Før lurte de på legning, nå lurer de på kjønn

Ingun Wik får telefoner både­ fra foreldre, barnehage­ansatte og ungdom som ­ringer med spørsmål om kjønn og identitet.
– Det skjer daglig.
Wik er ledende helsesøster­ og sex­ologisk rådgiver på Helsestasjon for lesbisk, homofil, bifil og trans­ungdom (LHBT-helsestasjonen). 

Heteronormativ

På venterommet kommer og går det damer med lett vaggende gange. Her, øverst på Grünerløkka i Oslo, ­ligger LHBT-helsestasjonen sammen med jordmortjenesten for gravide.
– Ikke helt ideelt, innrømmer Ingun Wik, som tar imot dem som ikke føler seg helt hjemme i det heteronormative samfunnet, eller utenfor den tradisjonelle gutt-jente-stereotypien. 

Tilgjengelig

– Tv-serien «Født i feil kropp» har vært en øye­åpner for mange, erfarer Ingun Wik.
Serien, laget av Petter Vennerød, portretterte mennesker født i det de selv definerer som feil kropp. 
– Innad i transmiljøet har serien­ fått kritikk fordi den bare­ viser én variant av kjønnsopp­levelse, påpeker Wik.
– Tittelen indikerer også at det er noe feil med kroppen, noe mange­ er kritiske til. De mener det ikke er kroppen som er feil, men samfunnets forestillinger og normer rundt begrepet kropp og kjønn. Men det gode er at serien­ greide å gjøre problemstillingen tilgjengelig for folk flest. Den endret begrepsapparatet og fikk frem at kjønnet sitter mer mellom ørene enn mellom beina.

Les også: Overrasket over responsen

Stor variasjon

Mange mener det naturlige er to kjønn. 
– Men ser vi til naturen, sier ­Ingun Wik. 
– Der er variasjonen stor. Det er ikke naturen som har delt oss inn i to kjønn, det er kulturen. Og med det har vi som samfunn begrenset et stort mangfold.
Hun understreker at det er mange avskygninger av kjønn og at overgangen kan være flytende. Ikke alle ønsker å ta stilling til om de er han eller hun. 
Kristin Fridtun er en av dem. Hun har skrevet boken Kjønn og ukjønn og sier til Dagens ­Næringslivs magasin D2 at hun som ung ikke opplevde seg selv som kvinne­, men ikke som mann heller. «Jeg var hjemløs», sier hun. Hadde det eksistert en tredje ­kategori, «ymse», hadde hun plassert seg der.

Usikre

De som henvender seg til LHBT-helsestasjonen er ungdom mellom 13 og 30 år. Det siste året har det vært en klar dreining fra spørsmål om legning til spørsmål om kjønn. Og de fleste som tar kontakt på vegne av seg selv er mellom 12 og 16. Men Wik får også henvendelser fra foreldre, helsesøstre og barnehageansatte. 
– De lurer på hvordan de skal forholde seg, forteller hun.
– Dette er et ukjent felt og få har kompetanse. Dessverre blir mange­ møtt med at «dette snakker vi ikke om». De satser på at det «går over». 

Bryter normer

Det synes hun er en dårlig strategi.
– Espen Esther Pirelli Benestad snakker om at disse barna­ «forstyrrer». De forstyrrer vår oppfatning av hva kjønn er, og hvordan ting skal gjøres. Barn merker godt når de bryter normene for hva som betegnes som innenfor og utenfor. Men det er ikke barna­, men samfunnet som er «forstyrret». Ikke sjelden har ungdom som tar kontakt med oss vært innom psykiatrien fordi de har vært ­aggressive, deprimerte eller hatt sosial angst. Dessverre er det ­bare symptomene som har fått oppmerksomhet, ikke årsaken, sier Wik. 

Mangfold

– Men mange av symptomene­ er bare naturlige reaksjoner på usikkerhet rundt egen kjønns­identitet og brudd på samfunnets normer. Det beste ville være å ­åpne øynene for at det er et stort mangfold. Og at barnehageansatte, lærere, helsesøstre og helsepersonell tenker på at kjønns­identitet, altså barnets subjektive opplevelse av eget kjønn, kan gi utfordringer dersom det er i konflikt med det kjønnet de fikk tildelt ved fødsel.  

Vet ikke antall

Hvor mange som føler at opplevd kjønn ikke samsvarer med kjønn tildelt ved fødsel, er ikke kjent. Men en nederlandsk studie indikerer at én av tjue opplever usikkerhet eller ambivalens til egen kjønnsidentitet. Langt færre ønsket å gjøre noe med det, som å ta hormoner eller operere seg.
Forskning indikerer også at langt fra alle barn med det man kaller atypisk kjønnsatferd opplever kjønnsinnkongruens.

La dem eksperimentere

Ingun Wik peker på at kjønnsidentiteten er en del av kjerneidenti­teten, og at så små barn som to-­til-fireåringer kan ha formening om hvilket kjønn de er.
– Når man er så liten er ikke personligheten fastsatt, understreker hun.
– Mange prøver seg litt frem. La dem få lov til det. Og så tror jeg det vil bli bedre for alle om rammene for kjønn blir litt videre. 

Ansvar som hjelpere

For hun har selv kjent på ubehaget ved det som er annerledes, eller det som forstyrrer.
– De følelsene er verken farlige­ eller feil. Men vi må tørre å utfordre oss selv og spørre hva som gjør at vi føler sånn. Se på de trange normene som et problem, ikke barnet­ som bryter dem, sier hun. 
– Som hjelpere er det vårt ansvar også å ta imot det uvanlige.  
Selv om samfunnet er blitt mer og mer tolerant, lar hun seg stadig fascinere av utsagn som: Flott jobb du gjør, men jeg håper ikke sønnen min kommer til deg. 
– Den hører jeg ofte fra fedre, ­sier hun. 

Positive ord

Hun peker også på at ordene som ofte blir brukt om de som ikke passer inn i de kjønnsnormative stereotypiene ­ofte er negativt ladet.
– Det kalles avvik, å være unormal, diagnose, syndrom, tilstand. Hva med heller slike som Pirelli­ ­Benestad, som bruker ord som ­talent eller begavelse? Det vil ­skape en annen bevissthet rundt dette og gjøre det lettere å føle seg ­annerledes.