Trener seg til høyere sikkerhet
Ambulante akutteam trener for å bedre sikkerheten og unngå voldsepisoder.
Forskning viser at stadig flere utsettes for vold og trusler på arbeidet, og ansatte innen helse og sosial topper oversikten over de mest utsatte bransjene. Det er derfor behov for økt fokus på temaet som vi mener vil gagne både pasient, arbeidstaker og arbeidsgiver.
Sikkerhetsarbeid i akutteam er lite tematisert i
faglitteraturen, til tross for satsing på ambulant virksomhet i
psykisk helsevern de siste årene. Søk i relevante databaser viser
at det er lite forskning på dette, noe også Helsedirektoratet
bekrefter (1). En del teori om håndtering av aggresjon inne på
avdeling er overførbar, likedan kunnskap om hensiktsmessig
kommunikasjon i slike situasjoner (2,3). Forskning viser at stadig
flere utsettes for vold og trusler på arbeidet, og ansatte i helse-
og sosialsektoren topper oversikten over de mest utsatte bransjene
(4). Det er derfor behov for å fokusere mer på temaet som vi mener
vil gagne både pasient, arbeidstaker og arbeidsgiver.
Vår erfaring viser at vi må anta at en del av pasientene vi er
i kontakt med bærer potensielt farlige gjenstander. Dette har vi
sett flere ganger når vi har fulgt pasienter til innleggelser i
akuttpsykiatrisk avdeling. Her har pasienten tømt lommer og bag,
som har avdekket både økser, hammere, stikkvåpen med mer.
Bedre rustet med trening
I vårt arbeid i ambulant akutteam ved Lovisenberg DPS har vi
erfart at økt kunnskap om sikkerhet og regelmessig trening øker vår
opplevelse av trygghet og kvaliteten på kliniske vurderinger.
Trygghet hos sykepleierne påvirker pasienten positivt i situasjoner
hvor pasientens voldshistorikk, pågående aggresjon eller truende
stil preger situasjonen. Vi blir bedre rustet til å gjøre gode
kliniske vurderinger og samtidig ivareta pasientens behov.
Vi trener på frigjøring, etisk forankrede kontrollgrep og
enkle selvforsvarsteknikker for bedre å kunne hjelpe pasienter
som har svekkete kontrollmekanismer og mye aggresjon. Sentralt i
våre øvinger er simulering. Vi øver altså på mulige scenarioer som
kan utspille seg i vårt arbeid inne på poliklinikken og hjemme
hos pasienten. Dette gjør vi regelmessig, for å innarbeide rutiner
som gir økt handlingskompetanse.
I denne artikkelen vil vi drøfte om kunnskap om aggresjon og
vold i helse- og sosialsektoren, og samtidig jevnlige sikkerhets-
og samhandlingstreninger, kan øke ansattes opplevelse av trygghet
og evne til å mestre utfordrende og utagerende atferd. Vi vil dele
våre erfaringer og kunnskap med andre og håper å inspirere til
forskning og økt vektlegging av sikkerhet- og samhandlingstrening i
andre ambulerende akutteam i DPS-er.
Daglig akutte kriser
I Norge var det kartlagt 61 ambulerende akutteam i 2012 (1). Vi
kontaktet ambulante akutteam i de største byene i Norge per
telefon, og det viser seg at de fleste ikke har systematisk
sikkerhets- og samhandlingstreninger.
Lovisenberg DPS dekker tre bydeler; Gamle Oslo, Grünerløkka og
St. Hanshaugen – til sammen omtrent 130 000 mennesker som har
sektortilhørighet til akutteamet. Typisk storbyproblematikk preger
livet til mange av våre pasienter; sosioøkonomiske vansker,
rusmisbruk og flyktningebakgrunn. Lovisenberg DPS har det høyeste
antallet pasienter som er dømt til behandling i Norge.
Daglig møter vi mennesker i akutte kriser. Det kan være
personer som tar kontakt med psykisk helsevern for første gang.
Ofte vet vi lite om bakgrunnen deres, hvilket kan gjøre det
vanskelig å ivareta vår egen sikkerhet. Vi har møtt pasienter med
voldsom og truende atferd, blitt truet verbalt og med stikkvåpen
eller knyttneve. I disse situasjonene har det vært en reell risiko
for vår sikkerhet. I løpet av de årene vi har trent på samhandling
har vi ikke hatt personalskade, til tross for mange potensielle
utageringsepisoder, noen også med farlige gjenstander.
Hva utløser voldelig atferd?
Voldelig atferd utløses vanligvis på grunn av følelser som
frykt, forvirring og frustrasjon. Følelse av avmakt kan føre til at
aggresjon oppstår når pasienter mener de ikke får dekket sine
grunnleggende behov. Dette kan for eksempel være medisiner eller
innleggelse i sykehus. Tidligere erfaringer med avvisning og
krenkelser kan også gjøre at utfordrende atferd oppstår. For
eksempel dersom de ikke blir møtt på en empatisk måte, eller
kommunikasjonen oppleves forvirrende og uforståelig.
Personer som har vokst opp i et miljø med mye aggresjon og
vold, vil ha lettere for å ty til vold enn andre (5,6). Andre
årsaker kan være hevnmotiv, rus eller abstinenser og
interessekonflikter (4,7).
Det er viktig å understreke at det er en annen forståelse av
psykotisk betinget aggresjon og redsel enn det vi kanskje kan kalle
vold og trusler av mer instrumentell karakter, der handlingen kan
forstås som en måte å kommunisere på. Hos de psykotiske pasientene
er aggresjonen ofte motivert og drevet av vrangforestillinger og
aspekter i pasientens indre. Ofte utløses en voldelig reaksjon av
en ytre faktor og kan framstå som både overraskende og umotivert
for omgivelsene (5,7).
Sykepleierens kommunikasjon og observasjonsevne, sammen med
erfaringer og kunnskap, vil være avgjørende for å kunne forhindre
en utagering og ta kontroll over situasjonen dersom den oppstår.
Erfarne og trygge sykepleiere vil kunne skille mellom hvilke tiltak
situasjonen krever. Eksempelvis vil det av og til være
hensiktsmessig at det kommer flere helsearbeidere inn i rommet,
mens det i andre situasjoner kan eskalere pasientens opplevelse av
kaos og utrygghet.
Kommunikasjon i møte med aggresjon
Til tross for at erfarne sykepleiere er bevisst egne nonverbale
signaler, og etter beste evne søker å formidle ro og kontroll, kan
utryggheten likevel skinne igjennom i møte med aggresjon.
Utryggheten kan gi utslag som rødme på halsen eller i ansiktet,
skjelvende undertoner i stemmen og famlende og utydelig tale.
Dette kan pasienten tolke og oppfatte som avvisning og kan føre
til utagerende atferd (5,8). Vår kommunikasjon forandrer seg når vi
er redde. Det er stor fare for misforståelser hvis vi ikke
erkjenner denne redselen, slik at vi er med på å øke
aggresjonsnivået hos pasienten.
Det er ikke alltid vi klarer å overbevise pasienten om vår egen
trygghet selv om vi er aldri så bevisste på vår egen fremtoning og
nonverbale signaler. I slike tilfeller kan det hjelpe å si noe om
hvordan vi opplever situasjonen og komme med forslag til hvordan vi
tror den kan løses. Dette kan redusere frustrasjon og behovet for
utagering. Åpen, konkret og ærlig tale med vekt på situasjonen her
og nå, vil kunne dempe konflikt og fremme trygghet. Å ha en
lyttende og problemløsende tilnærming vil kunne styrke pasientens
følelse av kontroll (9,10).
Implementere sikkerhet
Trening og opplæring må være forankret i ledelsen, og man må
sette av tid i arbeidshverdagen til å fokusere på sikkerhet.
Ledelsen og vernetjenesten (HMS) både ønsket og stilte krav til at
sikkerhet, samhandling -og simuleringstreninger (SST) skulle
implementeres som en obligatorisk øvelse.
Man må også erkjenne at utagering kan skje på egen
arbeidsplass. Videre er det viktig at den som skal kurses og jobbe
med implementeringen har en genuin interesse for dette. Plikt og
ansvar er forankret i arbeidsmiljøloven (11), og omfatter både den
ansatte og arbeidsgiver. Vår personalgruppe opplevde sikkerhet- og
samhandlingstreninger som nyttig og opplevde mestring av teknikker,
kommunikasjon og observasjon, noe som økte interessen og innsatsen.
Hvordan vi trener
Dette er måtene vi kan trene på:
Simulering: Simulering er en pedagogisk metode som i økende
grad brukes i opplæring av helsepersonell. Dette er «learning by
doing» og går ut på å trene på autentiske utageringssituasjoner i
trygge omgivelser.
Forskning viser at metoden er spesielt egnet til innlæring av
ferdigheter med høye krav til kvalitet og sikkerhet, som
beslutningstaking, teamarbeid og kommunikasjon. Metoden gir
deltakerne en mulighet til kritisk refleksjon over egen og andres
aktivitet i scenarioet som utspilles (12). Simulering har vist seg
å være mer motiverende og effektiv enn mer tradisjonelle
læremåter. Ved simulering viser det seg at mer enn 80 prosent
husker det de har vært gjennom og øvd på. Dette kan skyldes at
kunnskap skapt gjennom selvopplevd praksis med påfølgende diskusjon
virker mer engasjerende og «mer levende» enn det man leser i en
bok. Ved å benytte simulering oppnås læring av kunnskaper,
ferdigheter og atferd (12).
Å opptre med et tydelig og aggresjonsdempende
kroppsspråk: Vi har hendene synlig og foran oss. Det gir
mulighet til raskt å forsvare seg hvis det er nødvendig, man kan
løfte hendene og beskytte hodet og avverge mot slag og spark. Åpne
håndflater holdt opp viser pasienten at du ønsker å roe ned
situasjonen; «hvitt flagg» (5).
Å lære å sondere rommet og posisjonere seg riktig i forhold
til pasienten: Dette kan ha betydning for hvordan utageringen
utvikler seg. Dersom du står mindre enn en meter unna og står midt
imot, er du mer utsatt. Pasienten kan oppfatte det som truende
fordi hans eller hennes intimsonen er brutt. Vær oppmerksom på at
pasienter med psykose kan ha en annen oppfatning av intimsone (5).
Det å snu ryggen til kan både signalisere avvisning og du kan miste
kontakt og kontroll (5,7).
Å snakke tydelig og enkelt: Det er viktig å ha et enkelt
språk. Og pasienten må gis tid til å gjenvinne kontroll. Å gjenta
et kort og enkelt budskap med en rolig, kontrollert og bestemt,
men likevel mild stemme kan innvirke positivt på hvordan pasienten
mottar det som blir sagt. Gi vedkommende alternativ og mulighet til
å trekke seg ut av situasjonen (5,13).
Å utløse alarm: På trening gjennomgår vi hva man gjør når
man kommer først til alarmsituasjonen – vi er alltid flere som
løper på alarm og kan utnytte at vi er i overtall. Ved riktig
samhandling vil det være trygghetsskapende for personale og
pasient.
Samhandlingstrening: Alle lærer å takle verbal og fysisk
utagering med metoder og teknikker som er forankret i at utagering
skal håndteres på en etisk forsvarlig måte. Grunnleggende
prinsipper er å ikke skade, ikke krenke, minst mulig inngripen og
mest mulig pasientmedvirkning (5,8,14). Vi erfarer at sykepleiere i
akutteam kan møte pasienter med utagerende atferd på en slik måte
at vi ivaretar både pasientens verdighet og vår egen sikkerhet. For
eksempel ved å lære grep som kan være effektive for å holde fast,
ta kontroll og eventuelt føre ut aggressive personer uten å påføre
smerte.
Vi veksler på å trene teknikk og simulering: Simuleringene
kan være bygget på reelle hendelser. Personalet får utdelt roller
som pasient, behandler og leder når alarmen utløses, for å sikre at
hele personalgruppen har stått i alle rollene. Etter hvert
scenario, som kan ta mellom fem og ti minutter, evaluerer vi
systematisk situasjonen og hva som ble kommunisert eller ikke
kommunisert, observert og om posisjoneringer og hvordan den enkelte
i rollen opplevde situasjonen og innspill fra resten av gruppa. Av
og til kan vi gjøre scenario en gang til – denne gangen vil vi da
ha en regi på hele situasjonen. Hensikten er da å gjennomføre
situasjonen som det vi anser som den mest hensiktsmessige
håndtering i form av kommunikasjon og evt. inngripen.
Når vi har teknikktrening går vi rolig og mekanisk igjennom
frigjøringsteknikker, holde-teknikker og øker intensiteten ettersom
den enkelte er trygg på teknikkene. Etter hver trening rapporterer
vi til seksjonsleder.
Avslutning
I møte med pasienter som kan utagere kreves det at vi håndterer
dette på en etisk forsvarlig måte. Vi må opprettholde respekten og
skille handling fra person. Med grunnleggende prinsipper som ikke
skade, ikke krenke, minst mulig inngripen og mest mulig
pasientmedvirkning (5,9,11,15) mener vi at sykepleiere i akutteam
kan møte pasienter med utagerende atferd på en slik måte at vi til
tross for pasientens atferd vil evne å ivareta pasientens
verdighet og samtidig ivareta egen sikkerhet.
Teorien vi har lagt til grunn viser at holdninger kan være
avgjørende for om man oppnår en god dialog og i hvilken retning en
potensiell utagering vil ta. Holdningen er en grunnleggende verdi i
måten man håndterer utageringssituasjoner på, samtidig som at
holdning i seg selv kan forebygge utageringer (5,8,10,12, 13,16).
En aktivt lyttende stil anerkjenner og bekrefter pasienten.
Dersom sykepleier er en dårlig lytter, vil hun ikke evne å
identifisere pasientens situasjon og problemer, og dermed ikke være
i stand til å oppfatte signaler og tegn på at pasienten har økt
utageringsrisiko (15).
Vår erfaring og påstand er at økt kunnskap om utfordrende
atferd og vold og økt kompetanse gjennom regelmessig trening i
sikkerhet- og samhandling i akutteam øker opplevelsen av egen
trygghet. Vi tror også at dette er med på å sikre gode kliniske
vurderinger. Økt trygghet hos sykepleierne påvirker pasienten
positivt i situasjoner hvor pasientens voldshistorikk, pågående
aggresjon eller underliggende truende stil preger situasjonen. Å
møte personer med økt voldsrisiko på en rolig måte kan i seg selv
virke aggresjonsdempende. Når vi er oppmerksomme på våre
nonverbale signaler og kroppsspråket vårt, er vi forberedt og
derfor nærværende nok til å roe ned en vanskelig situasjon. Med
kunnskap om kommunikasjon, den bakenforliggende årsaken til
aggresjon og forståelse av hva som kan påvirke aktiveringsnivået
hos pasienten, vil vi være bedre rustet til å takle og tåle
utageringssituasjoner. Vi kan ikke opparbeide oss slik erfaring
gjennom teori alene. Det må erfares gjennom praksis. Ved hjelp av
refleksiv praksis etter møte med aggressiv- og utagerende atferd
evaluerer vi egne handlinger og holdninger, samt teamets måte å
samarbeide på, og er derfor i en konstant utvikling (8, 17).
LES OGSÅ: - Trenger fortsatt politibistand
0 Kommentarer