Når tiden glipper

Vi er vår historie. Men hvem er vi når vi ikke har historien vår lenger?
Laila Sognnæs Østhagen prøver å gi et svar med romanen I morgen forsvinner jeg litt til.

Ferdig med nattevakt

Den handler om Signe, som er 80 år og bor på sykehjem. Hun kjenner ikke lenger igjen sin egen datter. Bevisstheten flyter mellom nåtid og fjern fortid.
– Jeg ville skrive historien til en som ikke har historien sin lenger, forklarer Østhagen.
Hun sitter på kafé i Gamlebyen i Oslo. Ferdig med en nattevakt i psykiatrien og snart klar for neste. Hun har jobbet som pleieassistent, aktivitør, musikkterapeut, journalist og visesanger og det er ikke så lenge siden hun slapp tanken om å bli sykepleier.

En blanding

I morgen forsvinner jeg litt til er hennes andre roman. Signe kom frem fra ulike tekster hun skrev etter debutromanen Konglehjerte. Etter hvert ble Signe veldig nær.
– Hun er en blanding av mange jeg har møtt og også en helt genuin Signe, sier hun.
Østhagen har selv jobbet på sykehjem.
– Der så jeg mange mennesker med store historier som bare ble borte. De hadde opplevd kjærlighet, sorg, de hadde jobbet og skapt familier og hjem, og så endte de der, uten historien sin. Det satt seg veldig fast.

Ikke noe valg

Signe vil ut, hjem. Hun vil klippe gresset og hun vil til moren. Men blir stadig korrigert. Bedt om å gå på rommet, sette seg, spise. Ikke gå inn her, men der. Hun blir utsatt for det Østhagen kaller uberegnelig omsorg.
– Hun har ikke noe valg lenger. Hun er fratatt myndighet og innflytelse. Hun vet ikke hvilke mennesker som kommer på jobb eller hva som skal skje. Samtidig er det mye som ikke skal skje. Hun skal ikke sitte på vaktrommet, hun skal ikke stikke seg bort med en mannlig medpasient, hun skal ikke gå ut når hun føler for det.

Se den enkelte

Østhagen sier boken ikke er en kritikk av sykehjem som institusjon.
– Man må ha rammer og systemer og disse pasientene trenger forutsigbarhet. Samtidig er det utrolig viktig å være bevisst på at vi jobber med mennesker. Vi må se den enkelte. Det er en som har brukt begrepet hjerteøye, det liker jeg.
En som har hjerteøyne, er ekstravakten Lars. Han som går med bare føtter i sandalene og tar seg tid til å sette seg i trappen og snakke når Signe er på rømmen. Som legger seg ned i gresset med henne selv om bakken kanskje er litt kald.

Kjenner rammen

– Det er mange fantastiske mennesker som jobber på sykehjem. Men man kan bli sliten og blind for den enkelte. Det ser jeg også i psykiatrien. Men det er superviktig å se bak symptomene og se hele mennesket.
Hvordan det er å ha demens, vet ingen.
– Men jeg har tillatt meg å prøve ut fra en tro på at jeg kjenner rammen. Jeg har jobbet på ulike institusjoner og vet noe om hvordan rammene er. Hvordan demens oppleves, kan jeg selvfølgelig ikke vite, men jo mer jeg har gått inn i Signe, jo lettere er det å forstå henne. Å skrive er å utfordre meg til å forstå noe helt nytt.

Gjenklang

Signe lever tett på moren sin. I tankene er hun i huset hun vokste opp i, alene med moren og hennes kvaler. I denne fortiden ligger noe uoppgjort, en evig dårlig samvittighet for alt hun ikke gjorde. 
– Jeg ville skape en gjenklang til her og nå, forteller hun.
– Mange med demens går tilbake til barndommen, og jeg ville fortelle om hvordan hun er fanget i en tidsfelle, hvordan hennes barndom har blitt hennes nåtid. På en måte er familien også litt som en institusjon. Barn velger ikke sin familie, og er også utsatt for en uberegnelig omsorg . 

Romantisk

Signe er fanget i barndommen og kastes tilbake til nåtiden. Det som var mellom er borte, selv om alt tyder på at det var lykkelige år der hun var fri. Et bilde på veggen viser en kjekk mann, som hun skal ha vært gift med i 50 år. Hun har barnebarn og oldebarn. Hun har hatt en jobb. Men selv om alt det er borte, er ikke hun helt borte.
– Demens er så forskjellig og hva som blir igjen varierer. Jeg har forsøkt å vise at Signe også er romantisk. Det er så mye trist og fælt med sykdommen, men alt forsvinner ikke. Hun har følelser og et driv i seg.
Følelsene blir særlig vekket av Kåre, en medpasient med et godt øye til henne. Han sier hun er vakker og prøver flere ganger å få henne med på rommet. Hver gang blir de avbrutt av pleiere. 
– Hun er en fargerik blomst som visner litt i miljøet hun er i, sier Østhagen.

Humor og håp

Hun tror omsorgen til eldre alltid kan bli bedre, og innrømmer at hun har sett mye som ikke er bra. Bra er heller ikke all omsorgen Signe får. Den kan oppleves som teknisk. Det er harde, effektive hender. En latter som ikke ler med. Hvitkledde som feier forbi. Men det er også noe mer. Noe som er bra.
– Dette er også en bok med humor og håp i seg, sier Østhagen og smiler.
– For Signe blir også sett. Hun får lov til å gjøre noe hun ønsker.
Og hun forsvinner ikke helt.
– Hun har vært i hjertet mitt og er det fremdeles, sier Laila Sognnæs Østhagen.