Eselører

Det hender jeg låner bøker på biblioteket der hjørner er brettet. Det som gjerne kalles eselører. Hvorfor det kalles eselører vet jeg ikke. Det er en uskikk, spør du meg.

Jeg bretter aldri hjørnene i mine eller andres bøker. Etter min mening ødelegger det noe av den helhet som utgjør en bok. Heller enn eselører foretrekker jeg andre måter å markere hvor jeg avsluttet min forrige leseøkt eller å markere noe som var godt skrevet.

Det finnes ulike typer bokmerker. En amerikansk venn av meg markerer sidene og det hun mener er viktig i teksten med små gule strimler som hun har klippet av post it-lapper. Blant venner omtales hun som Julie med de gule lappene. Det er gule lapper i fleste av de tusener av bøker hun har i sine bokhyller.

Julie er en selvlært lesehest med mer kunnskap om bøker og forfattere enn mang en lærd professor i litteratur. Om jeg nevneren bok eller forfatter for henne, ramser hun kjapt opp noe av det hun har lest av vedkommende, eller forfatterskapet sett i relasjon til andre skribenter. Hun tilhører gruppen systematiske lesere. Det gjelder både moderne og eldre litteratur.

Julie leser overalt – i bilen, på reiser, på flyplasser, på fjellet – og i badekaret om natten. Det siste ifølge henne selv.

Alltid har hun med seg de gule strimlene hun har klippet av post it-blokker. Å lese er en livsstil for henne og en inspirasjon for andre – inkludert meg selv. Hun har erobret det litterære universet med en entusiasme som er misunnelsesverdig.

For henne er bøkene åndsverk som skal behandles med respekt slik at de varer lenge. Da må de behandles skikkelig. Julie er en lesehest med bøker uten eselører.

Denne kommentaren stod først på trykk i Sykepleien 2/2013.