Mor kan få traumereaksjon etter prematur fødsel

Prematur fødsel kan komme brått og uventet, og situasjonen kan oppleves som veldig dramatisk. Men det har vært liten oppmerksomhet rundt mors opplevelser og hvordan dette kan påvirke samspillet mellom henne og barnet.

I sin ferske doktorgrad,  Mother´s trauma reactions following preterm birth, har Aud R. Misund funnet at mødre som gjennomgår prematur fødsel har høy forekomst av traumereaksjoner.

Uttrykte ikke problemer

– Da jeg tidligere jobbet som klinisk sosionom, møtte jeg mange foreldre som hadde vært gjennom en prematur fødsel, forteller hun.

– Jeg antok at de hadde opplevd fødselen som skremmende og dramatisk, og at det kunne påvirke tilknytningen til barnet. Men de uttrykte ikke at dette var problematisk for dem.

Hun fikk det ikke til å rime at mennesker som hadde vært gjennom noe så dramatisk, tilsynelatende ikke hadde følelsesmessige reaksjoner i etterkant.

Mange reagerte psykisk

Men da Misund i 2005 gjorde en pilotstudie på nyfødt intensiv på Rikshospitalet, intervjuet hun mødre til premature barn. I motsetning til foreldrene hun tidligere hadde møtt, som hadde vært på sykehus en måned eller lenger, hadde kvinnene hun intervjuet nylig født. Og de ville gjerne snakke om erfaringen med den premature fødselen og sitt nyfødte barn.

Hun bad dem fylle ut skjemaer som er utformet for å kartlegge psykologiske reaksjoner.

Over halvparten av kvinnene (52 prosent) viste seg å ha posttraumatiske reaksjoner. En ganske stor andel, 1 av 4 (23 prosent) hadde fremdeles reaksjoner da barnet var fylt 18 måneder.

Reaksjon på traume

Posttraumatiske stressreaksjoner kan oppstå etter ekstreme belastninger. Eksempler på slike reaksjoner kan være at man gjenopplever selve traumet, at man føler sterkt ubehag ved opplevelser som minner om traumet, at man unngår alt som minner om traumet eller symptomer på psykisk overfølsomhet som søvnvansker, at man er mer irritabel eller sliter med konsentrasjonen.

Før hun gjorde intervjuene var Misund forberedt på at hun kunne møte mennesker med behov for hjelp. Men hun ble overrasket over hvor mange hun fant at hadde behov for bistand.

Ingen katastrofe

Samtidig vil hun heller ikke dramatisere funnene.

– Å reagere på en hendelse som en prematur fødsel er normalt. Samtidig er en fødsel ikke en katastrofe. Det er et nytt liv som kommer til verden, forbundet med håp og glede, og det skiller en prematur fødsel fra andre traumer. Samtidig er det viktig å ta hånd om dem som opplever dette og være klar over at de kan ha sterke reaksjoner.

Disse mødrene får som regel ikke barnet opp på brystet etter fødsel og mange opplever at helsepersonell overtar barnet deres. Dette kan påvirke tilknytningen de føler til barnet sitt.

Ny kunnskap

I sitt doktorgradsarbeid intervjuet Misund 29 mødre med 35 premature barn født før svangerskapsuke 33. Hun intervjuet dem to uker etter fødsel, så to uker etter at de var kommet hjem og videre når barna var 6 og 18 måneder korrigert alder.

Hun understreker at det er en liten undersøkelse.

– Det er en undersøkende studie som har til hensikt å hente frem kunnskap om noe vi ikke vet så mye om, sier hun.

– Men funnene mine kan være et utgangspunkt for større studier.

Mest reaksjoner, best samspill

Hun var nysgjerrig på hvordan mødrenes stressreaksjoner påvirket samspillet med barna. Og hun ble overrasket over at mødrene som viste mest stressreaksjoner rett etter fødsel hadde det beste samspillet med sine barn ved 18-månedersalder. Det var motsatt av hva hun hadde antatt på forhånd.

– Jeg vil understreke at ingen av mødrene jeg intervjuet hadde dårlig samspill med barna, men tendensen var at de med lavere traumereaksjoner skåret lavere på sampillskvalitet. Jeg spurte meg om hvordan jeg kan forstå denne sammenhengen, sier hun og tenker litt.

– Jeg omskriver det til at naturen er laget sånn, at når det gjelder reproduksjon, blir vi stimulert til å yte ekstra. Stressreaksjonen hos mødrene gir økt kapasitet til å møte babyens behov. Det kan bety at det er en mulighet for at vi kan vokse på en traumatisk hendelse.

Beskytter seg

Et annet overraskende funn var at mødre som hadde hatt blødninger tidlig i svangerskapet, skåret lavere på samspillskvalitet med sine barn. De hadde også mindre stressreaksjoner etter fødsel.

Misund spør om det kan ha sammenheng med båndet man etablerer til barnet i magen.

– Blødninger tidlig i svangerskapet kan tyde på at noe er galt, forklarer hun.

– Det kan tenkes at kvinnen beskytter seg selv ved å forberede seg på komplikasjoner og at det kanskje ikke blir noe barn. Det er veldig interessant, for om dette stemmer, kan det tyde på at mødrene begynner å knytte seg til barna før de fødes. Og om man har vegret seg for å knytte seg til barnet av frykt for at det kan gå galt, er det sannsynlig at man vil måtte gjennomgå en prosess for å åpne opp igjen når barnet faktisk er født.

Satse på samspill

– Hva kan funnene dine tilføre sykepleiere på nyfødt intensiv?

– Jeg tenker at det er viktig å skape tid og rom for å snakke med mødrene om det de har vært gjennom, slik at de kan bearbeide det. Anerkjenne at de kan ha mange vanskelige følelser knyttet til det de har vært igjennom. Når et barn fødes for tidlig, er det naturlig å lure på hvordan det vil gå.

Misund tror at et godt samspill mellom foreldre og barnet er den beste medisin.

– Sykepleiere kan forklare at barnet er i stand til å gi kontakt, selv om det er uhyre lite og skjørt. Og at barnet trenger kontakten med sine foreldre. For barnet er relasjon det viktigste, i tillegg til mat, stell og medisinsk hjelp.

Hun oppsummerer:

– Det er viktig å være klar over at disse mødrene kan streve med det de har opplevd, men at mye kan repareres.