Sykepleie er komplekst
Sykepleieforskning har blitt kritisert for å være
«navlebeskuende» og for lite opptatt av å studere hvordan vi kan
endre dagens praksis, anvende forsk-ningsresultater og produsere
generaliserbare funn. Vi har tradisjoner for å levere beskrivende,
ofte kvalitative studier eller tverrsnittsstudier fra spesifiserte
praksisområder.
Sykepleiere engasjere seg i et stadig bredere spekter av
aktiviteter, mange av dem er svært komplekse, og de jobber i alle
deler av helsevesenet. Eksempler på slike aktiviteter er
undervisning av pasienter og pårørende, koordinering av
pakkeløsninger for psykososial omsorg for en hel familie, støtte
for å gi pasientene mulighet til å ha egenomsorg, og så
videre.
Sykepleie er en typisk kompleks intervensjon: en aktivitet
sammensatt av flere komponenter med potensial for interaksjon når
de utøves overfor den tilsiktete målgruppen, og som gir en rekke
mulige og variable resultater (Medical Research Council, 2008).
Samtidig har intervensjonsstudier i sykepleie problemer med å vise
til signifikant effekt av den intervensjonen eller tiltaket det
forskes på.
På jubileumskonferansen til avdeling for sykepleieforskning på
Universitetet i Oslo i juni presenterte professor og sykepleier
David Richard et forslag til hvordan vi bør måle effekten av
sykepleie. Ved å definere sykepleie som en kompleks intervensjon
kan vi måle effekten ved å slå sammen de komponentene eller
detaljene som kan påvirke resultatet. Standardisert
pasientundervisning kan gi ulik effekt fordi pasienter har lest om
sykdommen på internett eller den sykepleieren som gir informasjon
har for liten tid til spørsmål. Hvordan skal vi identifisere og
måle en marginal effekt og skille den fra tilfeldig variasjon når
vi forsker på sykepleie? Kanskje et av svarene er å bli mer
oppmerksomme på detaljene, fordi det er der vi finner den reelle
effekten av intervensjonen sykepleie. Eller som en tidligere
kollega sa: «Fanden befinner seg i detaljene»!
0 Kommentarer