En avgjørelse fra EU-domstolen har aktualisert spørsmålet om overtidsbetaling for deltidsansatte. Dommen legger til grunn at deltidsansatte ikke skal behandles mindre gunstig enn heltidsansatte når det gjelder overtid og at arbeid ut over avtalt stillingsprosent i større grad kan gi rett til overtidsbetaling. 

Dette har skapt debatt i Norge om hvilke konsekvenser en slik praksis kan få for bemanning, turnusordninger og organiseringen av helsetjenestene. Det store problemet her er ikke «likebehandling», men konsekvensene i praksis.

Arbeidsgivere velger billigere vikarer

Når det blir dyrere å bruke egne deltidsansatte til ekstravakter, velger arbeidsgiver heller billigere timevikarer – ofte ufaglærte – fremfor fast, utdannet personell som kjenner avdelingen. Det svekker kontinuitet, fagmiljø og i siste instans kvaliteten på tjenestene. 

NSF snakker varmt om prinsipper. Men hvem tar ansvar når resultatet blir mer løsarbeid og mindre kompetanse i turnus? God retorikk er ikke det samme som god helsetjeneste. 

La oss være ærlige: Dette lovforslaget treffer ikke bare arbeidsgivere. Det treffer pasientene. I en allerede presset helsetjeneste, med bemanningskrise og økende behov, bør målet være mer stabilitet og flere hele stillinger. I stedet risikerer vi et system som gjør det mindre attraktivt å tilby ekstravakter til egne ansatte og mer attraktivt å hente inn eksterne. 

Tilhengerne av forslaget snakker om rettferdighet. Men rettferdighet må også ses i sammenheng med helheten. Hvis deltidsansatte får overtid fra første time, mens heltidsansatte først får det etter full stilling, skaper vi et nytt skille – og et nytt insentivproblem. Arbeidsgivere vil naturlig nok forsøke å redusere kostnader. Det betyr færre ekstravakter til egne ansatte, ikke flere. 

Resultatet reduserer forutsigbarhet og fagmiljø

Resultatet kan bli det motsatte av det man ønsker: mindre forutsigbarhet, mer fragmentering og svakere fagmiljøer. Når faste ansatte mister muligheten til å ta ekstravakter på en bærekraftig måte, svekkes også fleksibiliteten i tjenestene. 

Vi trenger politikk som styrker heltidskulturen. Ikke tiltak som i praksis gjør det dyrere og mer komplisert å bruke den kompetansen som allerede finnes i virksomhetene. 

Det er fullt mulig å ønske rettferdighet – og samtidig erkjenne at dette lovforslaget kan gi utilsiktede og alvorlige konsekvenser. I en sektor der kvalitet og trygghet står på spill, bør vi være varsomme med å vedta regler som høres riktige ut i teorien, men som kan slå feil ut i virkeligheten