Del 5: Løsningen
Her kan du høre sykepleier og forfatter, Jan-Erik Vik, lese femte og siste episode:
Musikk: « Thin Line » av Jahzzar, CC BY-SA 3.0
Femte og siste episode av påskekrimmen <<Likjellermysteriet>>:
Det var blitt kveld. Det hadde sluttet å snø, men brøytebilene jobbet febrilsk med å få veiene kjørbare. Tom og Stig satt på hvert sitt kontor og skrev rapport. I huset til Bjørn Dal hadde teknikere arbeidet hele dagen. Saken så ut til å være løst. Alt tydet på at denne Bjørn Dal hadde gjort noe mot Britt som måtte skjules ved å ta livet av henne. Det at han nå hadde tatt sitt eget liv, gjorde det likevel vanskelig å slå den siste spikeren i kista og nagle Bjørn fast som drapsmann. Tom håpet på at det ville dukke opp noe fra teknikerne, men han tvilte egentlig. Det ene ordet som Bjørn hadde skrevet på lappen virket å være den eneste forklaringen han ønsket å gi. En forbannet lett utvei, tenkte han og irriterte seg grønn over at Bjørn ikke kunne gi de som satt igjen en skikkelig forklaring på udåden. Tom strakte seg etter kaffekoppen, og i det samme ringte telefonen. Det var sykehuspresten, Espen Haarr, som ringte.
– Jaha, hva kan jeg hjelpe deg med? Tom var fremdeles irritert over gårsdagens hendelse, og ønsket mest av alt å gi ham skylden for selvmordet.
– Jeg hørte av direktøren at Bjørn Dal har tatt sitt eget liv. Som sykehusprest har jeg tett kommunikasjon med Langfeldt … Stemmen hans var alvorlig, og han virket preget av hendelsen.
– Ja, og …?
– Ja, jeg ville vel egentlig bare si … Altså når det som er skjedd først er skjedd, så kan jeg vel bekrefte at Bjørn fortalte meg at han og Britt hadde hatt en uoverensstemmelse i kjelleren. Han mildnet det nok noe til meg, men han fortalte at han kanskje hadde gått litt for langt. At han hadde vært litt for voldsom og tråkket over hennes grenser … Sånn seksuelt altså.
– Jaha. Sa han noe mer? Ga han noen detaljer?
– Nei, men han fortalte at det ville bli hans versjon mot hennes, og at han hadde trodd hun ville mer enn han oppfattet … Hun var jo forelsket i ham, mente han, og ville egentlig ikke innrømme å ha gjort noe galt.
– Skjønner. Bra du ga beskjed. Jeg kommer innom sykehuset i morgen, så får vi ta en ytterligere prat da. Takk for at du ringte.
– Bare hyggelig.
De avsluttet samtalen, og Tom smilte skjevt for seg selv. Dette bekreftet enda tydeligere deres mistanker. I det samme kom Stig stormende inn på kontoret.
– TOM! Du må se på dette. Jeg satt nettopp og gjennomgikk videoovervåkningen fra vaktselskapet på sykehuset. I forrige uke satte de opp et nytt kamera i kjelleren. Et kamera som nesten ingen er kjent med ennå. Bli med inn til meg. De gikk med raske steg inn på kontoret til Stig som lå vegg i vegg.
– Se her. Dette er de vanlige kameraene. Alle som går forbi kikker opp mot dem, nesten ubevisst … Noen smiler til og med mot dem. Tom nikket.
– Men se på dette kameraet. Stig klikket med musa slik at et annet bilde kom frem.
– Ingen ser den retningen en gang … Det er en ny type kamera som ser ut som en brannalarm eller ventil om du vil. Og det er nå det spennende skjer. Jeg har funnet frem til det tidspunktet jeg har antatt at denne konflikten mellom Britt og Bjørn skulle ha foregått. Man ser kun korridoren, men også døren inn til det jeg vet er et lagerrom. Se nå! Her ser at du Bjørn Dal kommer … Kikker seg smilende rundt før han smetter inn på lageret. Hvis jeg nå spoler litt fremover så ser du også at Britt kommer. Men se hva som skjer nå …
Det ble helt stille. De stirret på filmen, men kikket flere ganger på hverandre underveis.
– Men i helsike … Utbrøt plutselig Tom. Det betyr jo ... Det vil jo si at …
– Akkurat det tenkte jeg også, svarte Stig.
De satte seg ned i hver sin stol. Begge klare over at de nå hadde mye arbeid igjen før de kunne avslutte. Men det var helt greit. De visste nå at oppgaven deres snart samsvarte med fasiten.
– Vi må bruke kvelden på å planlegge, men kall inn direktøren og presten til et møte imorra. Viktig at de begge to er til stede når vi informerer. Jeg ringer teknikerne som er hos Bjørn Dal, og får rapporten fra dem. Nå blir det månelyst her, avsluttet Tom.
……….
Mons Myrvold satt på benken i omkledningsgarderoben og vrengte av seg slagstøvlene. De var våte både på utsiden og innsiden. Han hadde spylt gulvet etter den siste dissekeringen, men det var ikke til å komme bort ifra at den plagsomme fotsvetten var årsaken til fukten på innsiden.
Han kikket ned på føttene sine og dro av de sure sokkene. Ble deretter sittende og stirre ut i rommet med et tomt blikk. Han fant frem en røykpakke og dro frem en sigarett som han la bak øret. I det samme hørte han subbende skritt ute i gangen som han straks gjenkjente. Gunther … Gunther hadde gått for over en time siden og det var ingen grunn til at han skulle komme tilbake igjen nå. Mons rasket sammen tøyet sitt og smatt inn på toalettet. Han holdt nærmest pusten idet det knirket i garderobedøra og Gunther steg inn. Den intense pustingen han hørte levnet ingen tvil om at det var Gunther som var tilbake. Mons åpnet døren på gløtt slik at han via dørsprekken kunne spionere på sin nærmeste kollega. Gunther gikk mot garderobeskapet sitt, lirket frem en nøkkel fra lommet, kikket raskt mot garderobedøren igjen, før han så åpnet garderobeskapet. Han flyttet på et par sko og stakk armen helt innerst i skapet. Han dro armen ut igjen og en liten gjennomsiktig plastpose viste seg. Gunther satte seg på benken foran skapet, åpnet den lille posen og dro ut en liten hårtuste. Han tok den opp mot nesen, snuste inn og lukket øynene i en slags nytelsessekvens. Gunther åpnet øynene igjen, la hårtusten tilbake i posen og fant deretter frem en liten klistrelapp som han festet på posen. Han trykket på en penn og begynte å skrive på lappen samtidig som munnen formet et navn med leppene.
Mons kjente frysninger ile nedover ryggsøylen. Hva slags syk greie var dette? Hva slags syk mann var det han hadde arbeidet med i alle år? Han hadde alltid tenkt at denne Gunther var en spesiell og original fyr, men nå kjente han på frykt. Frykt og avsky. Med ett la han merke til sine egne svette fotspor på de svarte flisene. Så man nøye etter kunne man helt klart diagnostisere ham som plattfot. Varmen i rommet var allerede i ferd med å tørke dem bort, og de første stegene var allerede fordunstet. Men ikke de fire siste … Ikke de som Gunther i dette øyeblikk satte sine stikkende øyne mot.
Mons rakk aldri å komme bort fra dørsprekken før øynene deres møttes i et øyeblikk som kjentes uendelig langt ut for dem begge.
Mons slo opp døren.
– Hva i helsike er det du driver på med, Gunther? Hva slags hårtuste er du har i posen? Den tykkfalne mannen vraltet mot en atskillige mere smidig Gunther, som straks spratt opp på beina.
– Hold deg unna, Mons. Dette angår deg ikke, jeg advarer deg. Den skrikende stemmen lagde små ekko i rommet. Mons røsket den lille plastposen ut av hånden på Gunther, og stirret skrekkslagent mot navnet som nettopp var skrevet på den hvite klistrelappen.
«Britt Skog» sto det med blå pennestrek.
– Hva fa …? Mons rakk aldri å fullføre bannskapen før han kjente to hender som dyttet ham så hardt bakover at han falt over ende. Han slo hodet mot flisene.
Sekunder etter kjente han iskalde lange fingre slynge seg omkring halsen som grådige røtter. De presset hardt over adamseplet og han merket at pusten forsvant. Det vanligvis så bleke ansiktet til Gunther hadde mer farge enn vanlig. Det var ildrødt med en pumpende blodåre som lå skrått over pannen. Han skrek til Mons samtidig som han presset mot halsen, men Mons hørte ingenting lenger. Sansene var i ferd med å forsvinne. Hørsel, lukt og smak. Smertefølelsen var borte, han var i ferd med å gli over i en vektløs tilstand. Det eneste som fungerte var synet, selv om også det begynte å bli slørete. Han klarte å vri øynene såpass mye at han oppdaget en vaskenal som lå på gulvet rett bortenfor ham. Han strakte desperat armen ut etter den. Manglet akkurat en centimeter på å nå den. Forsøkte igjen og kjente denne gangen at fingertuppene tok borti den. Han gjorde en siste kraftanstrengelse. Det så ut som om øynene hans skulle sprette ut i forsøket, men han lyktes. Han fikk et fast grep om stålnalen …
Direktøren og presten satt rundt et ovalt konferansebord i enden av kontoret, da Stig og Tom entret rommet dagen etter.
– Hei. Så flott at dere er på plass allerede. Som dere begge vet så er vi nå i en fase av etterforskningen hvor de siste tråder nøstes opp, og etter hendelsen med Bjørn i går, så vet dere jo litt om hvordan saken ligger an. Vi må ha dere med på laget i så måte.
Presten og direktøren nikket. Begge med et alvorlig uttrykk i ansiktet.
– Ok, da starter vi. Stig kan du fortelle litt om de tekniske funnene omkring drapet på Britt Skog? Stig reiste seg og holdt en liten mappe i hånden. Han åpnet den og begynte så med utredningen sin.
– Britt Skog ble drept omtrent et døgn før hun ble oppdaget på kjølelageret. Dødsårsaken skal vi komme tilbake til, men det jeg kan si er at det ikke er noen fysiske skader på henne. Hun er verken mishandlet eller slått. Vi er videre rimelig sikre på at det er drapsmannen selv som har trillet henne inn på kjøla. Drapsmannen har med andre ord hatt tilgang, altså nøkkelkort til kjølelageret.
– Jeg har sjekket Bjørn Dals sitt kort, og han hadde full tilgang til alt i kjelleren, bekreftet direktøren. Stig slikket seg om munnen og fortsatte.
– Så til dødsårsak. Britt Skog er blitt forgiftet av en «cocktail» med ulike sterke medisiner. Likevel er det virkestoffer fra et spesielt preparat som skiller seg ut. Vi mener ganske sikkert at dette medikamentet er Lanoxin. Felleskatalogen forteller at denne medisinen brukes for følgende lidelser: Hjertesvikt. Paroksysmal supraventrikulær takykardi. Atrieflimmer, flutter. Den finnes både i tablettform og som injeksjonsvæske. Britt hadde en større dose av dette i kroppen sin. Det var så stille på kontoret at man kunne høre den berømte knappenålen falle. Presten sukket og ristet oppgitt på hodet. Stig fortsatte;
– Det viser seg at det er samme medisincocktail som Bjørn har tatt en overdose av. Hvilke mengder han har fått i seg vet vi ikke ennå, men det har for så vidt mindre betydning. Det at Lanoxin også er fremtredende her anser vi som viktigere
– Så det bekrefter egentlig at det er Bjørn som har tatt livet av Britt … Direktøren sa det mer som en bekreftelse enn et spørsmål.
Stig svarte ikke, men lukket mappen og satte seg ned igjen.
– Takk, Stig. Da tar jeg litt over. Tom reiste seg.
– Vi har hatt flere mistenkte på blokka vår. Tom viste hermetegn med fingrene.
– Vi har hatt samtaler med denne Michael «Micke» Sødelerlund, den svenske portøren som ingen liker, men som elsker seg selv. Han var veldig pågående mot Britt, og vi tenkte vel egentlig at det var mer likt en person som ham å gjøre et fremstøt på et lager i kjelleren, enn Bjørn Dal … Men man skal ikke skue hunden på hårene. Tom tok en liten kunstpause og kikket på de to tilhørerne som konsentrert fulgte med. Tom smalnet øynene før han slang ut neste setning.
– I går kveld skjedde likevel det noe som gjorde at saken tok en ny og overraskende vending. Gunther, laborantassistenten, har hele tiden vært i søkelyset vårt og i går kveld fengslet vi ham for drapsforsøk på sin kollega Mons Myrvold.
– Hva sier du? Direktøren rettet seg opp i ryggen og dro av seg de ovale lesebrillene sine.
– Ja, han forsøkte å kvele Mons i garderoben i går.
– Kvele ham, hvorfor det? Presten så overrasket på Tom.
– Mons overrumplet ham i garderoben da han holdt en liten plastpose med en hårtuste oppi. Hårtusten viste seg å være fra den avdøde Britt Skog.
Presten og direktøren satt begge med munnen åpen. De trodde knapt det de hørte.
– Da Mons konfronterte ham med det, angrep Gunther ham og tok kvelertak. Takket være en glemsk rengjøringsdame som hadde forlatt vaskenalen på gulvet, så fikk Mons svimeslått ham i siste sekund. Det var rett før vi fikk enda et offer …
– Men vil det si at det ikke er Bjørn som er morderen likevel da? Direktøren hadde et spørrende uttrykk i ansiktet.
Tom svarte ikke på spørsmålet, men endret helt uventet fokus.
– Visste dere forresten om det nye kameraet i kjelleren? Det som vaktselskapet monterte forrige uke? Tom satte seg ned. Begge to ristet på hodet og kikket spørrende på hverandre.
– Jeg skal vise et lite opptak etterpå, men først vil Stig overta litt igjen. Stig!
– Ja, da var det min tur igjen … Han reiste seg og smilte kort mot de to tilhørerne.
– Jeg skal ikke si så mye, men jeg vil fortelle litt om funnene hos Bjørn Dal. Bjørn har som sagt fått i seg en dødelig dose medisiner via et større glass vin. En lapp med ordet «Sorry» på ble funnet under glasset. Dette indikerer tydelig at han påtar seg skylden for drapet på Britt.
MEN …
Vi mistenker derimot at han også er blitt forgiftet. Vi tror noen har vært hjemme hos ham og servert ham dette vinglasset og arrangert hele settingen.
– Men … Men da ville det jo vært fingeravtrykk på glasset etter en annen gjerningsmann? Har dere sjekket det? Presten rettet seg våkent opp på stolen.
– Klart vi har, og det er et godt poeng, fortsatte Stig.
– Det som derimot gjør oss så sikre på at det er en annen gjerningsmann i bildet, er at det ikke er fingeravtrykk på glasset.
– Så morderen har altså fjernet dem. Hmmm Gunther …, nærmest hvisket direktøren …
– Morderen har fjernet dem, ja svarte Stig kort, før Tom fullførte
– Men han har fjernet Bjørn Dal sine også … Det er overhodet ingen fingeravtrykk på glasset!
Tom dro en hånd gjennom håret og lot til å stå å tenke et par sekunder.
– Jeg har lyst å vise dere dette videoopptaket jeg snakket om, men først vil jeg bare fullføre historien om Gunther. Tom smilte skjevt.
– Vi har i natt gjennomsøkt leiligheten til Gunther, og hver eneste lille centimeter er saumfart. Det vi har funnet er rystende. I kjelleren oppdaget vi fire store bokser fylt med liknende små plastposer med hårtuster. Alle er nøye merket med navn og dato. Dato for når dissekeringen er utført. Det er rett og slett arkivert. Han har med andre ord samlet et «trofe» om man kan kalle det det, fra alle de lik som han har vært med å dissekere. Helt tilbake fra åttitallet …
– Men i himmelens navn. Det er godt å få buret inne slike mennesker. Utbrøt presten.
Ja … jeg vet, fortsatte Tom.
Det er både sykt og det er ulovlig, men han er likevel ikke drapsmannen til Britt Skog. Tom reiste seg, gikk bort til en serveringstralle hvor det sto en mugge med vann. Helte seg et glass som han løftet mot munnen, pekte på Stig og sa:
– Nå tenker jeg at vi ser på videoopptaket, Stig … Tom åpnet den bærbare PC-en sin og klikket et par ganger med musa.
– Følg med nå mine herrer. Her ser dere kamera fra korridoren nede i kjelleren. Den avdøde Bjørn Dal smetter inn på lagerrommet, etter å ha sjekket at ingen ser ham. Deretter ser vi at Britt kommer forbi. Stopper utenfor døren og blir stående her i nærmere to og et halvt minutt. Som dere ser går hun faktisk aldri inn. Hun står og lytter, men haster plutselig av gårde. Deretter, ca. tretti sekunder etterpå kommer en rødmusset og svett Bjørn Dal ut av døren igjen, og så …. tjuefem sekunder senere … Da kommer DU ut fra rommet…!!!
Det ble stille på direktørens kontor. Dørgende stille.
– Hva i …. Direktør Konrad Langfeldt reiste seg så brått at stolen bak ham falt i gulvet.
– Det er jo deg, Espen … Det er jo … Du og Bjørn???? Du er jo gift … og prest.
– Ja, og det er vel akkurat en slik reaksjon du hadde fryktet. Tom stirret presten intenst inn i øynene.
– Vi fant nemlig klare indikasjoner hjemme hos Bjørn på at han var homofil. Det kan virke som ingen på sykehuset var klar over det, ettersom halvparten av damene la seg etter ham, men en som i hvert fall ville holde dette skjult var deg, Espen. Da Britt Skog var fast bestemt på å avsløre dine eskapader og truet med å si det til din kone, så du ingen annen utvei enn å ta livet av henne. Du så jobb, ekteskap og hele livet ditt rase sammen …
Stig overtok.
– Hva er det med dere prester og homofili egentlig? Vi lever da for fanken i 2017 … Du av alle skulle jo frontet dette og vist verden at dette er helt normalt, men så har du til og med støttet presteskapet som er imot det, i avisene. Tom fortsatte:
– Du hadde tilgang til kjølelageret og ideen med å kvitte deg med liket var nesten perfekt. Det var små sekunder som skilte den fra å lykkes. Hadde ikke en observant laborantassistent oppdaget at det var feil person, så hadde Britt Skog fremdeles vært savnet. Sykehuspresten slo hardt i bordet og forsøkte en siste gang å protestere.
– Nei, dette er konspirasjon på høyt nivå … Det er ikke …
– Sett deg ned, sa Tom brysk og pekte på stolen.
– Medisinen som er brukt på begge drapsofrene, denne Lanoxinen … Vi ringte din kone før møtet i dag. Vi ville høre hvordan hun var i form og samtidig beklage at vi drev henne så hardt forleden dag. Hun takket for omtanken og fortalte at hun led av en kronisk hjertesykdom. Vi spurte da om hun brukte noen medisiner, og hun fortalte oss velvillig at hun brukte ..., ja du vet det jo godt du: Lanoxin. Jeg vil anta at vi også vil finne andre av hennes reseptbelagte preparater i avdøde også … Beklager Espen Haarr, men det er over. Verken Gunther eller Bjørn kan ta skylden for dine synder.
……….
Prestens kroppsspråk viste en tydelig kapitulasjon. Hodet falt sakte fremover og leppene delte seg slik at han ble sittende med munnen åpen. Ansiktet fikk et slitent og grått drag over seg. Det var som om en maske ble revet av ham.
Direktøren sto fremdeles oppreist, med kulerunde øyne og likblek i ansiktet. Han sèg ned i stolen da to uniformerte politimenn festet håndjern omkring håndleddene til presten og førte ham bort. Han mumlet en setning for seg selv som Tom så vidt oppfattet.
– … Og jeg som bekymret meg over gjenglemte instrumenter i opererte pasienter …
Her kan du høre sykepleier og forfatter, Jan-Erik Vik, lese femte og siste episode:
0 Kommentarer