Stille rapport
Evalueringen av prosjektet «Stille rapport» viser at overtiden i vaktskiftet er redusert, sykepleiedokumentasjonen er av høyere kvalitet og sykepleierne er tilfreds med det nye rapportsystemet.
Lovverket stiller krav til dokumentasjon av pasientbehandling
(1). Formidlingen av pasientinformasjonen som sykepleierne
dokumenterer skjer vanligvis muntlig ved vaktskiftet.
Muntlige rapporter
Ved vår seksjon var vaktskiftet preget av at enkelte
sykepleiere holdt lange og fyldige muntlige rapporter mens andres
var korte og konsise. Det var sjelden utfyllende pleieplaner om
pasientens behov og ressurser. Den skriftlige dokumentasjonen ble
ikke alltid lest før sykepleieren selv skulle skrive, eller ikke
lest i det hele tatt. Den muntlige rapporten tok gjerne lengre tid
enn beregnet og dokumentasjon ble til tider skrevet etter at den
muntlige rapporten var gitt. Dette resulterte ofte i overtid i
tillegg til at dokumentasjonen ble preget av tidspress.
Rapportavviklingen så ikke ut til å fremme god dokumentasjon eller
overholdelse av arbeidstiden, og sykepleierne var heller ikke
fornøyd med den muntlige rapporten.
Nytt rapportsystem
På dette grunnlaget ble det gjennomført et praksisforbedrende
prosjekt for å utvikle et nytt rapportsystem. Med «Stille rapport»
menes at sykepleieren i vaktskiftet leser nødvendig skriftlig
informasjon om pasienten. De leser dokumentasjon av sykepleie samt
deler av pasientjournalen som har betydning for utøvelse av
sykepleie. Dette innebærer en total avvikling av den muntlige
rapporten. Som del av prosjektet innførte seksjonen flere tiltak.
«Stille time» var tid satt av på dagvakten til dokumentasjon.
Fagmøte var forum for muntlig erfaringsutveksling, og sykepleierne
kunne her ta med seg utfordrende pasientsituasjoner hvor de ønsket
veiledning i forhold til dokumentasjon. Innholdet i fagmøtene ble
forberedt ved at relevant litteratur på temaet ble innhentet. Det
ble tilrettelagt for bruk av et skjermet rom i rapportsituasjon og
pasientene ble fordelt mellom personalet før neste vakt startet.
Prosjekttiden ble satt til ett år.
Hensikten med prosjektet var kvalitetssikring i henhold til
Helsepersonellovens krav om dokumentasjonsplikt (1), samt å sikre
at all dokumentasjon ble nedfelt skriftlig. Hensikten var også at
det nye rapportsystemet skulle føre til endringer i anvendelsen av
tid og ressurser på seksjonen og at sykepleiernes tilfredshet med
rapportsystemet skulle øke.
For å vurdere om «Stille rapport» skulle videreføres, ble det
utført en systematisk evaluering av prosjektet.
Hensikten med evalueringen var å få svar på følgende spørsmål:
-Har innføringen av «Stille rapport» ført til endringer i
anvendelsen av tid og ressurser på avdelingen, og kan dette ha
betydning for bruk av overtid i vaktskiftet?
-Har innføringen av «Stille rapport» ført til endringer i
kvaliteten på dokumentasjon av sykepleie?
-Har endringer i rapportsystemet ført til økt tilfredshet blant
sykepleierne?
Litteraturgjennomgang
Skriftlig rapport innebærer at sykepleier tilegner seg
tilstrekkelig informasjon om pasienten hun/han har ansvar for, ved
å lese hele eller deler av pasientjournalen. Den bidrar til å
formalisere og standardisere rapporten, og øker formidlingen av
relevant pasientinformasjon. Denne formen for rapportering kan øke
reproduserbarheten på pasientdata ved at det refereres til
dokumentasjon og ikke muntlig overlevert kunnskap (2). Flere
studier har vist at sykepleierne har ambivalente følelser i forhold
til å dokumentere (3,4). Dokumentasjon ble ikke oppfattet som en
anerkjent sykepleieroppgave, men kravene var at dokumentasjonen
skulle være nøyaktig og av høy standard. Wallum (5) erfarte at
pleieplanene i svært liten grad ble benyttet som redskap i klinisk
sykepleie. Etter at de endret rapportsystemet fra muntlig til
skriftlig, mente 88 % av sykepleierne at pleieplanene ble benyttet
i planlegging av pleien og som et redskap i sykepleien til
pasientene under sykehusoppholdet. Ifølge Bourne (2) fikk
personalet en annen holdning til å dokumentere etter at skriftlig
rapport ble innført. De tok personlig ansvar, noe som resulterte i
at pleieplaner ble av høyere kvalitet.
Reiley (6) beskrev i sin studie at personalet mente den
muntlige rapporten tok for lang tid. Etter overgang til skriftlig
rapport ble det mindre overtid, rapporten var mer konsis og tiden
de før brukte på muntlig rapport kunne nå benyttes ute hos
pasientene. Studien beskrev også en signifikant økning av
problemorienterte notater og et redusert antall fortellende notater
i sykepleiedokumentasjonen. Litteraturen viste at flere var
kritiske til overgang til et skriftlig rapportsystem. I tillegg til
å overlevere informasjon fungerte den muntlige rapporten som arena
for læring, støtte, teambygging og defibriefing (7,8,9,10).
Skriftlig rapport ble satt i sammenheng med faren for dårligere
kontakt personalet i mellom fordi man mistet den rituelle
funksjonen muntlig rapport hadde (2). Mc Kenna (7) anbefalte å
etablere møtepunkt for personalet for å forebygge dette. For å
lykkes med skriftlig rapport var det visse forutsetninger som måtte
være til stede. Personalet måtte være involvert i
beslutningsprosessen (7, 11), det måtte skapes tid og rom til å
dokumentere (2) og de som skulle lese dokumentasjonen måtte ha
mulighet til å skjerme seg når dette pågår (11).
Evaluering av prosjektet
I evalueringsarbeidet ble det brukt to metoder for innsamling
av data, dokumentanalyse og fokusgruppeintervju.
Sykepleiedokumentasjon ble registrert ved tre tilfeller.
Avdelingssykepleier ved seksjonen registrerte dokumentasjonen av
sykepleie på en hverdag midt i uken da pasientantallet vanligvis
var størst. Registreringen ble utført ved oppstart, midtveis og ved
avslutningen av prosjektet.
Bruk av overtid ble registrert på lister før og under hele
prosjektperioden. Disse listene ble sammenliknet for å vise
eventuelle endringer i bruk av overtid.
Under hele prosjektperioden var en evalueringsbok, tilgjengelig
på vaktrommet. Her kunne sykepleierne kommentere og evaluere tiltak
som ble satt i gang, og komme med forslag til endringer. Notater
fra boken dannet sammen med data fra fokusgruppeintervjuet grunnlag
for evaluering av tilfredsheten med det nye rapportsystemet og
tiltakene som ble innført under prosjektperioden.
Sykepleiernes tilfredshet sto sentralt i evalueringen.
Hensikten med å velge fokusgruppeintervju var å utnytte
gruppedynamikken til å få kvalitativt gode data om sykepleiernes
erfaringer (12). Alle som var i arbeid ved seksjonen under hele
prosjektperioden og som ikke hadde vært med i planleggingen av
prosjektet ble invitert til fokusgruppeintervjuet. Det var 8
sykepleiere og av disse takket 7 sykepleiere ja til invitasjonen.
Fokusgruppe intervjuet fant sted på et møterom på arbeidsplassen,
og i tillegg til moderator deltok en observatør som oppsummerte
innholdet underveis.
Resultat: Overtid
Overtid i vaktskiftet ble i løpet av prosjektet mer enn
halvert. Fra over 9 timer per måned ved oppstart av prosjektet til
3,5 timer per måned ett år etter.
Sykepleierne beskrev tiltak som var direkte avgjørende for at
overtiden var redusert. Et av disse tiltakene var «stille time».
«Jeg har inntrykk av at det kanskje ble lettere overtid før.
Hvis man måtte gi en lang rapport og skrive etterpå ble alt
forskjøvet. Om man skulle skrive rapport i full fart før man skulle
gi rapport ble ikke det bra heller, tror det var en del som satt og
skrev rapport på overtid.»
Sykepleiedokumentasjon
Registrering av sykepleiedokumentasjonen viste at all
dokumentasjon av innkomststatus var systematisk beskrevet, og det
var en markant økning av sykepleieplaner. Ved oppstart av
prosjektet var sykepleieplan laget i 2 av 7 journaler, etter ett år
var det sykepleieplan i 7 av 7 journaler. På grunn av mangelfull
registrering av innholdet i sykepleiedokumentasjonen kunne
kvaliteten på innholdet ikke evalueres.
Sykepleiernes tilfredshet med Stille rapport
Sykepleierne var skeptiske til å starte med "Stille rapport".
Noen fryktet at viktig informasjon om pasientene skulle forsvinne,
at de ville miste oversikt når de bare skulle konsentrere seg om
«sine pasienter», og at de som følge av dette ikke ville få hjelp
av kollegaer som ikke hadde fått rapport om pasientene. De var
usikre i forhold til om den skriftlige dokumentasjonen var god nok
og de følte det vanskelig og unaturlig å skulle skrive mye av
innholdet i den muntlige rapporten. Noen sykepleiere opplevde det
lite tilfredsstillende å ikke få rapport på alle pasientene, mens
andre så det som positivt å bli spart for informasjon de ikke hadde
behov for.
Allerede etter den første uken opplevde sykepleierne at den
skriftlige dokumentasjonen var forbedret. Sykepleierne beskrev i
fokusgruppe intervjuet at sykepleieplanene var av høyere kvalitet
og inneholdt mer presise formuleringer. Alle var enige om at den
skriftlige dokumentasjonen ble mer brukt etter innføringen av det
nye rapportsystemet, og de følte seg bedre forberedt til å møte
pasientene.
Sykepleierne var opptatt av det kollegiale og kommunikasjonen
dem imellom. I evalueringsboken beskrev de frykten for at viktige
diskusjoner rundt pasientene skulle bli borte, og at de derfor
ville miste feedback, gode råd og tips fra hverandre. I fokusgruppe
intervjuet beskrev sykepleierne at de var fornøyd med innføringen
av fagmøter og at disse hadde en viktig funksjon i forhold til
dokumentasjon og muntlig erfaringsutveksling. Samtaler som
tidligere hadde funnet sted i den muntlige rapporten ble satt i
system, og sykepleierne opplevde å bli mindre påvirket av
subjektive holdninger hos kollegaer og heller mer
løsningsorienterte. De opplevde å ha et forum for å diskutere
innholdet i dokumentasjonen og få hjelp til å skrive sykepleieplan.
Diskusjon
Resultatene etter evalueringen av prosjektet «Stille rapport»
var på mange områder sammenfallende med hva litteraturen beskriver.
I forkant av prosjektet hadde prosjektgruppen satt seg inn i
litteratur som beskrev fordeler og ulemper med forskjellige typer
rapportering, og dette viste seg å være nyttig for prosjektet. For
å redusere negative konsekvenser innførte seksjonen flere nye
tiltak som viste seg å ha positiv innvirkning på det nye
rapportsystemet.
I en hektisk hverdag er det ikke alltid enkelt å få tid til å
sette seg ned for å dokumentere, men «stille time» bidro til at
dokumentasjon ble prioritert og sykepleierne prøvde å strukturere
dagen sin for å få dette til. Dokumentasjonen ble som resultat av
dette ferdig til neste vakt og rapporten kunne begynne i tide.
Sykepleierne mente overtiden i vaktskiftet ble redusert ved at
pasientene ble fordelt mellom personalet som kom på neste vakt slik
at alle visste hvem de hadde ansvaret for og dermed raskt kunne
komme i gang med å lese relevant dokumentasjon.
«Stille rapport» legger ikke til rette for at alle på vakten
får rapport på alle pasientene. Temaet ble diskutert i fokusgruppe
intervjuet, og sykepleierne som ønsket rapport på alle begrunnet
det med behovet for kontroll og oversikt i avdelingen. Det er
viktig å understreke, at dokumentasjonen er tilgjengelig for alle
på skiftet.
Tilgang til et skjermet rom i rapportsituasjon var viktig i
forbindelse med overgang til «Stille rapport». Noen brukte alltid
rommet for å konsentrere seg bedre, mens andre likte det sosiale
ved å sitte på vaktrommet. De ønsket likevel å ha tilgang til et
skjermet rom i tilfeller der de var avhengige av ro og hadde mye å
sette seg inn i.
Sykepleierne la i fokusgruppe intervjuet stor vekt på den
positive effekten «Stille rapport» hadde på
sykepleiedokumentasjonen. Siden registreringen av
sykepleiedokumentasjon ikke var komplett og det derfor ikke var
mulig å gjøre en fullstendig analyse av materialet, var
sykepleiernes tilbakemeldinger på dette området sentrale i
evalueringen.
Evalueringen av «Stille rapport» viste en klar positiv
utvikling av rapportsystemet etter at seksjonen gikk over fra
muntlig til skriftlig rapportering. Sykepleierne var tilfreds med
det nye rapportsystemet og ønsket å fortsette med denne
rapportformen etter at prosjekttiden var over.
Litteratur:
1. Helsedepartementet. Lov 1999-07-02 nr. 64: Lov om
helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), 1999. www.lovdata.no
2. Bourne C. Intershift report: A standard for handovers. NT
Research 2000; 5(6): 451-460.
3. Ehrenberg A. Nurses´Perseptions Concerning Patient Records
in Swedish Nursing Homes. Vård i Norden 2001; 21(1): 9-14.
4. Payne S, Hardey M, Coleman P. Interactions between nurses
during handover in elderly care. Journal of Advanced Nursing 2000;
32(2): 277-285.
5. Wallum R. Using care plans to replace the handover. Nursing
Standard 1995; 9(32): 24-26.
6. Reiley PJ. And Strengrevics SS. Change-of-Shift Report: Put
It in Writing! Nursing management 1989; 20(9): 54-56.
7. McKenna LG. Improving the nursing handover report.
Professional Nurse 1989; 12(9): 637-639.
8. Ekman I, Segesten K. Deputed power of medical control: the
hidden message in the ritual of oral shift reports. Journal of
Advanced Nursing 1995; 22(5): 1006-1011.
9. Kerr MP. A qualitative study of shift handover practice and
function from a socio-technical perspective. Journal of Advanced
Nursing 2002; 37(2): 125-134.
10. Lally S. An investigation into the functions of
nurses´communication at the inter-shift handover. Journal of
Nursing Management 1999; 7: 29-36.
11. Fonn M. (2003) De rapporterer stille. Tidsskriftet
sykepleien 2003; årgang 8: 14-15.
12. Kreuger RA, Casey A. Focus goups, A practical guide for
applied research, 3rd Edition. USA: Sage, 2000
0 Kommentarer