I en nylig publisert kronikk i Sykepleien omtaler Cathrine Krøger avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) og utredningen av forskrivningsrett i legenær praksis som en «sexy løsning» og et forsøk på å skape «nesten-leger». Innlegget fremstår lite kunnskapsbasert og bidrar i liten grad til faglig diskusjon.

Helsetjenesten står i dag overfor økende kompleksitet, knapphet på personell og høyere krav til kompetanse, kvalitet og tilgjengelighet. Dette forutsetter at kompetanse organiseres og brukes på en måte som gir pasientene rett hjelp til rett tid. Nettopp derfor er det avgjørende at spesialister i klinisk allmennsykepleie får bruke sin avanserte sykepleiefaglige kompetanse fullt ut. 

Hva er avansert klinisk allmennsykepleie? 

Allmennsykepleiere med offentlig spesialistgodkjenning er Norges første offentlige godkjente spesialister i sykepleie. I tråd med International Council of Nurses (ICN) sine retningslinjer utgjør nivået avansert klinisk sykepleie sykepleiens høyeste kliniske kompetansenivå. Rollen forutsetter minimum mastergrad, offentlig akkreditering og en forskriftsfestet utdanning. 

Internasjonalt kan spesialister i klinisk allmennsykepleie sammenliknes med nurse practitioner, en etablert funksjon med tydelig ansvar og mandat som har vært utviklet siden 1960-tallet. Å omtale denne spesialistkompetansen som «nesten-leger» er misvisende. Det vitner om manglende forståelse for internasjonale sykepleieroller, kliniske kompetansenivåer og kunnskapsgrunnlaget for avansert klinisk sykepleiepraksis. 

I mange land har nurse practitioners i flere tiår hatt selvstendig klinisk ansvar for vurdering, oppfølging og behandling av pasienter med sammensatte og langvarige behov. Forskrivningsrett er ofte en del av verktøykassa. Ikke som et mål i seg selv, men som et virkemiddel for helhetlige og effektive pasientforløp. Forskning viser god eller bedre kvalitet, høy pasienttilfredshet og tryggere forløp når avansert klinisk sykepleie utøves innen tydelige rammer og i samarbeid med andre profesjoner. 

Helsetjenesten må være der livet leves 

Krøger gir inntrykk av at flere sykehjemsplasser er hovedsvaret på kommunenes utfordringer. Det er en forenkling som overser både kompleksiteten i kommunale helse- og omsorgstjenester og den kompetansen som allerede finnes der. Samtidig tas det i liten grad høyde for at mange pasienter ønsker å leve livet sitt hjemme. Også ved alvorlig sykdom, multisykdom og skrøpelighet. 

Flere kommuner har gjennom målrettet strategisk kompetanseutvikling gjort dette mulig. Pasienter med komplekse behov kan bo hjemme med trygghet og god livskvalitet. Dette forutsetter helsepersonell med høy klinisk kompetanse. Det forutsetter tydelige roller og ansvar. Og det forutsetter systematisk arbeid med behandlings- og oppfølgingsplaner i tett tverrfaglig samarbeid. Samhandling mellom kommune, fastlege og sykehus er avgjørende. Mange steder fyller allmennsykepleiere med avansert klinisk kompetanse allerede en sentral rolle i denne praksisen. 

Forskrivningsrett handler om pasientflyt 

Diskusjonen om forskrivningsrett for spesialister i klinisk allmennsykepleie handler ikke om å tilføre sykepleien «sexy» oppgaver. Den handler om å gi regulert og kompetansebasert myndighet til å utføre klart definerte oppgaver i situasjoner der det allerede gjøres grundige kliniske vurderinger, for å sikre mer effektive pasientforløp og bedre tilgjengelige helsetjenester til sårbare pasientgrupper.

Oppgaver i helsetjenesten bør ikke defineres av profesjonstilhørighet alene. De bør defineres av hvilken kompetanse som kreves for å utføre dem forsvarlig og kunne ta ansvaret som følger oppgaven. Pasientenes behov må være utgangspunktet. 

Helseminister Jan Christian Vestre har vært tydelig på at utredning av forskrivningsrett handler om bedre pasientflyt, riktigere oppgavedeling og mer effektiv ressursbruk i tverrfaglige team. I debatten om forskrivningsrett nevnes sjelden at forskrivningsrett også gir mulighet til å redusere og avslutte uhensiktsmessig legemiddelbruk. For skrøpelige eldre er dette ofte avgjørende. God behandling handler ikke alltid om mer behandling. Den handler om riktig behandling. 

Dette er pasientpolitikk 

Når Krøger omtaler spesialister i klinisk allmennsykepleie – egne sykepleiekollegaer – og utredningen av forskrivningsrett i legenær praksis gjennom forenklede og karikerende beskrivelser, bidrar det til å undergrave forståelsen av både kompetansen og hensikten med utredningsarbeidet. Dermed flyttes oppmerksomheten bort fra det som burde stå i sentrum for diskusjonen: pasientenes behov for tilgjengelige, sammenhengende og kompetente helsetjenester. 

Avansert klinisk allmennsykepleie er utviklet nettopp for dette. Å møte denne utviklingen med fordommer er en av helsetjenestens største risiko. Skal vi sikre tilgjengelige, trygge og bærekraftige helsetjenester også i årene som kommer, må debatten om kompetanse og oppgave- og ansvarsdeling være kunnskapsbasert – ikke preget av fordommer, karikaturer eller motstand mot nødvendig utvikling.