NSFs nye ansikt

Det må du få sagt i avisen i morgen!

En ivrig stab gir velmente råd til den nye forbundslederen. Dagens avis skriver at vårens lønnsoppgjør bør være moderat. Et siste tips om neste tv-opptreden, og lederen kvitterer for veiledningen:

– Det er jo fantastisk!

Eli Gunhild By har inntatt sitt nye kontor. Det er akkurat en uke siden hun ble hyllet av stående applaus. Det var ikke NSF-historiens mest spennende valg. By var eneste kandidat. Riktignok hadde hun en mannlig motkandidat noen uker, men han forsvant underveis.

Hun var ikke mer enn valgt før e-postkassen ble fylt med dokumenter og møteinnkallinger. Hun ble straks nedringt av medier. Det gjelder å holde hodet kaldt. For hva svarer man på direkteradio for trøndere en grytidlig morgen når reporteren vil vite om By nå kommer til Trondheim og ordner opp i den lokale sykehusstriden?

– Da måtte jeg tenke meg om. Til slutt sa jeg at jeg måtte uttale meg overordnet.

ET BILDE LENER SEG mot veggen, klar for opphenging. Hun har skiftet ut forgjengerens duse akvarell med noen fargesterke ubestemmelige figurer.

– Dette passer bedre til meg.

Et nytt skrivebord er også på plass.

– Ståpult. Det må man ha. Stå og jobbe – det lik æ. I stedet for å sitt og hæng.

By liker å være trønder.

– Hvordan går det?

– Bra, men mye å ta tak i.

Hun skal blant annet finne ut hvem det er viktig å møte fort.

– Jeg må lage punkter over hva som må formidles. Og vi tre som er valgt må snakke sammen.

De kjenner hverandre knapt, troikaen på tre kvinner som i fire år skal styre NSF. Med seg har de et forbundsstyre der fem av seks medlemmer er nye. Like før landsmøtet i november sa generalsekretæren opp. Det samme har fagsjefen gjort.

– Hvem må du treffe fort?

– Politikere. Statsråder. Spekter og KS.

– Og hva skal formidles?

– At likelønnssatsingen fortsetter. Vårt syn på arbeidstid, om helgejobbing og deltid. At sosial dumping må bekjempes. Vi ønsker å påvirke. Hvordan skal jeg si det på en enkel måte?

By leter etter presise ord.

– Vi vil synliggjøre den rollen sykepleierne spiller. I et samfunnspolitisk perspektiv.

Hun er ikke helt fornøyd:

– Grunnen til at vi skal ha høyere lønn er at med vår kompetanse yter vi i velferdssamfunnet. Kan jeg si det sånn da? Det ble veldig høyt og stort.

Hun griper til det store kruset foran henne. Kaffen henter hun helst på den italienske kafeen en gate bortenfor.

– Det er viktig! Ha-ha. God kaffe er fint.

To ting har utkrystallisert seg for henne disse dagene.

– Ett av mantraene er at for å få tillit, må man gi tillit. Det skal gjennomsyre arbeidet innad i organisasjonen og ut. Det andre er at når jeg har en så viktig posisjon, må jeg løfte hodet og se muligheter og ikke begrensninger. Det er to ting å støtte seg på. Da kjenner at jeg får trygghet i magen. Ha-ha, det trenger jeg.

ELI GUNHILD BY ER FRA TRONDHEIM. Sivilingeniør-faren jobbet på Norges tekniske høgskole. Moren var hjemmeværende, jobbet på kontor og har alltid sunget i kor.

– Derfor har jeg vært mye i Nidarosdomen. Jeg må stadig innom en kirke for å få med meg den lyden av sang. Da føler jeg meg religiøs.

Hun har to søstre, en eldre og en yngre. Og to døtre, 16 og 20 år.

Planen om å bli førskolelærer slo hun helt fra seg etter arbeids-uken på ungdomsskolen. Men da hun jobbet på sykehjem og i psykiatrien, ble yrkesvalget klart. Men hun ville ut, bare ikke til Oslo. Så det ble Gjøvik.

– Det var et sjokk.

Hun hvisker:

– Det var en veldig kjedelig by.

Løsningen ble et aktivt studentliv med revy og kor. Så sosialt ble det at hun gikk et halvt år over tiden før hun fikk sin godkjenning. På skolen fant hun mannen sin, hedmarkingen som gikk ingeniørlinjen.

Nå, over 20 år senere, beskriver han henne slik:

– Pliktoppfyllende. Og litt rotete, kanskje. Hjemme altså.

Hun begynte å jobbe på Radiumhospitalet i Oslo i 1989. Hun ble assisterende avdelingssykepleier, avdelingssykepleier – men så gikk hun tilbake til jobben som vanlig sykepleier.

– Jeg syntes ikke jeg jobbet noe med faget, satt bare og ringte etter ekstravakter.

Hun ble tillitsvalgt. Hovedtillitsvalgt. Nestleder i NSF Oslo. I 2004 rykket hun opp som fylkesleder da Unni Hembre gikk inn i forbundsledelsen.

HELT FRAM TIL AUGUST var det fullstendig uaktuelt å stille til valg i NSF-toppen. Det var jo allerede to Oslo-damer der fra før – Lisbeth Normann og Unni Hembre.

21. august kom den første telefonen: «Kunne hun tenke seg…?» Begge Oslo-damene hadde overraskende sagt nei til gjenvalg.

– Jeg bare flira. Det var det dummeste jeg hadde hørt.

Men flere ringte henne de neste dagene. Fredagen gikk hun hjem og snakket med sin Håkon. Hvis hun stilte til valg, hva mente han om det?

«Det syns jeg du skal gjøre», sa han.

– Hadde han ingen motforestillinger?

– Synligheten. Og hvordan takle mediene.

Han vet hva han snakker om. Ingeniøren er også tekstforfatter, blant annet for gullrekkeprogrammet Nytt på nytt på NRK.

– Jeg vet at man kan fort bli kjørt av media. Når det er konflikt mellom det politikerne sier og det de gjør, kan det bli morsomt stoff, sier han.

Han har likevel ikke tenkt å rådgi henne. Hun er dreven nok, mener han.

– Det å bli en synlig person er stresset mitt, innrømmer By.

 – Så lenge jeg gjør det bra, er det bra. Men feilene er jo også synlige. Jeg sparer på varmen fra landsmøtet.

Hun hadde ikke forventet så mye positiv respons. 30 stykker kom fram og klemte henne på scenen.

– Jeg har aldri fått så mange klemmer på en gang.

– Det blir kanskje siste gangen også?

– Ja, så den følelsen tar jeg med meg den dagen de ikke synes jeg gjør så god jobb mer.

– Noen vedtak du sliter med?

– Det ble ganske omfattende om utdanning. Mange strekpunkt. Jeg har ikke oversikt over hva det innebærer av arbeid.

Landsmøtet er i realiteten arbeidsgiveren hennes. Delegatene var så taletrengte og avstemningene så mange at det knapt ble tid til å sove om nettene. Da hun endelig ble valgt, gikk hun på talerstolen og ba dem besinne seg.

– Jeg prøvde å få folk til å tenke på hva som er viktigst så vi kan formidle en klar politikk. Jo flere detaljer man nevner, jo flere diskriminerer man.

– Noe du er riktig glad for?

– Vedtaket om å tariffeste arbeidstiden til maks hver tredje helg. Veldig bra at landsmøtet var så tydelig.

– Men tariffesting vil aldri skje når arbeidsgiverne ikke vil?

– Ullevål har gjort det, så det er ikke helt utopisk.

– Når klarer du å få det til?

Hun plystrer rådvill.

– Skal vi sjå. Jeg lurer på om ikke 2012 blir å knekke nakken. Tror jeg sier 2014.

– Hva sier du til lederne, som også er blant medlemmene dine? De sliter med å bemanne i helgene?

– De er jo enige i at maks hver tredje helg er riktig. Det fins redskap for dem. De kan lage ekstraordinære avtaler. Hvis de blir flinke til å bruke verktøyet, kan de få det til.

– Ble du også glad for vedtaket om frikjøp av tre nestledere i fylkene?

– Ja! sier eks-fylkeslederen kvikt.

Fylkeslederne og den forrige forbundsledelsen sto hardt mot hardt i denne saken, som handler om ressursbruk og maktbalanse.

– Vedtaket betyr at NSF kan utvikle seg. Fylkeslederne kan bli en del av politikkskaperne våre.

Hun siterer et uttrykk som ble populært på landsmøtet:

– Få politikken ut i kapillærene!

Det opprinnelige forslaget var å frikjøpe 19 nestledere – til en sum av 21 millioner kroner.

– Det kan bli dyrt til slutt?

– Medlemstallet øker. Jo flere medlemmer, jo flere ansatte trengs for å ivareta dem. Nå skal vi se på behovene til fylkene og evaluere prøveordningen på neste landsmøte. Det er ikke snakk om å dele ut 21 millioner i morra.

– Har du lest avisen i dag?

– Ja. Den der om likelønn og moderasjon?

– Nei, ikke den. Om forskning.

– Fortell!

– Sykepleieforskningen blir slaktet.

Hun flyr ut for å lete etter Aftenposten, men kommer tomhendt tilbake.

– Det må bli en sak for Karen Bjøro. Hun er en utrolig systemtenkende dame.

2. nestleder Bjøro er selv forsker. Hun har vært aktiv i Venstre. Nestleder Solveig Bratseth har representert KrF. By har aldri vært medlem av noe parti, men alltid stemt til venstre. At hun bor på østkanten er et bevisst valg. I mange år bodde hun i samme blokk som Einar Gerhardsen hadde bodd i.

ULIKE POLITISKE STÅSTED bekymrer ikke By.

– Som NSF-politiker har jeg sett at vi beveger oss mellom partiene. Her i Oslo har jeg samarbeidet mest med Fremskrittspartiet, som har hatt helsebyråden.

Der kommer sekretæren med avisen. By fortsetter:

– Erna Solberg var på landsmøtet. Det var fantastisk å høre henne snakke om kompetanse og kvalitet. Men hun faller helt gjennom når det gjelder pensjon og arbeidstid.

Hun blar seg fram i avisen. Der står slakten.

– Uff. Dette er jo helt tragisk. Men jeg har hørt det før.

Hun guler ut de verste sitatene med en merketusj. «Intetsigende forskning», står det.

Hun siterer sin tidligere sjef Jan Vincents Johannessen på Radiumhospitalet: «Når dere sykepleiere leverer forskningsprosjekt, så er det så uproft.»

– Den gangen var ikke forskningssykepleierne ordentlige forskere. De hjalp legene. Jeg tror fortsatt vi har en stor jobb å gjøre.

Det er lunsjtid.

– Jo, det var en viktig ting. Det gjelder forholdet til Trondheim. By-navnet kommer fra Bynesset. Jeg er av bondeslekt.

Senkepulten er nesten tom.

– Bare juks. Det er ikke typisk meg. Jeg har ikke fått pc en gang.

– Hvem har egentlig laget bildet du skal ha på veggen?

– Det vet jeg ikke.

Hun sjekker. Svaret er godt gjemt på baksiden. Der har både Frans Widerberg og Magne Furuholmen signert.

– Nå liker jeg bildet enda bedre! sier hun begeistret.