En god sykepleier sier i fra

Som sykepleiere har vi en plikt og et selvstendig ansvar å drive faglig forsvarlig yrkespraksis! Det står nedfelt i helsepersonellovens § 4.

Faglig forsvarlighet går på faglige, etiske og rettslige normer for yrkesutøvelse. Arbeidsgiver har også et ansvar for faglig forsvarlig drift som også er nedfelt i loven.

Fagligforsvarlighet er ikke en praksis som er endelig, men som også skal inngå i en god yrkespraksis. Hva er egentlig fagligforsvarlighet og hvorfor finnes dette?

Er det faglig forsvarlig at det er en vakthavnede sykepleier på 2 sykehjemsavdelinger på en kveldsvakt, eller at en sykepleier har to soner med hjemmesykepleie? Er det forsvarlig å jobbe dobbeltvakt, eller at sykepleier blir er erstattet av en annen yrkesgruppe?

Ofte får jeg høre på vaktrommet, at de ansatte mener at enkelte ting er uforsvarlig, men at de finner seg i det, for sånn har det vært i alle år. Tar vi for mye ansvar, og er det ansvaret vårt?

Mange sier at de føler at arbeidsgiver synes de er dårlige i jobben sin om de protesterer på at ting er uforsvarlig. Jeg vil snarere hevde det motsatte. En god sykepleier sier i fra når sykepleierens kompetanse kommer til kort, og når systemet gjør at forsvarligheten settes på prøve.

Når vi har et todelt ansvar og ikke sier i fra og det skjer noe blir ansvaret lagt på den sykepleieren som ikke sa i fra.

Om vi sier i fra til arbeidsgiver og arbeidsgiver ikke gjør noe, er det ikke da arbeidsgiver som står ansvarlig?

Jeg forstår ikke at vi ofte velger å ikke si noe. Ofte går det bra, og det er dette vi bruker ved neste tilfelle. Samtidig er det vel også dette som blir brukt i mot oss når vi sier i fra at ting ikke er greit.

Det er veldig sjeldent at jeg som tillitsvalgt får direkte kontakt med sykepleiere som sier at ting er uforsvarlig, og at dette må forandres. Det er vår plikt som sykepleier å melde fra enten til tillitsvalgte, overordnede, arbeidstilsyn eller helsetilsynet.

Hvorfor er veien så lang til å gjøre dette? Må det virkelig gå så langt at noen mister sin autorisasjon, eller liv gå tapt før man setter et spørsmålstegn ved forsvarlighet? For dessverre er det de situasjonene vi hører om i mediene.

Min påstand er at sykepleiere som er ”pliktoppfyllende ” og ikke sier i fra om faglig uforsvarlighet er med på å ta et ansvar de ikke selv innehar.

Har vi ikke kommet lengre enn i ”gamle dager” da sykepleie ble sett på som en del av det å være kvinne og at dette var et kall?

Vi bør være forsvarlige å gå til rett innstans med det som er uforsvarlig, og ha en tro på at om vi holder sammen om en felles forståelse det er først da vi kommer videre og kan påvirke andre aktører som kan gjøre noe med problematikken.

Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som tilslutt går utover oss selv!