Da hiv kom til Norge

– Jeg husker det som om det var i går, fortalte professor Stig E. Frøland under et aktørseminar høsten 2009 om da hiv kom til Norge.

– At oversykepleier på Medisinsk avdeling A som fikk innleggelsessøknaden, kontaktet meg angående en 30 år gammel homofil mann, som var henvist til Rikshospitalet fra et mindre østlandssykehus. Han hadde hatt et svært vekttap, diaré over flere måneder, og nå hadde han en svær Candida-øsofagitt, altså soppbetennelse i spiserøret. Og jeg var helt sikker da jeg hørte dette: Nå har vi det første aids-tilfellet i Norge.

Det viste seg å holde stikk. Datoen var 19. januar 1983, og ansatte på Rikshospitalet skulle bli vitne til et uhyggelig sykdomsforløp fram til pasienten døde i november samme år. De måtte hjelpeløst se på hvordan viruset medførte infeksjon, blindhet, rammet sentralnervesystemet, tarm og lunger.

Varslet katastrofe

De første enkelttilfellene av sykdommen dukket opp i USA i 1980. Stadig nye registrerte tilfeller var alle blant homoseksuelle menn. Året etter ble sykdommen knyttet til den seksuelle livsstilen som hadde utviklet seg blant denne gruppen i USA. Man begynte å benevne sykdommen som «homsepest».

Homoorganisasjonene i USA var livredde for at den friheten og toleransen som var vunnet skulle oppleve et alvorlig tilbakeslag. I begynnelsen var det derfor mye motstand og fornektelse av problemet. Samtidig fortsatte antallet smittete å stige. Man kunne ikke lenger benekte tallene. Det var ingen tvil om at en alvorlig epidemi var på gang. Det var bare snakk om tid før Norge også ville få sitt første tilfelle.

Smitteredsel

Da det første sykdomstilfellet ble oppdaget i Norge i 1983, kjente man ikke årsaken til aids. Det førte til en enorm smittefrykt. Det gjaldt også helsepersonell.

Da en sykepleier kort tid etter stakk seg på en intravenøs kanyle, gikk hun inn i en svær, langvarig angstreaksjon. For blodsmitte var absolutt en mulighet for å få sykdommen. Sykepleieren utviklet heldigvis aldri noen hivinfeksjon eller aids, men traumet førte til at hun forlot sykepleieryrket.

Om helsepersonell var bekymret, var redselen enda større blant personellet ved sykehusenes serviceavdelinger, røntgenavdelinger og laboratorier. Det gikk så langt at mikrobiologisk avdeling og Sentrallaboratoriet ved Ullevål sykehus nektet å undersøke prøver hvor det var mistanke om aids.

Det kom krav om at man skulle merke prøver som man mistenkte kunne dreie seg om hiv med en ekstra gul lapp med et kryss. Prøvene var også ofte merket med navn og det hele. Dette var den første indikasjonen på de helsejuridiske utfordringene med hiv og aids, med stor fare for diskriminering og skade utover selve helseproblemet.

Smittefrykten blant folk flest var også høy, til dels hysterisk, og den kunne ramme hivsmittete hardt, med sosial isolasjon og utstøting fra arbeidslivet. Henki Hauge Karlsen ble avskjediget fra jobben som bartender da han fikk påvist hivsmitte. Han fikk seinere medhold i Høyesterett om at sykdommen ikke var god nok grunn til oppsigelse.

Mye frykt

 I begynnelsen var troen på at man snart fant et botemiddel sterke i befolkningen og i mediene. Men på slutten av 1984 forsvant optimismen. Det gjorde ikke situasjonen bedre at Helsedirektoratet anslo at Norge kunne få opptil 100 000 smittete i løpet av 10 til 15 år.

Så fulgte sjokkoppslagene i mediene. Først små drypp, siden som en tsunami som feier vekk moderasjon og motforestillinger. Vi får historien om den aids-smittete mannen i Oppland som ikke får tannlegebehandling noe sted. Og da aidssyke Erik Gundersen døde høsten 1986, ble han lagt i dobbel kiste på sykehuset. De fryktet smitte. Pårørende fikk heller ikke se ham i kisten.

I en stor aids-undersøkelse som Scanfact gjorde for VG i oktober 1986, kommer det fram at seks av ti nordmenn mener det er forbundet med livsfare å berøre eller omgås homofile. Sju av ti mener det samme om å omgås sprøytenarkomane. Det var mye frykt i lufta.

Og medieoppslagene fortsatt å øke. Dagbladet kjørte «Den nye pesten»-serie. Over hele førstesiden slo avisen blant annet stort opp «Vi tar våre forbehold», med bilde av en fangevokter i smittefrakk, munnbind, hette og hansker. Og blant helsepersonell kom det krav om reservasjonsrett overfor disse pasientene. Ett sykehus åpnet for dette.

Uklare råd

Man visste at det var snakk om et virus, men kjente ikke så mye til smitteveiene. Helsepersonell visste ikke hva de skulle si om daglig hygiene, det å bo sammen med noen eller spise sammen. Rådene spriket.

Ut over hele 1986 hadde Sykepleien en serie under vignetten «Aids – århundres katastrofe?». I en av artiklene skrev en sykepleier om hva aidssyke bør gjøre for å opprettholde best mulig helse i eget hjem. Ett av rådene var: «Håndklær og kluter skal ikke deles mellom husstandsmedlemmene da fuktighet kombinert med høy temperatur i badeværelse gjør at mikrobeorganismer gror i disse. Disse tekstilene må vaskes i maskin på 90 grader, eller kokes på annen måte.»

Denne type råd bidro ikke til å dempe angsten for å bli smittet. Signalet var snarere at her kan man ikke være forsiktig nok.

– Det er klart at vi gikk inn i denne epidemien med egne følelser og irrasjonell smitteangst. Jeg husker jeg var med og startet opp den første gruppa for hivpositive, og de var hjemme hos meg så sent som i 1985. Da de var gått, kastet jeg håndklær og lot alle koppene ligge veldig lenge i veldig varmt vann. Jeg snakket ikke om det på tre år, fordi du ikke skulle vise angst når du var en del av den etablerte, flinke homogjengen, fortalte sykepleier Kjell Erik Øie på det tidligere refererte aktørseminaret i 2009.

Tvangstesting

Hiv-testen ble tilgjengelig i Norge i 1985. Men bruken var på ingen måte problemfri. Det ble en meget intens og opphetet diskusjon om frivillighet eller tvangstesting.

Tilhengerne av tvangstiltak ønsket en omfattende bruk av obligatorisk hiv-testing. Dels av kjente risikogrupper, men også av alle sykehusinnlagte. Ja, faktisk hele Norges befolkning. To ganger årlig. 

Det kom også krav om tvangstiltak overfor dem som ikke rettet seg etter påbud om atferdsendringer. En hudlege gikk ut og foreslo Reitgjerdet som et egnet oppbevaringssted for de gjenstridige. Det ble også foreslått å offentliggjøre navn og bilde av de gjenstridige i media.

Motstanderne mente det var utopisk å tro at et positivt testresultat alene ville gjøre underverker når det gjaldt atferdsendring. Og da snakket man om testing for en sykdom som det ennå ikke var noen behandling for.

Frivillighetslinjen vant fram.