Helse-heltene
Små barn blir også syke. Noen sykere enn andre.
Normalt er denne spalten en skjennepreken, gjerne til myndigheter, forskningsmiljøer eller institusjoner. Denne gangen er pennen snudd, for enkelte ganger bør noen hedres.
Jeg husker godt den gangen min mor gikk inn i sine siste
levemåneder, kreftsyk med kun kort tid igjen å leve. Hun ble
diagnostisert på Aker sykehus, der hun også hadde sitt første av
flere sykehusopphold. Hun var en livsglad person med et skarpt
blikk for menneskelighet og sosiale egenskaper. En som på tross av
egen situasjon hele tiden var på jakt etter å se det beste i sine
omgivelser, enten i form av medpasienter, leger eller pleiere.
Hun skrøt av mange rundt seg denne tiden. Kloke sykepleiere
med støttende perspektiver, optimistiske rompartnere som spredte
glede i vanskelige omstendigheter. Men det var særlig én pleier som
gjorde mer inntrykk enn noen annen: En kvinnelig, serbisk pleier
som ifølge min mor hadde noen enestående egenskaper i møte med
pasientene. En som aldri la skjul på sannheten, men som på sitt noe
røffe balkan-vis sa ting som de var, men som også maktet å tilføre
styrke og tro i ofte håpløse situasjoner.
Blir husket
Jeg satte stor pris på at denne pleieren hadde en slik god
omgang med min mor. At det var hun som var til stede da diagnosen
snudde virkeligheten på hodet, at hun bidro til styrke da alt
raknet. Men det var noe helt annet som gjør at jeg husker henne så
godt. Hun jobbet nemlig ikke kun med voksne lungesyke, men også på
en barneavdeling. Hun jobbet med kreftsyke barn.
I underkant av 200 barn får kreft hvert år, og heldigvis
overlever nærmere 80 prosent av disse. Like fullt er det en del av
helsevesenet som berører oss aller mest. En del av sykepleien som
beveger oss særlig mye. Syke barn representerer det mest
forsvarsløse og utrøstelige ved tilværelsens usikkerhet.
Små feilmarginer
For oss uten helseutdannelse er det vanskelig å se for seg
hvordan det er å jobbe med barn med en usikker fremtid, som kanskje
bare har kort tid igjen å leve. Som kanskje heller ikke er klar
over sin egen tilstand.
Barne- og kreftsykepleie med yngre pasienter krever stor
innsikt i barn og unges verden, og dessuten evne til å kommunisere
med både pasient og pårørende. Derfor krever slik sykepleie både
en rolleforståelse og menneskelige egenskaper. Familier opplever
gjerne sjokk og vantro og har behov for både sannhet og lindring.
Balansegangen er vanskelig nok innen kreftpleie for voksne, og jeg
har dessverre møtt eksempler på både leger og pleiere som ikke
behersker dette godt nok. Men i møte med barn, deres søsken og
foreldre er feilmarginene om mulig ennå mindre. Barndommen får man
aldri tilbake.
En egen kategori
For de aller fleste innebærer det en nesten utenkelig arbeidshverdag. At noen dedikerer sin omsorg og sin profesjonalitet til disse barna, er en stor gave til samfunnet. Mange enkeltpersoner innen mange fag fortjener heder, men arbeid med syke barn stiller i en egen kategori. Disse pleierne fortjener en helt spesiell heder og ros.
Kilder: Nasjonalt folkehelseinstitutt, Barnekreftforeningen
0 Kommentarer