Aktiv praksis i hjemmetjenesten
Å lage aktivitetsprogram for eldre brukere av hjemmetjenester
økte sykepleierstudentenes interesse for eldreomsorg.
I en årrekke har bydeler og kommuner tatt imot sykepleiestudenter fra Diakonhjemmet Høgskole. I tillegg til konkret studentarbeid har høyskolen hatt samarbeidsprosjekter i noen distrikter for å øke kompetansen både hos personale og studenter. Hjemmesykepleien er i stor grad organisert ut fra en «bestiller–utførermodell» med utspring i Publish Management. Til tross for lovpålegg og innsikt i at helsefremmende og forebyggende tiltak blant eldre og kronisk syke må styrkes, har dette ikke blitt prioritert i daglig virksomhet. Det foreligger heller ikke noen plan for hvordan dette reint praktisk skal gjennomføres for brukere av hjemmebaserte tjenester. Dette ville vi gjøre noe med.
Pilotprosjekt
Ved Diakonhjemmet Høgskole besluttet vi derfor å gjennomføre et
pilotprosjekt i studentenes praksisperiode i hjemmebaserte
tjenester (1). Ved å delta i prosjektet skulle studentene få
opplæring i fagutvikling, forskning, kvalitet og endringsarbeid og
forholde seg til politiske føringer og myndighetskrav (2). Metoden
var å kartlegge og evaluere pasienters funksjonsnivå og
livskvalitet før og etter at de hadde utviklet og gjennomført et
aktiviseringsprogram.
Forskning viser at studenter har mye å lære av å ta egne
beslutninger (3) og ved å jobbe selvstendig (4,5). Studentene fikk
derfor frie tøyler til å utarbeide aktiviseringsprogram for sin
pasient. De eneste kravene var at det tok utgangspunkt i pasientens
individuelle behov, var relevant med tanke på forebygging av
inaktivitet blant eldre og kronisk syke, at det var kunnskapsbasert
og samstemt med annen behandling.
Aktiviseringsprosjektet var et bidrag til helsefremmende
behandling i kommunehelsetjenesten og til økt samarbeid mellom
kommunehelsetjenesten og Diakonhjemmet Høgskole i tillegg til at
det ga studentene fagutviklingskompetanse. I dette kapittelet vil
de helsefremmende aktivitetene bli vektlagt.
Mål og hensikt
Hensikten med den helsefaglige delen av prosjektet, som denne artikkelen handler om, var å lære sykepleierstudenter opp i tiltak som imøtekommer samfunnets behov for forebygging av inaktivitet og rehabilitering av eldre og kronisk syke. Målet var at brukerne av hjemmebaserte tjenester 1) fikk hjelp til omsorg og rehabilitering og aktivisering ut fra sine ønsker og behov samt 2) oppleve forbedret funksjonsevne og livskvalitet.
Gjennomføring
Hjemmetjenesten fikk informasjon om prosjektet i semesteret før oppstart. Samarbeid om utforming og drift av prosjektet viste seg å være vanskelig fordi de ansatte mente de ikke hadde tid og rom for slike aktiviteter i hjemmesykepleien. Prosjektet hadde dermed lite forankring i virkeligheten. Men distriktene var positive til at studentene kunne utføre treningsaktiviteter med enkelte brukere på egen hånd, og sa seg villige til å hjelpe studenter med å identifisere egnete kandidater. I tillegg fikk sykepleierne i hjemmetjenesten tilbud om sykepleiefaglig veiledning. Bakgrunnen for dette tilbudet var å tilføre praksisstedet veiledningskunnskaper, samt å fange opp og drøfte eventuelle utfordringer i prosjektet. Studentene fikk informasjon om prosjektet i begynnelsen av hvert semester. Praksisperioden hadde en sterkere vektlegging på kartlegging, aktivisering og evaluering, men var ellers lik en vanlig praksisperiode. De studentene som var interesserte meldte seg på prosjektet.
Kartlegging
Tjueen studenter i andre studieår og 17 pasienter som var brukere av hjemmebaserte tjenester, ble inkludert i prosjektet på frivillig basis. Pasientenes gjennomsnittsalder var 85 år. På det første møtet mellom pasient og student informerte studenten interesserte pasienter om treningsprogrammet og innhentet samtykke fra dem som ønsket å delta. Pasientene fikk beskjed om at de kunne trekke seg fra opplegget når de måtte ønske det. Praksisperioden i hjemmebaserte tjenester strekker seg over ni uker. Studentene ble derfor oppfordret til å finne en egnet treningskandidat allerede i første praksisuke. Når det var gjort, kartla de pasientenes funksjonsnivå og opplevd livskvalitet ved hjelp av kartleggingsinstrumentene Individuell Pleie og omsorgsstatistikk (IPLOS) (6), Barthel ADL-Index (7) og Verdens helseorganisasjons (WHO) Quality of Life-BREF (8).
Treningsprogram
Pasientene som deltok i prosjektet fulgte et systematisk treningstilbud. Programmet ble tilrettelagt ut fra brukernes funksjonsnivå, individuelle behov, ønsker og ressurser. Tiltakene ble diskutert med praksisveileder, lærer og tverrfaglig personale. De strakte seg maksimalt over én time to ganger i uken, og var eksempelvis gymnastikk, balanse- og kondisjonstrening, strekkøvelser, trappegang og turgåing. Studentene fikk utdelt kartleggingsskjema, veiledere til utfylling av disse samt eksempler på aktuelle øvelser. Studentene var ansvarlige for å gjennomføre, loggføre og evaluere aktivitetene.
Studentenes erfaringer
For å kartlegge studentenes erfaringer har jeg benyttet kvalitativ metode (9) med et fenomenologisk og hermeneutisk forskningsdesign. Jeg anvendte åpne spørsmål for å stimulere studentene til å snakke fritt rundt aktiviseringsprosjektet uten avbrytelser fra prosjektleder. Uttalelser jeg fant spesielt viktige ble fulgt opp. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og transkribert.
Resultater
Studentene vurderte prosjektet som stimulerende og faglig
berikende. De sa blant annet: «det har vært flott å gjøre noe som
en selv har tatt initiativ til og har faglig ansvar for.
Aktiviseringsprosjektet var en positiv faktor i hverdagen, det var
morsomt med øvelsene både for meg og for pasienten».
Studentene syntes praksis i hjemmebaserte tjenester var
fragmentert, gjøremålsorientert og styrt av beskjeder og ordrer, og
at det derfor var godt å ha noe fast å gå til som de selv kunne
utvikle, administrere og ta ansvar for. I tillegg bidro prosjektet
til at de fikk helhetsforståelse for pasientenes situasjon og
behov. Studentene ble godt kjent med eldre mennesker, de fikk et
videre perspektiv på aldring og økt motivasjon til å endre
strukturer til pasientens beste. Sykepleiestudentene sa også at de
var blitt mer opptatte av trening som forebyggende
helsearbeid.
Sykepleierne i praksisfeltet var åpne for nytenkning og
selvstendig arbeid. Likevel syntes studentene at det var vanskelig
å få gehør for ideer og ønsker. Det krevde mye innsats å si fra om
uheldige forhold og komme med nye ideer, spesielt når sykepleierne
var travle og lite tilgjengelige. Studentene opplevde at de i
altfor stor grad var overlatt til seg selv, at veiledningen var
sporadisk og tilfeldig, og de savnet systematisk oppfølging og
motivasjon fra sykepleierne. Det var også vanskelig å finne tid og
rom for samarbeid med praksisveilederne om treningsaktivitetene.
Program
Studentene var kreative og uredde i planleggingen og utføringen av treningsprogrammene. De hadde mye personlig kunnskap på området og lite behov for veiledning utover å få det tilpasset brukerens helsebegrensninger og ønsker. De syntes det var morsomt å planlegge og gjennomføre treningsprogram sammen med brukerne og, ikke minst, å se resultater. Studentene understreket at de hadde tid, kunnskap og lyst til å arbeide systematisk og helhetlig for å hjelpe pasienter til å nå mål som var viktige for dem. Flere studenter ga uttrykk for at de ikke kjente seg igjen i den stressende hverdagen som ofte blir beskrevet i media. «Egentlig synes jeg ikke hjemmesykepleierne har så dårlig tid. Det har de som oftest bare når det skjer noe akutt», sa en student. En annen student fortalte om en pasient som etter å ha deltatt i aktiviseringsprosjektet, klarte å gå på toalettet selv i stedet for å bruke dostol. Studenten viste med dette at man sparer tid på å aktivisere pasientene, og at beslutninger om ikke å gjøre det er basert på kortsiktige vurderinger. Studentene var også opptatt av politiske føringer, aktivitetenes betydning og mente studentene alltid bør ta ansvar for og utføre slikt utviklingsarbeid på egen hånd. En student sa at «vi studenter har faktisk en god del tid som vi kan bruke på egen hånd, men vi trenger motivasjon, «et spark bak» for å bruke tiden meningsfullt». Brukerne opplevde omsorg, forbedret funksjonsevne og livskvalitet.
Glade pasienter
Analysene av datamaterialet, innhentet ved hjelp av Iplos,
Barthel og WHO Quality of Life-BREF, viste ikke til statistiske
endringer. Fravær i statistiske endringer over tid kan være et
positivt funn når det relateres til økende alder, men det kan også
skyldes ufullstendige datasett eller at treningsaktivitetene gikk
over kortere tid enn anbefalt i litteraturen (10,11). Trass i disse
funnene ga studenter uttrykk for at mange av pasientene var blitt
gladere, sterkere og mer selvstendige, og at de hadde stor glede av
aktivitetene. Flere av pasientene klarte flere repetisjoner av
øvelser, fikk mer styrke og ble bedre både funksjonelt og mentalt.
En student beskrev en pasients innsats på denne måten: «Pasienten
min sa at han var blitt mye mykere, var glad for at han fikk trene,
at han så mer positivt på egen helse og framtiden, og trodde selv
at han kunne bli bedre». En annen student sa at «pasienten kom seg
veldig. Når fysioterapeuten var der gjorde han treningen, men for
hennes del. Når pasienten var med meg, gjorde han det uten at jeg
måtte mase. Han gjorde det for sin egen del og antakeligvis fordi
jeg tok utgangspunkt i et område som var viktig for ham. Pasienten
fikk gå der han hadde lyst til å gå. Han var svært motivert for å
se en byggeplass i nærheten, og å se bakgården i sitt eget
leilighetskompleks hvor han ikke hadde vært på årevis. Pasienten
tenkte da mer på omgivelsene enn på underlaget og stoppet ikke opp
slik han pleide å gjøre på grunn av Parkinsons sykdom».
Slik bedring kan naturligvis skyldes ekstra oppmerksomhet, men
funnene samsvarer med forskning som tilsier at aktivisering og
trening har en positiv innvirkning på pasienters funksjonsnivå og
livskvalitet (4,12-16). Studentene oppdaget at pasientene gledet
seg til hver gang. Videre sa de at det hadde vært spennende å delta
i pasientenes rehabiliteringsprosess. Det ble fortalt om en pasient
som var begynt å gå trapper i stedet for å ta heis fordi han var
blitt så opptatt å være aktiv. Studentene tilskrev enhver
forbedring av brukernes funksjonsnivå at de fikk trene med
utgangspunkt i hva som var viktig for dem. Dette beskrev de som
stimulerende for arbeidsmotivasjonen.
Utfordringer: Veiledning
Trass i omfattende informasjon var det lite samarbeid mellom
studentene og sykepleierne i praksis. Som følge av mangel på
utdannete sykepleiere begrenset samarbeidet seg til at studenter
fikk hjelp til å finne egnete treningskandidater, til
målsettingssamtale og til midt- og sluttevaluering.
En måte høyskolene kan kvalitetssikre læringsstedene på, er å
sikre at veiledningsressursene er optimale og praksis
kunnskapsbasert før de sender studentene ut i praksis. Dette vil
sikre gode praksisplasser for noen studenter, men antakeligvis også
bidra til å øke mangelen på antall praksissteder på grunn av for få
kvalifiserte sykepleiefaglige veiledere. Det beste vil nok være at
lærere og sykepleiere i praksisfeltet samarbeider tettere om å lage
praksismodeller som stimulerer til fagutvikling. Høyskolene bør
jevnlig innkalle praksisveiledere til nettverksmøter der man sammen
utarbeider gode veiledningsmodeller som sikrer god læring uavhengig
av antall sykepleiere i praksisfeltet. Høyskolene bør også jobbe
strategisk for å få myndighetene til å opprette stillinger for
sykepleiere med pedagogisk- og fagutviklingskompetanse. Dette vil
medføre at studentene opplever hjemmesykepleien som en god
læringsarena og spennende arbeidsplass.
Fagutvikling
Studentene opplevde at fagutvikling nærmest var et
ikke-eksisterende begrep. Sykepleierne stilte seg nærmest
uforstående til at de hadde ansvar for fagutvikling. Det ble
oppfattet som en byrde ingen snakket om. Disse erfaringene viser at
faglig samarbeid må forankres høyt oppe i organisasjonen samtidig
som man lager rom for fagutvikling på alle nivåer. For å få til
reell fagutvikling må lederne etterspørre det, hvis ikke går alle
ressursene til drift.
Sykepleiestudentene arbeidet selvstendig. De erfarte at læring
er å oppdage og ble motiverte til å prøve ut flere nye metoder.
Frihet til å velge selv er et sentralt behov hos mennesker (17,18).
Aktiviseringsmetodene bør derfor bestå av rammer som sykepleier og
pasient kan jobbe innenfor. Kreativitet og det å få til noe på egen
hånd vil styrke sykepleierens motivasjon og mestringsopplevelse.
Studentene ble oppmerksomme på små behov hos pasientene som
påvirket deres livskvalitet.
Pasientmedvirkning
Studentene viste til mange situasjoner hvor tidspress førte til at de ikke fikk aktivisert pasientene. Begrepet «tidspress» eller «ikke tid til» var godt innarbeidet på praksisstedet. Noen ganger ble det brukt for å legitimere at man gjorde oppgaver for pasienter i stedet for å tilrettelegge forholdene slik at de kunne gjøre mest mulig selv. «For eksempel var det satt av to personer til stell og forflytning av en slagpasient, men hjelpepleierne tok det stort sett alene og da uten å aktivisere pasienten. Pasienten var nærmest immobil i seng og rullestol. Målet var å bli fortest mulig ferdig». Studentene beskrev videre hvordan de gikk inn og aktiviserte pasienten. De ble overrasket over hvor lite trening som skulle til for å få pasienten på beina igjen. Flere studenter viste til situasjoner hvor det var tidsbesparende å aktivisere pasientene, og at valg om ikke å gjøre det er bygget på kortsiktige vurderinger om å spare tid her og nå. Ifølge Baltes (25) beskrives det som «overcare». Det kan krenke pasientene at de blir fratatt mulighet til selvbestemmelse og innflytelse på eget behandlingsopplegg. Dette viser til hvor viktig det er at sykepleiere deltar i helsepolitiske debatter og leser seg opp på fagstoff som omhandler pasientrettigheter og egne plikter. Sykepleietjenesten må være kjent med krav til pasientmedvirkning og forebyggende helsearbeid samt kunne argumentere for at tid avsettes til aktiviseringstiltak. Forslag fra studentene til forbedring av pasienttilbudet ble ofte avvist med tidspress. «Lite tid» begrunnet også nedprioritering av fagutvikling på bekostning av drift til tross for at det er en nedfelt plikt i Helsepersonelloven (20).
Konsekvenser
Prosjektet bidro til å holde fokus på sykepleie og motet opp hos
studentene, på tross av problemer med å få fagpersoner til å delta.
Vi kan konkludere med at studentene hadde god tid til å utføre
treningsaktivitetene, og at aktiviseringsprosjektet var en godt
egnet metode for å øke studentenes interesse for arbeid i
hjemmesykepleien. I tillegg bidro prosjektet til
rehabiliteringstankegang i sykepleierutdanningen og
kvalitetsutvikling i sykepleien. Noen av de største utfordringene i
hjemmebaserte tjenester er å utvikle arbeidsmodeller som
tilfredsstiller dagens krav til fagutvikling, bidra til et
kunnskapsbasert behandlingstilbud og til at sykepleierne er
tilfredse med arbeidet sitt og stolte av det.
Prosjektet bidro til at studentene fikk et bevisst syn på
aktivitetens betydning for å bevare egenomsorg, autonomi og
verdighet i eldre år. Pasientene var meget godt fornøyde med å
delta i prosjektet, de opplevde kvalitet i behandlingen og
anbefalte det for andre pasienter. Både kartleggings- og
treningsaktivitetene bidro til at studentene ble godt kjent med de
gamle. Stor grad av faglig frihet økte sykepleiestudentenes
motivasjon for å arbeide med eldre pasienter i hjemmesykepleien og
med utvikling av helsetjenester i kommunehelsetjenesten.
Praksissted og høyskole bør avsettes mer tid til dialog eller
nettverksmøter slik at man sammen kan bidra til utdanning av
nysgjerrige og inspirerte sykepleiere som ønsker å utføre
behandling og omsorg av god kvalitet. Dette er utfordrende i en
verden der man fokuserer på drift og antall behandlete pasienter i
praksis og studentproduksjon i høyskolene, men må likevel
prioriteres for at resultatene skal bli gode for alle parter.
Litteratur
1. Brunborg B. Sykepleiestudenters erfaringer med å
aktivisere eldre pasienter i hjemmesykepleien. Klinisk sykepleie
2009; 23 (2): 25–34.
2. Lov om helsetjeneste i kommunene. Lov av 19. nov. 1982.
Sosialdepartementet, Oslo; sist endret 11. des. 2009.
3. Standing M. Clinical Decision-making skills on the
developmental journey from student to Registered Nurse: a
longitudinal inquiry. J Adv Nurs 2007; 60 (3): 257–69.
4. Fjørtoft A-K, Hanssen I. Hjemmesykepleien – et godt
sted å være og lære for sykepleierstudenter? Norsk Tidsskrift for
Sykepleieforskning 2006; 8 (3): 17–29.
5. Grendstad NM. Å lære er å oppdage. Oslo: Didakta Norsk
Forlag; 1986.
6. IPLOS. Sosial- og helsedepartementet. Norge; 2009.
7. Mahoney FI, Barthel DW. Functional evaluation: the
Barthel Index. Maryland State Medical Journal 1965; 14: 61–5.
8. Development of the World Health Organisation
WHOQOL-BREF quality of life assessment. The WHOQOL Group. Psychol
Med 1998; 28: 551–8.
9. Kvale K, Brinkmann S. Interview. København: Sage
Publications. Inc.; 2008.
10. Helbostad JL. Fysisk trening av sykehjemsbeboere – har
det noen hensikt? Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 9 (125): 1195–7.
11. Feigenbaum MS, Pollock ML. Prescription of resistance
training for health and disease. Med Sci Sports Exerc. 1999; 31(1):
38–45.
12. Heyn P, Abreu BC, Ottenbacher KJ. The effects of
exercise training on elderly persons with cognitive impairment and
dementia: a meta-analysis. Arch Phys Med Rehabil 2004; 85 (10):
1694–704.
13. Rydwik E, Frandin K, Akner G. Effects of physical
training on physical performance in institutionalised elderly
patients (70+) with multiple diagnoses. Age and Aging 2004; 33 (1):
13–23.
14. Ashworth NL, Chad KE, Harrison EL, Reeder BA, Marshall
SC. Home versus center based physical activity programs in older
adults. Cochrane Database of Systematic Reviews 2005; Issue 1. Art.
No.: CD004017. Dol: 0.1002/14651858.CDoo4017.pub2.
15. Rasmussen B, Dolmer I, Delmar C. Et
livsverdensperspektiv på rehabilitering. Klinisk Sykepleje 2008; 22
(4): 16–25.
16. Vass M, Avlund K, Siersma V, Hendriksen C. A feasible
model for prevention of functional decline in older home-dwelling
people – the GP role. A municipality-randomized intervention trial.
Fam Pract 2008, Dec 12 (ePub ahead of print).
17. Wubbolding R, Brikell J. Counselling With Reality
Therapy. United Kingdom: Winslow Press Ltd; 1999.
18. Glasser W. Choice Theory. New York: Harper Perennial;
1998.
19. Baltes MM, Neumann E-M, Zank S. Maintenance and
Rehabilitation of Independence in Old Age: An Intervention Program
for Staff. American Psychological Assosiation 1994; 9 (2): 179–88.
20. Lov om helsepersonell, § 48. l. Lov av 2. juli 1999.
Helse- og omsorgsdepartementet; Oslo; sist endret 19. jun.
2009.
0 Kommentarer