Sykepleieledere må opp på barrikaden
For en stund siden leste jeg en interessant forskningsartikkel som tok for seg ulike ledelsesstrategier, og hvordan de påvirker sykepleieres jobbtilfredshet og motivasjon (Cummings et.al 2009). Kort sagt kan artikkelen oppsummeres slik: en leder som går inn i relasjonene og som er tilgjengelig for sine ansatte gjennom nærledelse, aktiv lytting og tilstedeværelse får sykepleiere som er mer tilfredse og gir et bedre arbeidsmiljø. Vi kan muligens trekke det litt lenger ved å anta at sykepleierne under denne type ledelse nok utøver sykepleie med bedre kvalitet og har mindre hang til å slutte i jobben sin. Det ville i hvert fall ikke være overraskende hvis dette var tilfelle. Utøvelsen av denne typen ledelse relatert til tilfredshet og motivasjon ble sammenlignet med ledelsesstiler som fokuserer på effektivitet, produktivitet og profitt. Disse ledelsesstilene hadde ikke den samme positive effekten på sykepleierne. Overrasket?
Har du noen gang opplevd en leder som ikke ser deg, som kun ser etter resultater som kan målstyres, som fokuserer på økonomi og som sanksjonerer hvis tallene er røde, da vet du hva jeg mener. Har du opplevd en leder som ikke tar konstruktiv kritikk i relasjonen dere imellom, i linjen eller til tjenesten som helhet? En leder som ikke bakker deg opp når du stiller spørsmål ved vedtatte rutiner og prosedyrer, som heller vil ha fred i organisasjonen og legger lokk på kritiske stemmer? Det har jeg, og det er jeg ikke alene om. Mye kan sies om en slik måte å lede på, at den ikke fremmer motivasjonen til den ansatte er en kjensgjerning. At den kan skape mistrivsel og konflikter er en annen.
Er du en leder som jobber på denne måten, som glemmer at dine ansatte er helt vanlige mennesker, som trenger feedback og støtte? At de er en dyrbar og svært verdifull humankapital som du bør hegne om med alt du kan, men som du ikke ser for de månedlige tallene, for budsjettene, for din leders krasse tilbakemelding hvis skute du styrer går i retning rød? Da håper jeg at du vil fortsette å lese, og at jeg håper at jeg klarer å vekke noen tanker hos deg, noen tanker om andre måter å se virkeligheten på, som kanskje avviker fra din. Jeg håper at du drømmer om min kronikk i lange tider etter du har lest den, og jeg håper at du omstiller kompasset ditt.
For å kjenne sine ansatte, være klar over deres sterke og svake sider, hva som motiverer dem og gir dem mestring, kreves en leder som er til stede, som evner å være tilstede, som tør å være tilstede. En leder som tar ansvar, som er ydmyk, som lytter og som tar sine ansatte på alvor. Og da må lederen ha sine medarbeideres tillit. Tillit kommer ikke rekende på en fjøl, den må fortjenes. Vi trenger slike ledere, som vet hvilken av sykepleierne som skal guides i hvilken retning, hvem som bør bli, og hvem som skal slippes fri. Ledere som tar og gir, som ser og som lytter. For å forsikre oss om at vi har all den sykepleierkompetansen som trengs til enhver tid, må lederne kjenne sykepleierne sine. Om dette skriver Spivak et. al (2011) og det forfatterne skriver er et tankekors i diskusjonen om produktivitet, innsparinger og budsjetter. Uten plass til denne type ledere risikerer vi å miste fokus i helsehverdagen vår, i helsekaoset som råder. Hvis lederne er for systemlojale og for lite pasient- og medarbeiderlojale, taper vi alle sammen mener jeg.
Alle som jobber i helsevesenet vet hvor fantastisk det kan være det ene sekundet, og hvor sårt og vondt det kan oppleves i det neste. I løpet av en arbeidsdag eller en arbeidsuke kan du som sykepleier være gjennom hele følelsesspekteret fra frustrasjon og sinne til glede, forundring og sorg. Dette er krevende, og det setter tilpasningsdyktigheten til den enkelte sykepleier på hard prøve. Alle disse forholdene vet vi om, og er vi nødt til å forholde oss til. Å vite at du har støtte fra ikke bare dine kollegaer, men også fra din leder, er utrolig viktig i denne hverdagen. Psykisk og sosial støtte, der du opplever at du har noen som «dekker ryggen din» kan være helt avgjørende for om du som sykepleier orker og evner å stå i jobben over lang tid, eller om du velger å gå ned i stilling, si opp eller kanskje bli sykmeldt. Å vite at lederen tør å ta imot kritikk, at lederen tør å stå opp for sine ansatte og å ta kritikken videre er svært viktig i vårt helsevesen, et helsevesen som, etter min mening, begynner å ligne mer og mer på et maskineri som kun ser profitt og økonomi, og som har glemt alt som handler om omsorg, fag og etikk, dette kan jo ikke måles like enkelt som sengedøgn, tid til dusj eller antall utskrivninger per uke. Det kan godt hende at det heller ikke skal måles! Pasientene og diagnosene er blitt et middel for å nå målet, og målet er økonomisk balanse eller gevinst. Det som gjør det enda mer trasig, er den enorme lojaliteten ansatte i dette systemet ser ut til å ha til selve systemet. Lojalitetsplikten knebler, sier noen. Og det er jeg enig i at den gjør. Varslere rundt omkring i det ganske land får gjennomgå og det koster mye for noen og åpent å kritisere et helsevesen som ikke kan karakteriseres som godt nok. Og vi vet jo også at varslingen ikke alltid tas alvorlig, at den som varsler sanksjoneres og at forholdene det ble varslet om, ikke forbedres.
Å være leder i denne virkeligheten er hardt! Det handler på mange måter om å ta stilling. Om å tørre å ta stilling. Mange ledere føyer seg i rekken, verner om stillingen sin, og er lojale. Systemlojale. Lojal til sin leder og lojal i linjen. Er det slike ledere vi trenger? Jeg mener vi trenger den strake motsetning. Vi trenger sterke, tydelige og modige sykepleieledere som roper høyt om de systemfeil de ser i sin hverdag, og som står på barrikaden for sykepleierfaget vårt! Som ikke biter tennene sammen og tier stilt. Jeg mener at lederne svikter pasientene og faget vårt, hvis de ikke står opp, rake i ryggen, og sier fra. Hvis de ikke står bak sine ansatte, går inn i relasjonene, oppfordrer til å tenke kritisk, utøver nærledelse og tar belastningen det er å være en tøff og kritisk leder i en helsehverdag som i senere tid setter økonomien foran etikken. For meg personlig var det som om noen viftet med en rød klut foran meg, da jeg ble bedt om å roe meg ned og ikke være kritisk, i min stilling som avdelingssykepleier. At jeg bare gjorde meg vanskelig og at jeg måtte tåle å gjøre det som måtte gjøres for å få tallene grønne istedenfor røde. Måten det måtte gjøres på var å nekte pasienter den omsorgen og den sykepleien de hadde krav på i vedtak. Jeg nektet å tie stilt. Hvem skulle ellers tale mine pasienters sak? Tale saken til de 26 pasientene med ulike typer demenssykdom som jeg hadde ansvaret for, døgnet rundt, 365 dager i året. Da jeg så at kvaliteten på omsorgen de fikk ikke lenger var god nok, sa jeg fra. Jeg var en kritiker og til slutt sa jeg opp min stilling. Og jeg ble en varsler. Det har jeg ikke angret på, og jeg ville uten tvil ha gjort det igjen. Pasientene er i denne sammenheng den svake part som ikke fortjener annet enn det beste, og hadde jeg som leder ikke sagt fra mener jeg at jeg hadde sviktet pasientene mine. Det gjør ledere i HelseNorge hver dag når de sverger lojalitet til system istedenfor pasient. Jeg mener mange sykepleiere og sykepleieledere er for stille, for feige, for lojale og for redde. Vi vil aldri få forandret systemer hvis vi ikke retter oss opp og tar et oppgjør med effektivitets- og økonomihysteriet vi alle er vitner til. Hvis ikke vi sier fra, hvem skal da gjøre det? Stolthet for faget vårt bør vises med kvalitet, omsorg og forsvarlighet- da må vi også tørre å gi beskjed når disse kriteriene forsvinner i kravet om økonomisk balanse.
0 Kommentarer