Hva gjør du, sykesøster?

Jeg er stolt av min profesjon. Den tillater meg å spille en viktig rolle i livet til folk som har det vanskelig. Den gir meg endeløse muligheter for læring og setter ord på ting ved min egen helse og hverdag som hjelper meg å forstå både meg selv og andre bedre. Denne kunnskapen gjør at jeg tør å påta meg nye faglige utfordringer, og kompetansen min øker for hver dag som går. Jeg kan gjøre så mye mer enn hva min tittel tilsier. Ikke alle ser dette.

Sykepleie, dog et velkjent yrke, er ikke nødvendigvis like kjent som fag. Enkelte mennesker ser ut til å ha en innarbeidet oppfatning av sykepleiere som i mange tilfeller er basert på utdaterte fakta. Jeg har selv fått høre utsagn som; «Sykepleiere serverer bare mat og vasker rumper. Sykepleiere trenger ikke kunne annet enn å gange og dele med ti for å stå på eksamen i medikamentregning. Sykepleiere er mennesker som ikke kom inn på legestudiet.» Det å høre folk uttale seg om ditt yrke på en måte du ikke selv gjenkjenner er mildt sagt frustrerende.

Jeg vil disse fordommene til livs. Jeg vil ha respekt for den jobben jeg gjør, ikke fordi jeg gidder å gjøre den, men fordi det er en spennende jobb å ha. For ikke å snakke om en prestasjon å utføre. Jeg serverer mat og vasker kropper nesten hver dag, men jeg gjør det i tillegg til alt annet. Jeg må administrere medikamenter riktig ved første forsøk, fordi en regnefeil kan forårsake alvorlige bivirkninger og i verste fall død. Sykepleie er en profesjon i seg selv, og ingen lege kan gjøre min jobb slik jeg gjør den.

Hva gjør du søster?

Min yngre bror spurte meg, av ren nysgjerrighet, en dag hva jeg som sykepleier gjør når jeg er på jobb. Jeg så for meg lista i hodet og hadde litt problemer med å fortelle ham alt i en telefonsamtale mellom Norge og Australia uten å blakke meg helt. Jeg gjør så mye forskjellig. To vakter er sjelden like, to pasienter nesten aldri. Diagnosene er ofte de samme, og prosedyrene gjelder for alle, men min hverdag formes av de menneskene jeg jobber med og ikke minst de menneskene jeg jobber for. Så jeg har forståelse for at folk ikke nødvendigvis vet om alt vi gjør. Jeg har derimot liten forståelse for enkeltindivider som uttaler seg om ting de tilsynelatende ikke vet noe om og tillegger sykepleiere ting uten faktisk grunnlag.

Men tilbake til lista. Jeg har alltid det helhetlige ansvaret for pasienten og alle vedkommendes grunnleggende behov. Dette går ut på det som gjelder oss alle, ernæring, eliminasjon, aktivitet, søvn og så videre. Ting som krever døgnkontinuerlig observasjon og bistand, noe som til gjengjeld gjør at jeg jobber til alle tider av døgnet. På et sykehus er det nemlig sykepleiere hos inneliggende pasienter døgnet rundt. Dette fordi jobben vår ikke er gjort før pasienten kan sendes hjem, til annen institusjon eller får dø i fred. Så om klokka er sju om morgenen eller halv ti om kvelden, begynner jeg som regel vakta med å skaffe meg overblikk over mine pasienters behov, hva de klarer selv og hva jeg må gjøre for dem. Denne lista vil ha like mange variasjoner som det er arbeidsplasser med sykepleiere. Men for å ta et eksempel, på avdelinga jeg jobber på nå inkluderer det som regel mobilisering, intravenøs antibiotikabehandling, blodprøvetaking, sårskift og stell. Allerede der snakker vi om arbeidsoppgaver som grenser til fagområdene til fysioterapeuter, bioingeniører og legestanden. Jeg kan litt av alt og noe om mye, og det gir meg en unik mulighet til å kunne kommunisere med pasientene om nesten hva det skal være. Dette er kanskje også en av mine viktigste arbeidsoppgaver; kommunikasjon.

Bindeleddet

Som sykepleier er jeg bindeleddet mellom lege og pasient. Jeg må forstå det legene sier, men kunne gjenforklare det til mennesker som ikke nødvendigvis har noe forståelse for det medisinske fagspråket. Jeg må kunne tolke nonverbal kommunikasjon fra pasienter som ikke kan snakke for seg og videreformidle det til leger som skal bestemme vedkommendes behandling. Mitt kliniske blikk skal kunne plukke opp enhver abnormalitet, enhver forandring som ikke er innenfor den relative helsemessige norm. På toppen av det skal jeg ha evnen til å prioritere i hvilken rekkefølge ting skal gjøres. Hva er alvorligst, hva kan vente, hva ønsker pasienten og hvordan rekker jeg det på min vakt? Denne evnen til prioritering har utviklet seg så kraftig hos sykepleiere at mange av oss faktisk går på do når det passer. Altså ikke fordi vi må, men fordi vi kanskje ikke får tid til det seinere.

Så på en vanlig vakt har jeg blant annet ansvar for å observere pasientens helsetilstand, rapportere om eventuelle endringer og utføre forordnet behandling. Et annet aspekt er at jeg også må være der for vedkommende i denne situasjonen, som for mange er opprivende og vanskelig. Jeg må ha forståelse for deres smerte, nedstemthet og usikkerhet. Jeg skal være ei hånd å holde i og en skulder å gråte på, i tillegg til den praktisk utførende sykepleier med teknisk kompetanse og eksepsjonelt god håndhygiene. Forstår du nå kjære bror, hvorfor det er vanskelig for meg å ramse opp hva jeg gjør på jobb? Jeg forstår at du ikke automatisk skjønner det av deg selv.

Min jobb er variert og sammensatt. Du finner meg til tider på medisinrommet mellom drypp og sprøyter, noen ganger foran dataen med blodprøvesvar og bildediagnostikk, men som oftest på sengekanten, der pasienten er. Der pasienten er finner du meg og mine medsøstre, med kaldt hode og varme hender. Sistnevnte er egentlig en myte, da hendene som regel er like kalde som hodet på grunn av endeløs bruk av Antibac, men tanken er varm og faglig forsvarlig.

Del av personligheten

Del av dette yrkesvalget er nok ikke lenger et kall slik mange så det før, men det er uten tvil en sterk og for mange en stor del av ens personlighet: Den praktiske tankegangen, måten å prioritere hverdagen sin på, evnen til å sette seg inn i andres situasjon, møte dem der de er og kommunisere på deres nivå. Dette er alle egenskaper man nyter godt av ellers i livet og som jeg personlig verdsetter hos meg selv. Spesielt de dagene jeg møter mennesker med forutinntakelser om hva sykepleiere gjør og ikke gjør.

Jeg bestemte meg nylig for å takle dem på en annerledes måte for å minske min egen frustrasjon. Sykepleieren i meg ville gjort det slik; Vurder situasjonen fra et praktisk ståsted. Trenger du å snakke med dette menneske? Hvis nei, prioriter vedkommende vekk. Ta kaffen din og gå. Hvis ja, innhent informasjon. Sett deg inn i deres situasjon. Kanskje vedkommende aldri har hatt behov for sykepleie selv? Når du ikke fram med dette, kan du jo formuler deg tydeligere. Spør om du ikke skal ta det så tungt dersom du ved et uhell setter en ekstra null bak antallet laxoberaldråper den gangen han eller hun plutselig skulle befinne seg på sykehuset ditt. Eller at du skal huske alle gode ord når du skal ta blodprøver og sette intramuskulære injeksjoner på vedkommende en gang i framtida. Vi må alle innom helsevesenet på et tidspunkt, og i de aller fleste tilfeller vil du der være prisgitt sykepleiere. Kort sagt: Ikke ypp med oss! Vi er mange, vi er handlekraftige, og vi har tilgang til nesten alt folk har fobier for.

Ikke for å skape uro. Alle har krav på god og lik behandling, og mitt indre moralske kompass ville aldri tillatt meg å forskjellsbehandle noen kun for en spydig eller ignorant kommentar. Men kanskje dette kan få folk til å tenke seg om to ganger før de slenger rundt seg med tomme påstander? Kanskje de heller kan bruke energien sin på å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det? Jeg gjør nemlig så mye mer enn mange tror, og jeg gjør ofte mer enn jeg selv trodde jeg kom til å gjøre den dagen i 2007 da jeg for første gang satte min fot innenfor en helseinstitusjon. Faget har nok endret seg mye siden Florence Nightingale gikk fram som et godt eksempel eller siden Bergljot Larsson grunnla forbundet. Men essensen er den samme. Vi balanserer fremdeles på en line mellom ansvar og omsorg, og jeg er stolt av hva jeg kan, hva jeg tåler og hvor lett jeg kan gå og spise lunsj etter å ha sett noe andre hadde besvimt av.