Vanskelig å samtale om røykeslutt

Det tobakksforebyggende arbeidet har kommet langt, men har forbedringspotensialer. Røykesluttintervensjoner var tidligere ikke ansett som spesialisthelsetjenestens oppgave, skriver forfatterne. Forskning viser at systematisk intervensjon under innleggelse og oppfølging over tid øker sluttraten. Det er viktig å sette søkelyset på spesialisthelsetjenestens rolle i forbindelse med røykeavvenning. Befolkningen har generelt stor tiltro til spesialisthelsetjenesten. Påvirkningsmulighetene er derfor store. Det gjelder å gå frem på rett måte. Studien har avdekket behov for holdningsendring, kunnskapsøkning og målrettede veiledningssamtaler, for å forbedre tilbudet om hjelp til røykeavvenning på sykehus. Studien viser til at helsepersonell opplever det vanskelig å samtale om røykeslutt, en erfaring jeg deler. Tittelen på artikkelen, hvordan veilede om røykeslutt, fikk meg derfor til å tro at det endelig var noen som hadde sett på metodikken som skal til for å lykkes med denne krevende veiledningsoppgaven. Hensikten med studien er derimot å undersøke hvordan pasienter og helsepersonell erfarer og opplever dagens praksis i forbindelse med røykeavvenning i sykehus, altså ikke noe «verktøy» til bruk i intervensjonen, slik tittelen innbyr til å tro. Studien konkluderer blant annet med at det er viktig å velge rett samtaleteknikk tilpasset den enkelte røyker. Etter å ha jobbet med livsstilsveiledning til hjertepasienter på sykehuset i mange år, har jeg erfart at det finnes anvendelige samtaleteknikker til bruk i røykeavvenning. Endringsfokusert rådgivning og atferdsteori kan hjelpe sykepleierne å tilpasse intervensjonen. Ved å ha kunnskaper om mekanismene bak endring, samt hvilke kjennetegn røykeren har i de ulike fasene, kan sykepleierne lettere tilpasse sine tiltak på en måte som kan føre røykeren inn i en endringsprosess. Vår oppgave blir å hjelpe røykeren til selv å finne argumenter for å bli røykfri og en fremgangsmåte som passer den enkelte. Helsepersonell må bli mer bevisst sin rolle i forbindelse med røykeavvenning og tilegne seg den kompetansen som trengs for å hjelpe pasientene å lykkes. Studier som dette er viktige for å komme videre i dette arbeidet. Røyking er en kjent risikofaktor for utvikling av hjertesykdom. Innsatsen som settes inn for å hjelpe røykerne til å bli røykfri, er ikke i samsvar med helsegevinstene som oppnås ved å slutte. Det er et paradoks at røykeavvenning, som har så store helsemessige effekter, ikke får større oppmerksomhet av helsepersonell. Sykepleiere jobber på mange arenaer og har gode muligheter til å påvirke, og følge opp ved atferdsendring. Kompetanse i samtaleteknikk ved røykeavvenning bør derfor læres allerede i bachelorutdanningen og bli en del av sykepleiernes basisferdigheter.