Når sannheten blir for kjedelig – fallgruver i helsejournalistikken

Ingen tar skade av en god historie. Men når det gjelder spørsmål om liv eller død, kan det være skjebnesvangert å spre gal informasjon. Ikke minst gjelder dette feltet helsejournalistikk. Jeg har valgt ut to eksempler på dette som fikk stor dekning i media i fjor. De handler begge om fett. Første sak var en påstand om at fett likevel ikke var usunt: «Fettfri kost beskytter ikke mot kreft» (aftenposten). «Ikke bedre helse med fettfattig kost» (forskning. no). «Ingen hjelp i fettkutt» og «Studien er så omfattende at forskerne bak den mener den er siste ord i helsedebatten omkring fett i maten» (VG Nett). «Fet mat er ikke usunt» og «Teorien om at fettfattig mat gjør deg frisk, holder ikke» (BT). Kilden er en artikkel i tidsskrift for den amerikanske legeforeningen fra februar i fjor. Den baserer seg på en studie av 50 000 amerikanske kvinners helse, og det som det ble fokusert på i dette tilfellet, var om det ga helsegevinster å følge en lavfettsdiett. Spørsmålet var om dette kunne redusere risikoen for hjertesykdommer, brystkreft og endetarmskreft. Konklusjonen, at effekten var liten, ble slått stort opp i både norske og utenlandske media. Men studien er blitt kraftig kritisert for sine mangler. Disse er så alvorlige at å bruke denne studien til å dra konklusjoner om fett og helse blir meningsløst. For det første skiller den ikke mellom ulike typer fett. Og er det noe vi har lært de siste tiårene, er det at noen typer fett (som transfett) er svært usunne mens andre typer (som omega-9) faktisk er gode for kroppen. For det andre var det nesten ingen kontroll med hva forsøkspersonene faktisk spiste. Det viste seg at bare 14,4 prosent av de som ble regnet som «lavfettkonsumenter» faktisk klarte å holde et lavt fettnivå. Dermed blir undersøkelsen å regne som verdiløs hva angår effekter av fett. Men den skulle likevel, ifølge VG, regnes som siste ord i fettdebatten. Andre norske media var like bastante. Men helse- og forskningsjournalister burde vite at hundrevis av studier har vist at fettforbruket har betydning for helsen. Og at det derfor skal være svært gode grunner til å feie alt dette til side på grunn av en enkelt studie. Enda verre ble det når medier fordreide konklusjonene og påstod at det var snakk om en «mager diett» (forskning.no) og «lavkaloridiett» (BT). Faktum var at mengden kalorier stort sett var den samme for alle grupper, det var fettets andel av kaloriene som var litt lavere. Like tvilsom var et oppslag om helseeffektene av omega 3 eller feit fisk: «Ingen bevis for at fet fisk er sunt. Det kan ikke bevises at fet fisk i kostholdet gir helsegevinst. » (Aftenposten) «Det kan se ut til at nok en sunn-hetsmyte er i ferd med å gå i tusen knas.» (forskning.no). Artikkelen det henvises til, sto i British Medical Journal, og var en såkalt metaanalyse, det vil si en gjennomgang av tidligere utførte studier. Forskere fra flere miljøer rettet straks alvorlige kritikker mot studien. Blant annet ble konklusjonen på analysen endret fra «klar effekt» til «ingen effekt» ved inklusjonen av en enkelt studie (DART-2) studien, som har så mange svakheter at den ikke burde vært inkludert. Den er med andre ord blitt kritisert sønder og sammen av det amerikanske helsedepartementet. Blant annet hadde man ingen kontroll med hva forsøkspersonene spiste etter de innledende seks månedene og i de ni årene studien varte. Den anbefalte dosen med omega-3 var alt for lav, ifølge ernæringseksperter. Dessuten tok DART-2 for seg kun mannlige anginapasienter, et problem som også en lederartikkel i bladet som publiserte artikkelen påpeker. Lederartikkelen (BMJ, 24/3/06) slår tvert imot fast at Omega-3 faktisk er godt for helsen. Alle disse kritikkene sto å lese på BMJs nettside kort tid etter at studien var publisert. Saken har minst to sider. Det ene er det medieetiske: Hvor langt skal man kunne pushe oppslag som dette, om man vet de er tvilsomme? Hva med ansvaret for de menneskene man dermed kan påvirke til å velge en mer usunn livsstil? Og hvis man ikke skjønte hvor tvilsomme oppslagene var, og derfor handlet i god tro: Hva slags kompetanse må man kunne kreve av forsknings- og helsejournalister? Kompetanse er spesielt viktig her, ikke bare fordi det dreier seg om liv og død: Helsefeltet er også et «ureint farvann» i den forstand at det er store økonomiske interesser involvert. Mange studier som «beviser» at naturlige kosttilskudd ikke har effekt er betalt av farmasien, eller gjort av forskere med økonomiske bånd til denne. Og farmasien vil naturlig nok at folk skal bruke deres medisiner (som statiner) i stedet for eksempelvis Omega 3. Dette er en type sak vi vil møte igjen og igjen. Og her er det ikke bare media som må være ansvarlig. Også forskerne selv, og informasjonsmedarbeiderne, må være forsiktige med hvordan de formulerer seg. Det kan være lett å falle for fristelsen til å selge en sak med å gå ut med at «mann biter hund», men da skal man være sikker, og ha vurdert mulige skadeeffekter.