Hvor normalt er det å være normal?

I begynnelsen av september i år kom normaliteten på dagsorden etter en artikkel i Samtiden av legen og journalisten Charlotte Lunde. Tema var ADHD, og et hovedspørsmål i diskusjonen var om vi i økende grad medisinerer barn med psykofarmaka fordi det vi regner som normalt blir stadig smalere. Eller omvendt; hvor mye avvik eller annerledeshet skal samfunnet sette seg i stand til å kunne møte uten behandlingstiltak?

Kommentator Lena Lindgren i Morgenbladet tok til orde for at samfunns- og humaniorafaglig forskning må komme på banen. Som sosiolog tar jeg så klart godt imot dette. Forholdet mellom normalitet og avvik avgjøres ikke bare av å måle biologiske forhold. Det normale er ikke noe naturgitt vi bare må forholde oss til, det er sosialt skapt og del av en virksom makt.

Konstruert

Det normale er en størrelse som unndrar seg en enkel og entydig definering, i hvert fall ifølge betydningen begrepet har i fagspråk og dagligtale. Den svenske handikapforskeren Magnus Tideman har sammenfattet tre ulike prinsipper for definering. For det første har vi en statistisk definisjon av normalitet. Her står normalfordelingskurven og standardavviket i sentrum. For det andre har vi en medisinsk definisjon av normalitet. Når man er frisk, er man normal, og er man syk, trenger man behandling for å komme ut av en i prinsippet unormal tilstand. For det tredje kan det pekes ut en normativ definisjon av normalitet, det vil si hva som på et gitt tidspunkt i et gitt samfunn oppfattes som en riktig og god levemåte. Dette kan vi si er en moralsk definisjon av normaliteten.

Når begrepet om normalitet brukes i fagspråk og dagligtale, trekker det på alle disse tre måtene å forstå normalitet.

Verdsatt

På Dagsrevyen var det for en tid siden et innslag om en mann som hadde vært utsatt for en ulykke og blitt funksjonshemmet. Ulykken kvalifiserte til forsikringsutbetaling fra Gjensidige, men det var oppstått strid om erstatningsbeløpet. I argumentasjonen ble saksøkers situasjon beskrevet slik: «Han trenger 17 millioner kroner for å kunne leve et tilnærmet normalt liv». Her ser vi det normale som en standard i et krav om rettferdighet. På denne måten er det normale politisk produktivt.

Da den danske handikappolitikeren Oluf Lauth i 1978 ga ut sin politiske selvbiografi, kalte han den «Lykken er at være normal». Og et ekko av dette perspektivet finner vi i de politiske reformene for funksjonshemmete som har vært lansert som normaliseringsreformer i skolen og i omsorgspolitikken. Denne politisk strategiske bruken av normaliteten har lange historiske røtter.

Historikeren Anne Lise Seip har påpekt at da sosialpolitikken ble formet på 1930-tallet, var vitenskapelig funderte standarder avgjørende for hvordan målsettingene for politikken skulle settes. Dette er knyttet til vitenskapens inntog i sosialpolitikken. Vitenskapen kunne levere standarder for fattigdom, intelligens og ernæring som kunne brukes til politisk styring. Dette er en viktig betydning av normaliteten også i dag.

I et individperspektiv er normaliteten viktig som anerkjennelse for å være noe annet enn avviket. Fotballspilleren Dagfinn Enerly var i sommer gjest i P2 radio og fortalte om sin dramatiske historie og livssituasjon etter at han ble lammet i store deler av kroppen etter en ulykke på fotballbanen. Ikke én gang i det timelange programmet brukte han ordet funksjonshemmet. Svært mange mennesker med funksjonshemninger vil ikke knyttes til kategorien funksjonshemmet, som gjør dem til avvikere og setter dem utenfor normaliteten. De vil klare seg mest mulig selv, de vil passere som normale, og hvis de trenger hjelp er det på grunn av en sykdom eller skade som i prinsippet kan helbredes.

Handikapforskerne Mårten Söder og Johans Sandvin gjorde på slutten av 1990-tallet en studie av bokollektiver for psykisk utviklingshemmete. Rapporten fra studien fikk navnet «Normaliseringsarbeid og ambivalens». I gruppeboligene for utviklingshemmete handlet det om et daglig strev for å oppnå normalitet, og i analysen bruker Søder og Sandvin Marianne Gullestads studier av norsk hverdagsliv som et referansepunkt for å innkretse de standarder som personalet setter opp som en god normalitet. Et funn hos Söder og Sandvin er at normaliteten er noe som er vanskelig å tematisere. Når man begynner å snakke om det normale, da blir det straks noe annet, en standard som avviket måles opp mot.

En tilsvarende påpekning finner vi hos statsviteren Thorvald Sirnes, som viser til at det kun er i et historisk perspektiv at vi presist kan studere normaliteten. Den dagsaktuelle normaliteten er vanskelig å se fordi den utgjør de øynene vi ser med.

Problematisk

Hvem er det som bestemmer hva som er det normale? Og er det sikkert at dette normale er det riktige for alle? Den amerikanske litteraturforskeren Rosemarie Garland-Thomson peker ut the normate, den posisjonen som et avvik som funksjonshemning avgrenses opp mot. I hennes perspektiv er den funksjonshemmete en kulturelt og historisk spesifikk figur, men undertrykkes av forestillingene om det normale, om normen, og hegemoniet til denne forestillingen.

Målet for politikken på feltet funksjonshemning har vært et likeverdig liv for funksjonshemmete, og dette målet er blitt knyttet til ensrettende ideer om normalisering og integrering som gir seg ut for å være det naturlige for alle funksjonshemmete. Men normaliteten er som påpekt ikke naturgitt, men konstruert av bestemte krefter til bestemte formål. Dette gjør at normaliteten kun blir en av flere mulige tilpasninger funksjonshemmete og andre utsatte grupper kan gjøre i forhold til de rådende samfunnsforhold.

Døve er en gruppe som har gjort dette poenget svært tydelig. De viser til at normalisering for dem har vært en undertrykkelse av tegnspråk og døv identitet. De har arbeidet for å beholde spesialskolene som ble truet av normaliseringsreformene, og mange døve ser på egen gruppe som representanter for en verdsatt annerledeshet med eget språk og egen kultur, på linje med for eksempel den samiske befolkningen i Norge.

Mot en dekonstruert normalitet?

Den franske filosofen Julia Kristeva argumenterer for at vi befinner oss i en historisk fase der annerledeshet må gjelde som norm. Det handler ikke lenger om å reparere defekter i forhold til en normalitetsstandard, men om å anerkjenne at samfunnet består av forskjellige måter å være menneske på.

Verdsetting av annerledeshet er langt fra noen enkel løsning. Det betyr for eksempel at hyperaktive elever må tilbys flere løsninger enn ADHD-diagnose og behandling med psykoaktive medikamenter, og døve må få rom til å fremme tegnspråk og dyrke det kulturelle fellesskapet av tegnspråkbrukere. Men samtidig er det avgjørende at medikamentell behandling ikke gjøres til tabu, og at en bestemt forståelse av hva det vil si å være døv ikke får dominere. Annerledeshet som normalitetens erstatter er en krevende balansegang.

Kronikkens referanseliste: