Siste etappe

For noen år siden ble jeg invitert på middag hos et vennepar jeg ikke hadde sett på lenge. Da jeg kom inn, oppdaget jeg til min overraskelse at det sto en svær seng midt i stua. Der lå en liten, gammel mann som jeg ikke dro kjensel på, men som smilte vennlig til meg. Du skjønner, det er far. Han kommer til å dø veldig snart. Vi vil ikke at han skal være alene på sykehjemmet, var den jordnære forklaringen jeg fikk fra mine venner.

Og så spiste vi middag sammen, med faren tronende ved bordets langside. Det viste seg at de hadde tatt faren hjem til seg en måned før. Kreften hadde kommet langt. Og det var ikke noe håp. Det kunne bare være et spørsmål om uker.

Ikke noe lett valg, selvfølgelig. Mannen hadde sine særheter og kunne være kranglete. Mine venner handlet mest på impuls. De syntes at en institusjon ikke var et passende sted å tilbringe sine siste dager. Men de hadde ikke klart for seg hvilke konsekvenser det ville få, å ha en døende midt i kosekroken, midt i deres liv.

Det skulle bare være snakk om uker, men den nye tilværelsen i datterens familie så ut til å gi faren nye krefter. Det var som om han hadde kommet hjem fra et fremmed land og endelig kunne gjøre seg forstått igjen. Og så nøt han oppmerksomheten. Og livligheten! Barna til mine venner satt på senga hans og skravlet når de kom hjem fra skolen. Snart gledet han seg til stundene med middagsbesøk. Og ennå hadde ikke Tour de France startet! Den døende hadde hele livet vært en ivrig sykkelentusiast. Så da den første etappen startet, satt han med spisse ører og intense øyne ringside ved flatskjermen. Her kommenterte han de timelange sendingene med stor innlevelse for alle som ville høre på. Når svigersønnen kom hjem ved femtiden, ble han kyndig informert om alle detaljene før de sammen kunne konsentrere seg om sluttspurten, gjerne ledsaget av noe godt i glasset.

Som kjent varer Tour de France nesten en måned. Her var det ikke snakk om å dø før han visste hvem som til slutt ville få den gule trøya og den prikkete klatretrøya. I løpet av rittet hadde han riktignok en rekke dager der han slet tungt og pedalene bare så vidt gikk rundt. Alle holdt pusten. Men ikke f... om han ville gå glipp av den legendariske etappen over Mont Ventoux. Det var nesten selve meningen med livet, det var der alt ble avgjort!

Noen uker ble til slutt til tre måneder. Da høsten kom, med både Wimbledon og Champs-Élysées trygt bak seg, døde han fredelig. Mine venner måtte forbauset konstatere at dette kjentes helt naturlig. Det var slutt på kreftene, men faren hadde framstått (ligget) mer som et nært menneske enn hele den tiden han hadde vært på sykehjemmet. Der gikk han mer i ett med institusjonsveggene.

Strevsomt hadde det vært for alle. Alt det vante hadde gått i oppløsning for mine venner den sommeren. Jobbene deres ble vanskjøttet. Ferie kunne de bare glemme. Men dødsprosessen, midt i deres stue, hadde også ført familien sammen. Det var ingenting å angre på.

I Norge dør 40 prosent av oss på sykehjem. Like mange på sykehuset. De siste årene har det vært en tendens til at stadig flere trekker sitt siste åndedrag i den mest kostbare delen av helsevesenet. Bare én av syv dør hjemme. Men da skjer det som regel akutt og uventet. De aller færreste dør hjemme fordi det er ønsket. Vår sosialdemokratiske kultur tvinger fram containerløsninger fra fødsel til grav. Slik må det være når vi skal få vår universelle velferdsstat til å fungere. Men når vi ser på døden som noe naturlig, er det et tankekors at den i så stor grad foregår i sterile institusjoner. Forskernes advarsel om at det offentlige i framtiden umulig kan dekke det sterkt økende behov for helsetjenester til så mange eldre, kan derfor også bli en interessant kulturell utfordring.

Kanskje er det på tide å «privatisere» noe av omsorgen ved livets slutt? Ikke nødvendigvis fordi det er rimeligere for det offentlige. Men fordi mange kan få en mer verdig død hjemme. Bare de pårørende kan få litt hjelp til den siste etappen.