Ut av komfort­sonen

Noen år er ikke som andre. Det gjelder det året vi nå har lagt bak oss. Ved nyttårsfeiringen i fjor gjorde synkende olje­priser nordmenn urolige. Men ikke mer enn at vi tenkte at vi kunne forbli  verdens beste land, bare vi omstilte oss en smule.

Det siste fikk en ny betydning da migranter fra Syria og andre land begynte å se på Norge som en mulig redning. Fra før hadde vi fått med oss at de hadde skyllet i land i Italia og Hellas. Men det var helt fram til sommeren 2015 et fjernt problem. Det fikk EU ta seg av.

Så snudde strømmen. Først kom de til Balkan, Ungarn og Tyskland. Så troppet flyktninger opp i Kirkenes.

At så mange mennesker i desperasjon søker mot et delvis ubebodd land hvor solen ikke er å se gjennom flere vintermåneder, har kommet som et sjokk. Vi var ikke forberedt på det. Riktignok har vi en velferdsstat som nettopp er innrettet slik at det skal fange opp alle de som faller utenfor. Men det var ikke syrere og afghanere vi hadde tenkt i den rollen.

I første omgang handlet vi intuitivt. «Refugees Welcome­ to Norway!» gikk sin seiersgang på sosiale medier. Helsepersonell og frivillige stilte opp i nasjonal dugnadsånd. Klart vi skulle hjelpe til!

Så gikk det opp for oss at vi står foran en jobb som vil ta mange år og legge beslag på betydelige summer i nasjonalbudsjettet – penger vi kanskje kunne brukt på andre, gode formål. Å stable på beina et godt helsetilbud, legge til rette for integrering og sørge for sysselsetting av migranter vil kreve det meste av oss.

Vil det gjøre det utfordrende å opprettholde vår velferdsstat, med en offentlig helsetjeneste der alle behandles likt? Er det mulig å bosette så mange nyankomne uten å skape et klassedelt samfunn? Vil flyktningstrømmen endre Norge og gjøre det ugjenkjennelig?

Svaret på alle disse forståelige spørsmålene er trolig: Ja. Vi skal ikke være naive, Norge vil bli et annet land. Vi var et homogent samfunn med svært god økonomi og ambisiøse mål; nå har flyktningstrømmen fått oss ut av komfortsonen. Det er smertefullt.

Angsten for hva flyktningene kan gjøre med oss som samfunn, har allerede resultert i en rekke tiltak som skal gjøre Norge mindre «attraktiv» som tilfluktsted. Forhåpentligvis vil denne angsten ikke sette sitt preg på det store arbeidet som nå gjenstår: Å gjøre de flyktningene som skal få bli, til noen av oss.

Kanskje vi som nasjon har godt av å komme ut av komfortsonen?

Jeg tror det. Vi har vært litt for selvgode. Når verden nå har kommet til oss, er det på tid å vise godheten til andre.

Godt nyttår!