Sykepleiediagnose: Risiko for inadekvat kommunikasjon og voldsom irritasjon

Hør Liv laga som podkast her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Rikke sitter foran PC-en på arbeidsrommet og forsøker å gi studenten sin en innføring i behandlingsplanenes kryptiske verden. «Dersom noe i kroppen ikke virker, kan du velge ineffektiv vevsperfusjon», sier hun pedagogisk og studenten nikker storøyd og noterer. «Vi skal nemlig ikke skrive pasientens diagnose, men hva som er problemet».

Pleieplanene vi lager skal brukes av alle som jobber med pasienten: helsefagarbeidere, studenter og en og annen ufaglært assistent. Ut ifra den skal alle involverte kunne slutte hvilke problemer pasienten har og hva vi skal gjøre med det. Da skulle man jo tro at det var et poeng å utvikle et system som var forholdsvis forståelig for de fleste, men i stedet har vi valgt å gå den andre veien; vi har valgt å bruke NIC/NANDA-systemet som sikrer oss et internt stammespråk fullstendig uforståelig for de fleste andre, som Rikkes stakkars student.

En virkelig nøtt er diabetes; det er nemlig egentlig ikke ineffektiv vevsperfusjon som er problemet, men hva? Risiko for forstyrrelse i væskebalansen relatert til fare for hyperglykemi? Slapp og sengeliggende? Gode gamle nedsatt allmenntilstand er så klart ikke tilgjengelig, hva med risiko for inaktivitetssyndrom eller rett og slett aktivitetsintoleranse? Jeg synes også sykepleiediagnosen risiko for perifer nevrovaskulær dysfunksjon fortjener en plass på pallen for kryptisk fagspråk, muligens i fotofinish med risiko for autonom dysrefleksi.

Jeg har en engstelig pasient. Angst aksepterer faktisk NANDA, men han har ikke angst, han er engstelig, kanskje med god grunn. Kanskje han for eksempel akkurat har fått beskjed om at det skremmende epilepsianfallet han kom inn for skyldes en svulst i hjernen. Sånt kan man bli engstelig av. Men NANDA har ikke rom for sånt; derimot finner jeg en rekke bisarre diagnoser som forstyrret energifelt, forsvarspreget mestring, svekket tilpasningsevne eller hva med ineffektiv benektning?

Og når klokka er fem på rapport og jeg skal hamre ned pleieplanen som pasienten har krav på at er på plass innen 24 timer og må velge mellom reflektorisk eller funksjonell inkontinens kjenner jeg at jeg er ganske sikker på at det er reservert en plass i helvete for utviklerne av NIC og NANDA. Der sitter de, til evig tid, skrubbsultne på en fancy, fransk restaurant med en meny så avansert at ingen av dem noensinne klarer å formulere en bestilling den smokingkledde servitøren er villig til å akseptere.