Etterlyst: Vaktbikkje

Denne uken kunne NRK melde at Helsedepartementet vil endre forskriften for når en abort senest kan utføres. Bakgrunnen for en slik endring er at levedyktige fostre fram til nå er blitt abortert som følge av uklar lovgivning. I 2012 reagerte jordmødre på Rikshospitalet på at forstrene de aborterte, var "uvanlig store" (NRK). Etter dette ble praksisen på Rikshospitalet skjerpet. Ingen fostre ble lenger abortert etter 22 uker.

Helsedirektoratet følger nå opp med et forslag om en lovendring i tråd med Rikshospitalets nye praksis: Maksgrensen for abort blir på 22 uker.

Direktoratets forslag betyr dermed at den øvre grensen for å kunne utføre en abort, blir en uke før det som nyfødtavdelinger regner som nedre levedyktighetsgrense. Den er nemlig på 23 uker.

  Saken har utløst en viktig og svært interessant etikk-debatt, og legene var umiddelbart på banen. Mette Løkeland i Gynekologisk Forening og professor i nyfødtmedisin Ola Didrik Saugstad debatterte saken med Helsedirektoratet i Dagsnytt 18. Saken er en het potet, også på sosiale medier.

Men Rådet for sykepleieetikk var ikke å se.

  Hvorfor ikke? Det kan selvfølgelig skyldes en tilfeldighet. Kanskje Rådet ikke hadde rukket å komme tilbake fra juleferien ennå. I så fall kunne man ha forståelse for at Rådet ikke kan være til stede i alle debattene samtidig.

 Men personlig er jeg redd for at vi heller ser et mønster. Rådet, som "skal påvirke den offentlige debatt i saker av etisk karakter", som det heter i vedtektene, har de siste årene dessverre vært lite synlig i den offentlige debatten. Søker man på Google finner man fort ut at sykepleiernes etiske vaktbikkje i liten grad har evnet å oppnå oppmerksomhet for sine saker  i andre medier enn herværende tidsskriftet Sykepleien.

Utover innleggene i Sykepleien har Rådet ikke manifestert seg nevneverdig utad med en klar og tydelig røst i etikk-debatten. Det kan se ut til at Rådet er lite etterspurt i NRK, TV2, VG, Dagbladet, Aftenposten og de andre store avisene.

  Rådet for sykepleieetikk skal etter sigende ha behandlet mange saker som de har mottatt fra enkeltmedlemmene i Sykepleierforbundet. I årsrapporten for 2012 heter det at de fikk 52 henvendelser, hvor av mange "vanskelige saker". Noen av de vanskeligste var henvendelser fra pårørende til pasienter. I 2013 fikk Rådet ca 60 henvendelser fra sykepleiere.

Dessverre har de prinsipielle synspunktene som skal være et resultat av drøftingen av disse sakene i Rådet, bare kastet svake skygger mot offentligheten. Rådets undersider på Sykepleierforbundets portal er lite informative i så måte. For sykepleierne som søker råd her i sine etiske refleksjoner, er det etter min mening lite annet å hente enn veldig generelle betraktninger.

Den saken hvor Rådet var mest framme på i 2013, handlet om legenes reservasjonsmulighet mot å henvise til abort. Også her ble Rådets leder intervjuet av Sykepleien, et intervju som i sin tur ble sitert i andre medier. Men da politikerne skulle høre sykepleiernes mening om reservasjonsrett, var det forbundet – og ikke Rådet de fikk høre.

Sykepleieetikk er ikke bare viktig for forståsegpåere og spesielt interesserte. Etikk angår alle yrkesutøvere i helsetjenesten, hele tiden. Bioteknologien og andre medisinske nyvinninger gjør det nødvendig å reflektere stadig grundigere over hva som skal være mulig og tillatt - og hva som skal være mulig og ikke tillatt av etiske grunner. I tillegg skaper ubalansen mellom ressurser og oppgaver mange etiske dilemmaer i sykepleiernes hverdag. Disse spørsmålene er for viktige til å overlate til legene å mene noe om.   Tvert imot trenger vi nettopp den uavhengige røsten som Rådet er ment å være, en røst som skal være upåvirket av snevre politiske særinteresser. Som kjent er ikke Rådet underlagt Sykepleierforbundets politiske ledelse, det har kun profesjonsetikken å konsentrere seg om.

Rådet skal altså være en vaktbikkje som kan slå alarm når den aner uråd. Selv om det kanskje har hjulpet enkeltmedlemmer, har vi fortsatt til gode å se denne vaktbikkjen flekke sine tenner utad. Årsaken kan neppe være at det er for lite å advare oss mot.

 Nå har Rådet for sykepleieetikk fortsatt alle muligheter til å rette opp inntrykket i de neste to årene. Det er nemlig aldri for sent å si fra. Men da må de angripe saken på en helt annen måte.