Dagboken

Ly­ri­ke­ren Olav H. Hau­ge be­gyn­te å skri­ve dag­bok som 16-år­ing. Hans dag­bø­ker fra 1924 til 1994 er sam­let i fem tyk­ke bind. Jeg hol­der på å lese det før­s­te nå.

Selv be­gyn­te jeg å skri­ve dag­bok som 17-år­ing. I lik­het med Hau­ge, var også jeg opp­tatt av å set­te ord til mine tan­ker. ”Jeg er or­de­ne – or­de­ne er meg”, skrev jeg høs­ten 1971.

«… ei dag­bok yver tankar og hugskot – ei aandeleg dag­bok,- og meir slikt som kan vere verdt å minnast», skrev Hau­ge i mars 1924 i det som inn­le­der dag­bø­ke­ne hans og som for­mid­ler en dyp inn­sikt i lit­te­ra­tur, na­tur og men­nes­kets ek­si­stens.

Olav H. Hau­ge er en av de stør­ste nor­ske dik­ter­ne vi har hatt. Dag­bø­ke­ne syn­lig­gjør et men­nes­ke som i det enk­le fant det sto­re, og be­skje­dent skrev ned sine tan­ker om det. De le­ver vi­de­re og le­ses av man­ge.

Mine egne dag­bok­no­ta­ter blir væ­ren­de der de er. De blir nep­pe tatt vare på. Det øns­ker jeg hel­ler ikke. De er for pri­va­te. Jeg vil ha dem for meg selv – or­de­ne jeg i min ung­dom bruk­te for å søke meg frem til en slags inn­sikt i li­vet og meg selv.

«Det er gitt deg en fremtid, men vær snar for fremtid blir fort til for­tid på jor­den», skrev jeg høs­ten 1972. Mer enn før­ti år senere inn­ser jeg at jeg ikke har for­and­ret meg så mye. Det min­ner dag­bo­ken meg om.

Nå skal jeg føl­ge Olav H. Hauges liv slik han selv opp­lev­de det i 70 lev­de år. Jeg gle­der meg. Leve dag­bo­ken!

Denne kommentaren stod først på trykk i Sykepleien 5/2013.