Det første møtet

Hvem vil være et nummer ut i rekka?
Nei, du vil være the one and only.

Jeg har en relativt kort karriere som snekker bak meg. Det var et fint, fysisk yrke, med synlige resultater.

Men jeg manglet kanskje noen grunnleggende fingerferdigheter. En dag fikk jeg det bekreftet da min tommel ble klemt flat som et kronestykke. Det skjedde i en anretning som skulle hjelpe meg å kappe finerplater. I stedet kappet jeg nesten tommelen; blodet sprutet og kollegene råkjørte meg til legevakten.

Der ble jeg tatt imot av en stoisk person i hvit frakk som virket helt uinteressert i mitt personlige helvete. Men desto mer interessert i å samle absolutt alle fakta omkring min person. Mens hodet mitt ble sprengt av «livet etter ulykken»-scenarier og den kroneflate tommelen skrek om nåde, forhørte hun meg grundig om de siste fem tallene i personnummeret mitt. Hvor var jeg født, og hvordan staver man det? Og hadde jeg noen ganger hatt andre sykdommer, og i så fall hvilke og når?

Det var åpenbart at mitt livs drama gjorde mindre inntrykk på henne enn telefonnummeret til arbeidsstedet og nærmeste pårørende. Da hun endelig sa seg fornøyd, kjentes det som om hele hånda mi var i ferd med å forlate kroppen. Jeg fikk da lov til å sette meg på en stol, med beskjed om å vente til noen kunne uttale mitt vanskelige navn over høyttaleren. Jeg skulle ikke forvente at jeg var blant de første til å bli kalt inn, tilføyde hun. Det var vel noen som hadde det verre.

Fortsatt kjenner jeg aggressiviteten eksplodere når jeg kjører forbi det aktuelle sykehuset, enda de sikkert har behandlet titusenvis av pasienter med hell etter at jeg var der sist. For meg fortjener sykehuset lite «likes», samme hvor godt de skårer på trykksår og infeksjoner på frittsykehusvalg.no.
Bare på grunn av den kjerringa for mange år siden.

I denne utgaven av Sykepleien skriver en mor om hvordan det føltes da hun ledsaget sin datter til legevakten etter et tilfelle av selvskading. Det er trist lesning (se side 90). Tror noen på legevakten at folk oppsøker hjelp som representanter for en pasientkategori? I dette tilfellet kan det se ut slik. Når en ny pasient bare representerer logistikk og prosedyrer, er det noe grunnleggende feil med menneskesynet.

For en som har skadet seg eller som har vondt på annen måte, er det første møtet med legevakten alltid det viktigste. Det er hvordan pasienter blir tatt imot som mennesker som er det avgjørende. Hvordan de opplever det.

Flere rapporter de siste årene vitner om at møtet med legevakten kan oppleves som byråkratisk og lite empatisk. Det er til og med blitt en egen litterær genre. En brukerundersøkelse ved seks legevakter (Kunnskapssenteret; 2012) viser at 66 prosent av brukerne mener at de ikke fikk (god) informasjon om hvor lenge de måtte regne med å måtte vente før de skulle få komme inn til undersøkelse eller behandling. Annenhver bruker synes de måtte vente for lenge. Og en av tre synes legevakten var dårlig organisert.
Like mange svarer sågar at sykepleierne på legevakten i liten eller bare i noen grad viste omsorg for pasienten.

Møtet mellom pasient og behandler er egentlig det viktigste som skjer på et sykehus. «Mellom helsepersonell og pasient formidles det mye mer enn vi vanligvis er i stand til å innrømme eller forstå», skrev psykiateren Pål Abrahamsen i en kronikk i Tidsskriftet for legeforeningen for noen år siden. Han mener at det første møtet med pasienten er helt avgjørende og kan vise vei når behandlere skal trå til med behandling.
Det første møtet vil således kunne påvirke effekten av behandlingen og pleien.

Når pasienten kommer med sitt problem til legevakten, kan det være fristende å skyve pasienten i en logistisk skuff, en slags vogn som til slutt vil føre mot utgangen. Da blir pasienten en kølapp.

Men det første spørsmålet fra hjelperen bør alltid være: Hva kan vi stå til tjeneste med? «I det aller første møtet ligger det en unik mulighet som ikke kan gjentas ved neste korsvei», mener Pål Abrahamsen.

Spørsmålet om hvordan pasienten skal møtes bør ligge sykepleiere nær. Å kunne gi den syke en grunnleggende trygghet om å bli ivaretatt, er trolig sykepleiens viktigste bidrag til pasientens tilfriskningsprosess. Nyere hjerneforskning viser blant annet at pasientens forventning om å være i trygge hender, bidrar til at kroppen reagerer positivt på behandling.

Det første møtet er en gylden mulighet. Heldigvis finnes også gode erfaringer i så måte. Lenge irriterte jeg meg grundig over at helsepersonell alltid er så opptatt med de elktroniske dingsene sine når det de skal kartlegge egentlig er våre defekte kropper. En undersøkelse arter seg fort som en slags helse-quiz der svarene våre utløser febrilsk hamring på tastaturet for å få ned de riktige digitale kodene.

Stor ble derfor min begeistring da jeg en dag møtte en ung lege som holdt blikket mitt i samtlige syv minutter som undersøkelsen varte. Mens hun snakket med meg og holdt den intense blikkontakten, utførte fingrene hennes en virtuos dans på tastaturet. Det var som om de levde sitt eget liv, uavhengig av den samtalen som eieren befant seg i!

Legen hadde åpenbart forstått noe vesentlig: Som pasient ønsker du alltid å være førstevalget.