Farvel, Bergljot

Denne måneden feirer Sykepleierforbundet sitt 100-årsjubileum. Det er en god anledning til å reflektere over de mange slagene som måtte vinnes for å komme dit man er i dag. Lite har kommet gratis.

Gjennom et århundre har sykepleiere – flest kvinner – kjempet en innbitt kamp for anerkjennelse av sitt fag, med en egen utdanning og et unikt kunnskapsgrunnlag. En slik anerkjennelse har sittet langt inne i et samfunn og et helsevesen hvor mye har handlet om legene. Sykepleierne har alltid vært verdsatt av sine pasienter. Men de har slitt med lav status hos beslutningstakerne. Det har gitt beskjedne rammevilkår, lave lønninger, dårlig uttelling for utdanning og problemer med å rekruttere mannlige sykepleiere.

Anno 2012 fremstår imidlertid NSF som sterkere enn noensinne. Den kolossale oppslutningen om forbundet viser at det for sykepleiere ikke finnes et reelt alternativ som i samme grad ivaretar både profesjon og arbeidsvilkår. Gjennom årene er NSF blitt en tyngre aktør i samfunnsdebatten. Ingen glemmer lengre å nevne sykepleiere som en nøkkelfaktor i utformingen av helsetjenesten. Det er også verdt å legge merke til at likelønnskampen i Norge for alltid vil være forbundet med NSFs innsats. Fortsatt tjener ikke sykepleiere det samme som ingeniører. Men NSFs innsats på barrikaden har gitt gjenklang, også blant toneangivende politikere.

Det er derfor bare å gratulere NSF med sine 100 år. Det er all grunn til å feire begivenheten med stolthet. Et jubileum er imidlertid også en gylden anledning til å tenke over det som venter. Alle de årene som har gått, alle de slagene som er vunnet og alle de 100 000 medlemmene som flokker seg rundt forbundet, bør ikke gjøre NSF selvgod, men tvert om: på alerten. For historiske utfordringer har en lei tendens til å dukke opp igjen og igjen.

Ingenting går av seg selv. Om sykepleiere som yrkesgruppe – og dermed også forbundet – skal beholde og forsterke sin fremskutte rolle, må det bli både dyktigere, mer kunnskapsbasert og mer offensivt i tenkningen enn i dag. Selv om myndighetene skulle mene noe annet, bør forbundet være den viktigste aktør for å skjerpe kravene til utdanning, videreutdanning og reakkreditering av sykepleiere. NSF skal ikke godta faglig akterutseilte sykepleiere som surfer gjennom hverdagen, men kreve at sykepleiere er topputdannet og utstyrt med den innsikt og de holdningene som moderne helsetjenester krever. Først da vil NSF ha et mandat til å spille sin rolle som samfunnsaktør. Det vil også kunne gi positive effekter på den trege lønnskampen.

Ingenting varer evig, heller ikke den eventyrlige medlemsveksten som vi har vært vitne til i mange år. I Danmark har sykepleiernes interesseorganisasjon tapt mange medlemmer de siste årene, og i mange europeiske land er organisasjonsprosenten blant sykepleierne ikke i nærheten av de norske tallene. Dette har sammenheng med samfunnsøkonomien og med holdninger til hva et forbund egentlig kan tilby.

Her kan ikke NSF hvile på sine laurbær. Medlemmene vil ha mer igjen for sin kontingent enn forsikringspoliser og en forbundsleder som er på Dagsrevyen en gang iblant. Sykepleierne vil ha et faglig fellesskap og en organisasjon som «ser» dem, både når det går godt og når det går dårlig. Paradoksalt nok kan NSFs størrelse også være en utfordrende faktor: Jo større organisasjon, desto mer krevende er det å ivareta alle medlemmene.

For meg som redaktør av det redaksjonelt uavhengige tidsskiftet Sykepleien, som også er organ for NSF, er det naturlig å uttrykke et ønske om at NSF utvikler seg i retning av en åpen og pluralistisk organisasjon, med rom for mange meninger. Den enorme medlemsmassen i NSF kan kanskje oppleves som en utfordring når man skal «marsjere» mot bestemte mål. Det kan gjøre det fristende å øke propagandafaktoren, lukke dørene, forenkle budskapene og begrense meningsdanningen i forkant av viktige beslutninger.

Om jeg skulle ønske noe ved dette jubileet, er det at NSF bevisst satser på å videreutvikle en åpen organisasjon, helt ned til lokalplanet, hvor avvikende meninger og ytringer blir sett på som tilskudd, ikke som et problem. For selv om vi dag takker Bergljot Larsson for at hun stiftet NSF, er det jammen også godt at hun definitivt er historie. Hun var ikke mest kjent for sitt demokratiske sinnelag. En moderne, selvbevisst sykepleierorganisasjon bør bygge på respekt for hvert enkelt medlem og flagge mangfoldet.