makt som helsepersonell. Du skal ikke utsette noen for skade, men være der for pasientene.

I nesten et år var hun innlagt på distriktspsykiatrisk senter. Hun skjønte ikke hva hun hadde der å gjøre. Da hun ble utskrevet, ble det verre.

– Jeg måtte sy masse.

Følte seg trygg på akuttposten

Valen sykehus ble et alternativ. Hun vegret seg, sykehuset hadde et rykte: «Det er hull i gjerdet på Valen», sa folk når noen oppførte seg annerledes. Skulle hun dit?

På et tidspunkt var hun klar.

– Så det ble frivillig innleggelse. Men egentlig frivillig tvang, jeg kunne ikke så mye om de der paragrafene.

Hun ble på akuttposten i ni måneder.

– Der knyttet jeg meg til personalet. Endelig var det trygt, selv om det var gjennomstrøm av pasienter.

Hun fikk medisiner, noen til hjelp, noen ikke. Epilepsimedisinen gjorde at Oddveig ikke var Oddveig.

– Jeg fikk dem fordi jeg hadde veldig dårlig impulskontroll.

– Skadet du andre?

– Nei, nei. Jeg sa ting før jeg tenkte. Rett ut. Det gjør jeg egentlig fortsatt. Andre oppfatter meg forferdelig direkte.

Smuglet knivblad inn på sykehuset

Hun fortsatte å skade seg selv om hun var innlagt.

– Jeg var kreativ av en annen verden. Det verste som kunne skje var å miste muligheten til å skade meg. Jeg så ikke hvordan jeg skulle leve med det.

På permisjon delte hun tapetknivbladet i to, puttet den ene delen i en sigarettpakke. Ingen sjekket 20-pakningen. Eller hun teipet knivbladet på kroppen.

– De gikk gjennom tingene mine, men jeg var alene da jeg måtte skifte klær.

På tur plukket hun opp et glasskår når personalet ikke så det. Hun skrudde ut lyspæren i lampen på rommet. Etter hvert fikk hun ikke ha pære i lampen lenger.

Søkte ikke smerte

– Var skadingen en avhengighet?

– Ikke som en vanedannende avhengighet. Ikke lengtet jeg etter smerte. Det ga ingen glede, det var kun for å lette på trykket. Jeg overlevde sånn. Det høres fælt ut når jeg snakker om det nå. I dag kan jeg ikke forstå at jeg har vært der.

En natt hun hadde skadet seg på Valen, måtte hun bli sydd på sykehuset. Da sykepleieren som var på vakt fikk vite det, sa hun: «Her får du all den hjelpen du trenger, og du skader deg likevel. Jeg er så skuffa over deg, Oddveig».

– Men jeg var jo så skuffa over meg selv. Jeg visste jo godt at det ikke skulle skje. Hun straffet meg med enda mer skyldfølelse, det ble dobbel straff. Det er ekstremt dårlig sykepleie.

– Jeg var ikke noe hyggelig

Hun hadde fire primærkontakter på Valen: Tre kvinnelige sykepleiere og en mannlig helsefagarbeider.

Nå kaller hun dem unike, den gangen skjelte hun dem ut. Ba dem dra til et visst sted. Ble provosert fordi de ikke skjønte at det var best at hun var død.

– Huff. Jeg var ikke noe hyggelig. Men de ga seg aldri.

De satte seg på gulvet sammen med henne. Var der uansett.

Helsefagarbeideren klarte å lokke ut den tverre pasienten:

– Han hadde masse humør. «Kom an Oddveig, vi tar en tur ut!» Det var det siste jeg hadde lyst til. Men jeg ble med. Det ble et avbrekk. Det gjorde at jeg ikke skadet meg den dagen.

Livreddende sykepleie

En gang stakk hun av. Hun var lei av å bli kontrollert. Hun satte seg på en buss og slo av telefonen. Etter mange timer slo hun den på. Da var kontaktsykepleieren på tråden med en gang. Litt sint, men mest bekymret.

«Herlighet», tenkte Oddveig, «det er fem timer siden hun var ferdig på vakt og hun er fortsatt på jobb fordi hun er redd for meg.»

Neste dag var Oddveig tilbake. Nå var hun sikker på at sykepleieren ville være sint. Hun hadde jo jobbet hele dagen og ikke kommet seg hjem til familien fordi Oddveig hadde rømt.

– Men så fikk jeg verdens beste klem. Hun var ikke sur, bare glad for at jeg var trygt tilbake.

Oddveig kaller det livreddende sykepleie.

– Hun brydde seg. Istedenfor å være sint, som i og for seg kunne vært fortjent, så viste hun meg kjærlighet. Hun fulgte ikke bare prosedyrehåndboken. Hun viste at jeg var verdt noe, til tross for at min handling ikke var så veldig bra for progresjonen i behandlingen …

Oddveig Andersen mener det jobber mange i psykiatrien som ikke burde være der.

– Noen pleiere forventet takknemlighet fordi de var på jobb. De ble fort hissig. Men sykepleie er å gi, så kan man heller være glad hvis noen takker deg. Man må ville det litt ekstra for å kunne gi god pleie i psykiatrien.

– Som sykepleier, spesielt i psykiatrien, kan du påvirke. Så mye at det kan bety hele forskjellen for pasienten.

Ble presset

Sakte gikk det framover på Valen sykehus. Hun stolte på psykiateren sin. Hun lærte å gjenkjenne følelser. De fire pleierne fikk henne til å tro at det kunne gå bra. Bare hun tok de små skrittene.

På Stord hadde hun sluppet unna med «jeg vet ikke». Her ble hun presset til å bli kjent meg seg selv. Siden hun var på frivillig tvang, kunne hun ikke bare dra. Hun måtte stå i det. De gangene alt så svart ut, ble hun fotfulgt dag og natt.

– De tok grep når jeg mistet det.

Andre pasienter kom og dro, noen var innlagt flere ganger. En dame var tre-fire dager innlagt, så ut. Det gikk en stund, så var hun tilbake. Og ut igjen.

– «Oj, shit», tenkte jeg, jeg så meg selv. «Er det meg om tjue år? Nå må det snu.»

Ikke lenge etter var hun utskrevet. Gradvis ble livet lysere. Hun kunne legge planer.

Ble personlig trener

Hun utdannet seg til personlig trener og tok bachelor i ernæring. Men det var skjær i sjøen. Etter en praksisperiode i Tanzania ble hun febersyk. Hun fryktet det var malaria og dro til legevakten.

– Jeg hadde ingen ferske arr på kroppen. Legen, en godt voksen mann, ville måle blodtrykket. Da sa han: «Å, du er sånn, du. Jeg ser jo hva du gjør.»

Jeg reiste meg og gikk, ble redd jeg skulle bli tvangsinnlagt. Skal dette forfølge meg, tenkte jeg.

En annen gang gikk det bedre da blodtrykket skulle måles. Klok av skade viste hun fram arrene sine.

«De bryr ikke jeg meg om», sa legen. Oddveig ble overrasket, for hun ble ikke dømt.

Men i dag er det fortsatt vanskelig å gå på legevakt. Hun foretrekker fastlegen sin.

Går rundt grøten

Høsten 2015 begynte hun på sykepleierstudiet. Hun har jobbet på sykehjem siden hun var 18 år og har vakter på sykehuset. Hun syns både studenter og ansatte ofte går om grøten når de snakker til pasientene.

– Jeg tror jeg stiller spørsmål som ikke alle andre tør.

– Er det fare for at du overfører egne erfaringer på pasientene?

– Jeg forteller ikke om meg selv når jeg er på jobb.

En gang på vakt var det en pasient som spiste så lite.

– Det ble snakket voldsomt om det på personalrommet. De kunne jo spurt pasienten: «Vi ser at du spiser lite, vi er bekymret, for du trenger næring etter operasjonen, er det noe vi bør vite?»

Ingen gjorde det. Da gikk hun selv. Det viste seg at pasienten hadde bestilt pizza, hun likte ikke sykehusmaten.

Jenter kan øse hverandre opp

– Noen mener selvskading kan bli en mote blant unge jenter?

– Jeg har ikke opplevd at man lærer hverandre opp. Sånn lett selvskading har jeg ikke kjennskap til. De jeg kjenner er i psykiatrien. De har samme strategi som jeg hadde, det handler om å takle følelser.

Men hun fraråder å la fire innlagte jenter som selvskader bo på samme avdeling:

– Jeg tror de kan øse hverandre opp ved å fortelle historier om hva de har gjort.

Hun reagerer når noen sier: «Vi fikk inn igjen hun der selvskaderen.»

– Det er en person med en historie som kommer. Det verste jeg hører er «du gjorde det bare for å få oppmerksomhet».

– Hvorfor tror du mange tror det?

– Fordi selvskading er vanskelig å forstå. Vanskelig for dem som ikke har vært der. Jeg synes det selv også. Det er jo ekstremt.

Har verktøy til å takle stress

Behandling kan ta sin tid:

– I somatikken forventer man ofte bedring, for eksempel etter en ortopedisk operasjon. Men i psykiatrien kommer pasientene tilbake. Og tilbake. Å bli frisk tar kanskje like lang tid som sykdomsperioden varte. Ikke tro at selvskadingen er over fordi du er i behandling, slik det også er med rus og spiseforstyrrelser.

Oddveig føler seg heldig.

– Det er ingen selvfølge at jeg er frisk. Jeg tenker på medpasientene mine: En gutt er død. Noen er fortsatt syke. Noen er rusmisbrukere. Noen går det helt fint med.

– Er du redd for tilbakefall?

– Man skal aldri si aldri, jeg har vært veldig syk. Når noe står på i dag, kan jeg tenke: Begynner jeg å bli dårlig? Men så har jeg bare en stressa periode. Og nå har jeg verktøy. Jeg kan oppsøke hjelp. Jeg har en god fastlege som jeg kan komme fort til. Og nå kan jeg kjenne om jeg er fortvilet, sint eller trist. Jeg kan sette ord på følelsene.

– Hva syns familien?

– Det er jo kjipt å ha et familiemedlem som er så syk. Du er dårlig til å ta imot hjelp når du er syk. Jeg trodde at jeg ville gjøre dem en tjeneste hvis jeg døde.

To ganger prøvde hun.

– Jeg har alltid hatt gode venner, og familien støtter meg. Det er jeg takknemlig for. Psykisk sykdom er jo skremmende for mange.

Ingen spør om arrene

Oddveig har blitt sydd med over tusen sting.

– Jeg har jobbet på sykehus i to år, ennå har ingen pasienter spurt meg om armene. Men en kollega spurte hva som hadde skjedd. Da måtte jeg takke henne.

– Er det bra å spørre?

– Ja, man ser jo om det er gamle arr eller nye sår.

– Ønsker du arrene vekk?

– Nei. De er en del av meg. De har aldri vært noe av problemet. Jeg tror jeg har god evne til å sette meg inn i andres situasjon. Jeg vet hvordan det er å ha det vanskelig. Jeg ville valgt samme liv om igjen. For nå er det verdt det.

Vedkubben har brent ned. Himmelen har lysnet og stormen har stilnet. Oddveig tar på seg en solgul regnfrakk. Klar for all slags vær.

LES OGSÅ: – Selvskading går ikke over av seg selv