Helsehus, MLMS, USK eller intermediæravdeling?

Forskningsprosjektet «Når samhandling kreves» er et samarbeid mellom Sykehuset Østfold, kommunene Fredrikstad, Halden, Sarpsborg og Høgskolen i Østfold. Ett av siktemålene med prosjektet er å iverksette tiltak for å gi ansatte og studenter kunnskap om organisatoriske endringer som følge av samhandlingsreformen.

Samhandlingsreformen trådte i kraft fra 1. januar 2012. Et viktig resultat av reformen er kommunenes økte ansvar for å ivareta innbyggerne på et tidligere tidspunkt, det vil si at pasienter raskere enn tidligere blir utskrevet fra sykehuset til kommunehelsetjenesten.

Prinsippet er at når pasienter er vurdert som ferdigbehandlet, har kommunene ansvaret for den videre oppfølging. I tillegg har kommunehelsetjenesten også fått pålegg om å opprette øyeblikkelig hjelp-senger, såkalte intermediære tilbud, hvor fastlegene eller legevaktslegene kan legge inn sine pasienter for utredning og behandling av spesifikke diagnoser.

Hvordan den enkelte kommune organiserer og betegner helsetilbudet til ferdigbehandlete pasienter varierer. Østfold er her intet unntak. I Moss er det betegnelsen MLMS, Mosseregionens Lokal medisinske senter. Peer Gynt Helsehus ved Peer Gynt Sykehjem er et annet navn på samme virksomhet. Ved Halden sykehjem er det Intermediæravdeling – en del av Helsehuset for Halden og Aremark kommune. Betegnelsen intermediær betyr i mellom/mellomliggende – mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Dette vil si at pasienter som innlegges i kommunene trenger mer avansert behandling enn det kommunehelsetjenesten før har kunnet tilby. Pasienter som trenger avansert sykehusbehandling skal fortsatt til behandling i sykehus. Sarpsborg kommune har helsehus, som betegnes slik på websiden: «Helsehuset Sarpsborg er kommunens største sykehjem». I Fredrikstad skal det nye Helsehuset på Kråkerøy stå ferdig 1. oktober. I dag er det tilsvarende helsetilbud ved USK-avdelingen – Fredrikstad korttidssenter, tidligere Borge sykehjem. USK står for utskrivningsklare pasienter. Det kan være pasienter som har fått en diagnose, behandling er igangsatt og de trenger noen flere liggedøgn i kommunen før de eventuelt kan utskrives. Liggetiden ved de nye kommunale enhetene varierer. Intensjonen er at det skal være et kortvarig opphold, 3–7 dager, før utskrivelse til hjemmet eller ordinær sykehjemsplass.

Hva betyr det at betegnelser og organisering skiller seg fra kommune til kommune? Helsehus eller lokale medisinske sentre er altså opprettet i de fleste kommunene, men innholdet varierer fra by til by. I hovedsak er oppgavene ved de ulike kommunale virksomhetene de samme. Pasientene er ferdigbehandlet av spesialisthelsetjenesten, men behovet for oppfølging av helsevesenet er slik at de ikke kan utskrives til eget hjem. Det kan for eksempel være behov for fysisk opptrening/rehabilitering, medisinsk behandling eller også noe utredning.

I det nevnte forskningsprosjektet er det fremkommet opplysninger som tyder på at ulik begrepsbruk og forståelse kan svekke kvaliteten på tjenestene. Pasienter som har blitt utskrevet fra Sykehuset Østfold til de nevnte kommunale virksomheter, har formidlet at de trodde de skulle få et annet behandlingstilbud enn det de fikk etter utskrivelsen. Eksempler er at pasienter og pårørende ved utskrivelse fra sykehus til et sykehjem/helsehus har trodd og håpet at de skulle få et korttidsopphold på tre uker før de kom tilbake til eget hjem. Oppholdet på institusjon ble få dager, og de opplevde ikke å være klar for hjemreise.

Hvordan oppstår en slik misforståelse? Hvis det er slik at pasienter og pårørende får mangelfull eller feil informasjon ved utskrivelse – hva kan forklaringen være? Kan det være slik at helsevesenet er blitt så kompleks at ikke bare pasienter og pårørende, men også ansatte, ikke har tilfredsstillende kunnskap om organiseringen? Funn fra undersøkelsen bekrefter dette.

Tiltak for å øke ansattes kompetanse om hvordan helsevesenet er organisert vil styrke kvaliteten på helsetilbudet. En felles begrepsbruk vurderes å være viktig for å redusere misforståelser og uklarheter. Samhandlingskompetanse er et nøkkelord som har gjort seg gjeldene etter samhandlingsreformens ikrafttredelse, og her har spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten en vei å gå. Pasienter og pårørende kan i enkelte situasjoner oppleve å være en «kasteball» i systemet, og feilinformasjon kan fort oppleves belastende. ||||