– Mandagen er hellig

Det er mandag. I biblioteket på Nesttun eldresenter sitter fire menn og prater. Nå reiser de seg på geledd, de får jo besøk av en dame.

– Vi mangler en mann i dag, forteller Christian Heitmann (71), som er gruppens uformelle sekretær.

Foran ham ligger en gul notisbok med tittel «Mandagsgruppen 2011». Kaffen står på bordet sammen med en pose sjokolade. Som den ordensmann han er, har Christian klar en lapp med tydelig nedskrevne navn på de fem enkemennene.

Sverre Villanger (89) flytter over til sofaen, og overlater sin faste stol til journalisten. Ved siden av ham er Paul Eriksen (84) på plass. John Sandven (86) sitter ved enden av bordet.

Det beste hadde vært om de var fulltallig. Egil Schieldrop (88) skal være en kjekk kar, ifølge sine fire venner, men i dag hadde han legetime og ble forhindret.

Bor alene

Gruppen ble opprettet som en del av aktivitetsprosjektet for eldre ektemenn og menn med kone på institusjon. Mens andre grupper har blitt nedlagt, er Mandagsgruppen stabil og selvgående. I to år har de holdt det gående. Det var sykepleierstudentene som fant dem, enten via hjemmehjelpen eller institusjoner der konene deres bodde.

Den gang var Christian, John og Paul enkemenn. De to andre hadde konene sine på sykehjem. Men felles var altså at de bodde alene.

– De kom hjem til meg og spurte om jeg ville være med. Veldig greit. Menn som blir alene, trekker seg ofte tilbake, sier Paul.

– Ja, de ville se og høre hvordan jeg hadde det når jeg bodde alene, bekrefter Sverre.

Christians kone hadde kreft i seks år. Hun var bare 60 da hun døde:

– Men det var en påkjenning å gå så lenge og vite hva du går i møte. Det var positivt å få dette tilbudet her.

– Det altoverskyggende når du blir enkemann er mangel på kontakt. Man føler seg alene. Sitter og glaner i veggen, sier John.

– Jeg gruer meg til å se på tv alene. Jeg kan ikke komme med kommentarer, sier Paul, som også savner å løse kryssord i fellesskap.

En mobiltelefon ringer. Sverre spretter atletisk opp fra sofaen og tar samtalen diskret unna. Det er datteren som ringer fra ferie i Spania.

Fint å være fem

Alle bor her i området sør for Bergen. Både John og Sverre kjører fortsatt bil.

– Jeg synes to timer i uken er akkurat passe. Ikke for mye, ikke for lite, meddeler Christian.

– Ja, og fem er et fint tall. Vi blir godt kjent, sier Paul.

Mennene har et langt yrkesliv bak seg. Til sammen har de drevet gård, bygget skogsveier, plantet trær, sørget for balanserte SAS-fly, jobbet i reklamebransjen og i bank. Og sittet i bystyret. For snart et år siden ble også Sverre enkemann.

– Jeg føler meg både alene og ikke alene. Jeg har jo barn, barnebarn og oldebarn, sier han.

– Men de kan aldri oppveie det kona var, parerer John.

– Nei, ikke tale om, samtykker Sverre:

– Den ene veggen er borte. Det forfølger meg. Men jeg har god psyke, jeg snakker jo med andre, også andre damer. Men hjemme er alt sammen annerledes.

Christian får både telefoner og besøk og føler seg ikke så ensom i dagliglivet:

– Men på en måte er jeg alene. Vi kan ikke forvente at barna skal stille opp.

– Nei, de har ikke tid, bekrefter Sverre.

Snakker om alt

For et år siden fikk de fast treffsted her på eldresenteret. Det begynner klokken elleve.

– Hva snakker dere om?

– Alt! Vi har ingen fast agenda, sier Sverre.

– Fotball. Ikke minst Brann. Og mer seriøse ting. Tiden flyr, sier Christian.

– Men vi satte foten ned og sa at nå snakker vi ikke mer om sykdom. Det feiler oss jo noe hele tiden, sier John.

De forteller at de hadde en sjettemann som bare ville snakke om religion. På høytravende vis.

– Han var så fastlåst i sine meninger, sier Paul.

– Det la en demper på oss. Jeg sa rett ut på en pen måte at «nå må du slutte med det religiøse. Vi gidder ikke det», sier Sverre.

Mannen valgte selv å trekke seg fra gruppen.

– Nå legger vi ut, men det blir ikke den messingen, forklarer Christian.

– Krangler dere?

– Nei, nei. Men vi kan ha motstridende synspunkt. Hvis vi var enige i alt, ville det blitt altfor trøttende.

De har mye praktisk å diskutere.

– Ja, for eksempel støvsuging og hvordan re opp senger, sier Sverre.

– Og hvordan løse billett på bybanen, sier John.

Det er lett, mener Sverre. Man kan ikke lenger bruke penger, mener Paul. Jo, med mynter, opplyser Sverre. Paul forteller om hvor greit systemet var i Stockholm. Til slutt slår John fast:

– Vi går mot et pengeløst samfunn.

John kan lage elgsteik

Flere av dem har hjemmehjelp.

– Jeg får hjelp hver 14. dag. Jeg ser forskjell fra da kona levde. Da var det blankt og «shinet». Det er ikke samme huset, sier Sverre.

For en stund siden gikk det opp for ham at huset ikke var vasket på lenge og gardinene var det ikke gjort noe med på lang, lang tid.

– «Hva skal jeg finne på», tenkte jeg. Så fikk jeg vasket kjøkkenet. Det kostet 3 000 kroner. Men jeg må gjøre noe med de gardinene.

Christian tenker på hybelkaninene sine. Han klarer seg fortsatt uten hjemmehjelp. Sverre fortsetter:

– Jeg tør ikke ta i gardinene, de går i oppløsning.

John trøster: – Så galt er det vel ikke

Paul: – Håper de henger litt til.

Sverre: – De andre er flinke til å lage mat.

Paul: – Ikke jeg! Men du, John, kan lage elgsteik til tjue personer.

John: – Jo da. Raspeballer lager jeg og.

Sverre: – Jeg kjøpte pølser her om dagen. Men jeg kunne ikke få mindre

enn seks pølser.

Paul: – De sier vi kaster for mye mat. Men det er umulig ikke å kaste når man bor alene.

Sverre: – Jeg kjøper en halv liter H-melk, men den er sur før den er tom.

John: – Jeg kjøper to liter. Den drikker jeg opp nesten med en gang.

Christian: – Man kan lure på om man skal ta en pils i stedet for melk.

– Vi er på samme nivå

Lukten av middag siver inn i biblioteket. Det er chilensk gryte med kylling i dag. Så snakker de videre om et barnebarn med autisme, om sjakk og bridge og sort enke på nettet.

– Hvilke råd har dere til andre som vil lage grupper?

– Koble folk sammen som har et felles utgangspunkt, slik at man kan få noe ut av samværet. Vi er blitt veldig avhengig av denne dagen, sier Sverre.

– Jeg vil si det er maks! Vi er intellektuelt på samme nivå og alle har mye kunnskap, sier Christian.

– Jeg tror det gjelder for alle at mandagene er hellige. Ingen skofter, bare hvis det er sykdom eller ferie, opplyser John.

De er blitt enige om at de må være minst tre på treffene. Bare to ganger har de kansellert, og det var i forbindelse med ferie. De har også hatt avstemning om de vil ha med flere i gruppen. Flertallet sa nei.

Klokken er blitt over ett. De rydder bordet. Etter hvert treff skriver Christian punktlig referat i sin lille gule. Der kan man se at politikk er et tema som går igjen.

– Og penger. Vi snakker om hva ting koster, sier Christian.

Paul, John og Sverre skal spise middag, slik de pleier, for Christian er det for tidlig.

– Hva med en enke i Mandagsgruppen?

– Det kunne vært veldig festlig, sier Sverre entusiastisk.

Christian: – Du er jo en damevenn du, Sverre.

Sverre: – Men jeg tror det ville avsporet oss her.

Christian: – Vanskelig spørsmål.

Sverre: – Tror svaret blir nei.

Christian: – Det blir vel det.

– De er det beste bevis

Øyvind Nordvik, sykepleier og lektor ved Høgskolen i Bergen, er prosjektleder for enkemannsgruppene.

– Det viste seg å være et godt valg også å inkludere eldre menn som hadde koner på institusjon. De hadde samme tap og samme sorg som enkemennene. De blir både enslige og ensomme.

Matstell, kampen mot hybelkaniner og å finne den rette knappen på vaskemaskinen er typiske tema for disse mennene som bor alene.

– Disse har levd i en tid med et helt annet kjønnsrollemønster enn dagens. Om 40 år er det noe annet som er tematikken. Mye av poenget er å sette grupper i stand til å ta vare på seg selv.

– Denne gruppen er det beste bevis på at det går å få til.

Forebygger

Nordvik har tro på at ved å skape slike fellesskap vil færre kreve tjenester fra helsevesenet.

– Sykepleiere kan ofte være patologisk orientert. Men det meste av helse skapes og vedlikeholdes utenfor helsevesenet, påpeker han.

– Jeg tror virkelig på slik forebygging. Men det må skapes differensierte tilbud til ulike grupper. Kanskje vil noen føle seg ekskludert fra en gruppe. Men da skal det finnes en ny gruppe som passer bedre. De må skreddersys etter behovene. Ikke alle vil bowle. Kriteriet må være at alle skal føle seg tilfredse og ikke som tapere i sine fellesskap.

Vil ha flere menn

Nordvik ønsker seg flere menn i kommunehelsetjenesten.

– Jeg tror menn kan være flinkere til å møte menn der de er uten å gjøre dem til ofre. Hvis det blir for kvinneorientert, blir det fort slik at «vi» er omsorgsgiverne og «de» er mottakerne. Og det er ikke det menn som dem i Mandagsgruppen trenger.

– Du skal kunne stå med ryggen rak selv om du er 80 år, sier Nordvik.