Jeg tror på aktiv livshjelp

Et tema det har stormet rundt det siste året er «aktiv dødshjelp». I fjor hørte vi blant annet om Jane (53) som dro til Sveits for å avslutte livet etter at hun ble diagnostisert med amyotrofisk lateralsklerose (ALS).

Jane var en av mange mennesker som falt innenfor kategorien «suicide tourists». I et intervju med TV2 fra 10. januar i 2014 fortalte hun «Jeg er ikke redd for å dø, men redd for å leve». Hennes mareritt var å være innlagt på et sykehjem totalt hjelpeløs, uten kontroll over egen livskvalitet. Dette var en av de avgjørende faktorene for å avslutte livet i Sveits. Hun forteller i intervjuet at hun opplever det som urettferdig at hun må til utlandet for å avslutte livet. Hun argumenterer med at man burde ha en selvbestemt rett over hvordan en skal leve, og hvordan en ønsker å dø. «Hvorfor skal jeg holdes i live for enhver pris? Hvorfor skal jeg lide hvis jeg ikke har lyst?». 

Suicide tourism er en proaktiv dødshjelpbevegelse som organiserer turer til land der aktiv dødshjelp er tillatt. I et håp om å avkriminalisere praksisen i land der det ikke er tillatt. 
I kjølvannet av historiene til Jane (53) og mange andre, var det en debatt som jeg opplever at samfunnet ikke ble ferdig med, og som vi sannsynligvis aldri blir ferdig med. 

Forskjellige begrep

Det er to begreper som blir brukt om hverandre når man snakker om aktiv dødshjelp; «eutanasi» og «legeassistert selvmord». Eutanasi har gresk opprinnelse og stammer fra ordene «eu» som betyr «god» og «thanathos» som betyr «død». Eutanasi er når legen direkte bidrar til at pasientens liv avsluttes. Vanlig praksis i land der aktiv dødshjelp er tillatt, er at legen administrerer en infusjon med barbiturater, muskelrelakserende og kaliumklorid. 

Legeassistert selvmord er når legen indirekte bidrar til at pasientens liv avsluttes. For eksempel kan en lege skrive ut en resept på en dødbringende dose legemidler som pasienten administrerer selv.

I Norge er all form for aktiv dødshjelp foreløpig forbudt, men hvor lang tid vil det ta før regjeringen innfører en av sine populære prøveordninger? Er det riktig at man innfører en slik prøveordning? Blir ikke det det samme som å leke Gud, altså å leke med andres liv og helse? Statistikk fra SSB viser at en av fire leger er for legeassistert selvmord. Heldigvis er alle partiene, med unntak av Frp, imot all form for aktiv dødshjelp.

Utdanningen 

Som student ved Høgskolen i Hedmark er dette et tema jeg skulle ønske vi hadde drøftet mer i for eksempel etikkundervisningen. Jeg har undersøkt rammeplanen for sykepleierutdanningen, og der står det ikke noe om at aktiv dødshjelp er noe vi skal lære noe om. Med andre ord virker det som om at dette er et tema som regjeringen ikke prioriterer, hvilket jeg mener er synd da det er en viktig debatt å ta.

Temaet aktiv dødshjelp blir snakket om utenfor forelesningene med medstudenter eller på jobb med kolleger. Spørsmål som «er det forskjell på aktiv dødshjelp, som i tilfelle med Jane, og det å forkorte en pasients liv når det gjenstår få timer?». Eller «hvor går grensen for det som kan kalles aktiv dødshjelp?».

Lærerne våre er utrolig kunnskapsrike og dyktige, og jeg tror de hadde hatt mye å bidra med i en slik debatt i forelesningene. Den ville kanskje bidratt til at vi reflekterte mer over viktige holdninger og verdier i vår sykepleiergjerning. Siden temaet ikke har blitt tatt opp til diskusjon på skolen, har jeg forhørt meg med kolleger, og flere har fortalt historier der de har vært vitne til eller selv administrert en litt for store dose morfin, i den hensikt å avslutte livet til en pasient.

Lindrende omsorg 

Personlig er jeg prinsipielt imot aktiv dødshjelp. Norge har et meget godt og kompetent helsevesen. Jeg mener vi er i stand til å gi adekvat smertebehandling til lidende pasienter, samt gi dem omsorg og trøst, og ikke minst ivareta menneskets grunnleggende behov, selv i den terminale fasen av livet.

I min korte tid som helsepersonell er min erfaring at pasientene opplever en verdig, god og rolig død, til tross for lidelsene. Jeg har møtt pasienter som har nektet å innta analgetika fordi de mener at smerten er en del av livet. Jeg har også møtt døende pasienter som har fortalt meg at de føler seg til bry og at de er verdiløse. Er det da riktig av oss som er helsepersonell å bekrefte denne følelsen av verdiløshet ved å tilby pasientene at vi dreper dem? Er ikke aktiv dødshjelp drap, og ikke medisin?

Bestemme over eget liv

Hvert case og scenario er forskjellig, hver diagnose og hver pasients historie unik. Men allikevel; er det ikke bedre å fokusere på noe jeg ønsker å kalle «aktiv livshjelp» i stedet for å ta liv?

Det er et faktum at palliativ omsorg ikke redder liv, det er jo derfor det kalles «palliativ omsorg». Dog mener jeg at når vi gir smertelindrende behandling, så bekreftes verdigheten og verdien til menneskelivet. Er ikke det selve menneskeverdet? På den annen side mener andre at aktiv dødshjelp vil forbedre menneskeverdet, fordi man da får beholde sin autonomi. Kanskje er det slik at synet på døden og aktiv dødshjelp forandrer seg med tiden?

Døden er ikke motsetningen til livet, men snarere en del av den.

«Jeg vil bruke mine evner til det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv. Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer. Men jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren. Jeg vil ikke kutte etter stein, selv for pasienter hvor sykdommen viser seg; jeg vil overlate denne operasjonen til å bli utført av praktiserende, spesialister i denne kunst.» (Utdrag fra «Den Hippokratiske ed»).

Mange dilemmaer

Hvis vi i et tankeeksperiment sier at aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge, hvordan skal lovverket utformes? Og hvor skal grensen gå? I Belgia er det tillatt med aktiv dødshjelp til barn, uten en nedre aldersgrense. Dette i motsetning til Nederland, som har satt aldersgrensen på 12 år.

Er det riktig at barn kan ytre et ønske om å dø, og få dette oppfylt når de verken har lov til å ha alkoholholdig drikke eller kjøre bil før de har fylt 18? Hvis loven blir utformet slik at det blir tillatt å yte aktiv dødshjelp i Norge, må vi ikke da også lovfeste en profesjonell plikt til å ta liv? Eller blir det på samme måte som med abortloven, hvor man kan reservere seg? Og med hvilken moralsk rett kan samfunnet pålegge enkeltmennesker, helsepersonell, til å drepe? 

For ikke å snakke om alle de religiøse og etiske dilemmaene legalisering av aktiv dødshjelp vil skape. Partene som er for aktiv dødshjelp vil sannsynligvis argumentere for at ingen skal tvinges til å leve. Et annet argument kan være at helsepersonell har plikt til å hindre lidelse, og at det i noen tilfeller er nødvendig med aktiv dødshjelp for at pasientens lidelser skal ta slutt (Merk: Velfungerende helsevesen og palliasjon). I de fleste tilfeller har helsevesenet mulighet til å lindre smerte, men det finnes også unntak, men er aktiv dødshjelp løsningen for disse?

Jeg har troen på «aktiv livshjelp», og ønsker at vi fokuserer på et godt og velfungerende helsevesen. Vi må videreutvikle og forbedre lindrende omsorg og hospitstilbud til alle alvorlig syke mennesker. Det tror jeg er svaret.