Det snakkes mye om mental helse i Norge. Vi deler kampanjer, løfter frem åpenhet og sier at det er viktig å be om hjelp. Men hva skjer når du faktisk gjør det – når du tar mot til deg og ber om hjelp?

Altfor ofte ender mennesker med å falle mellom systemene. Ventetiden blir lang, og den som allerede står i noe vanskelig, blir stående enda mer alene.

En historie som aldri burde skjedd

Jeg har snakket med en person som i dag er voksen, men som allerede som barn trengte hjelp. Alle rundt vedkommende visste om situasjonen – skolen, voksne og helsepersonell – men ingen grep inn.

Da denne personen som voksen forsøkte å få hjelp for angst, ble det starten på flere år med kamp for å bli trodd. Først ble henvisninger avslått. Fastlegen tok ikke bekymringen på alvor.

Først etter å ha betalt for privat lege og privat psykolog – og etter utallige forsøk – kom en henvisning til spesialist. Alt dette tok tre til fire år fra første gang vedkommende ba om hjelp.

«Jeg føler jeg bare svever midt imellom noe og ingenting, vet ikke hva som skjer videre når jeg ikke får hjelpen jeg trenger», fortalte personen stille da vi snakket sammen.

Endelig en lege som så hele bildet

Etter mange år med kamp fikk personen jeg snakket med, endelig hjelp. Det var takket være en lege som virkelig forsto. Denne legen hadde tidligere jobbet med barn som hadde opplevd svikt i hjemmet og i nettverket rundt seg, og legen kunne relatere til hvordan slike erfaringer preger et menneske i voksen alder.

Legen sa noe som traff meg: «Det er mange som søker psykolog i dag, av mange ulike grunner. Men vi må bli flinkere til å skille mellom hva som krever spesialisert hjelp, og hva som kan løses på andre nivåer.»

Poenget hans var ikke å bagatellisere psykiske plager, men å sikre at de som bærer på traumer og dype sår, faktisk blir prioritert, slik at ikke de som trenger hjelpen mest, må stå bakerst i køen. Han mente ikke at folk skal la være å søke hjelp, men at systemet må klare å prioritere bedre uten at noen faller utenfor.

Etter at vedkommende endelig fikk henvisning, kom et nytt sjokk: Henvisningen ble avslått etter noen uker med den begrunnelsen at vedkommende «ikke passer inn» i systemet. Dette viser hvor rigid og uforutsigbart systemet kan være – selv for mennesker som har ventet i årevis. Erfaringen understreker behovet for at systemet kan møte personer med komplekse behov – og ikke bare følge generelle regler.

Tallene viser et system under press

I 2025 er den gjennomsnittlige ventetiden i psykisk helsevern for voksne 49 dager, ifølge Helsedirektoratet. For barn og unge kan ventetiden være enda lenger – i noen regioner nærmer den seg 70 dager. Begge tallene ligger godt over det nasjonale målet på maks 40 dager.

Tall fra SSB viser også at tilbudet om psykologer i kommunene er svært ujevnt. De største kommunene har betydelig bedre dekning enn de små, og mange steder finnes det fortsatt ingen lavterskeltilbud i det hele tatt.

Konsekvensen er at mennesker som sliter, må finne løsninger selv. De blir kasteballer mellom fastlege, Nav, DPS og private tilbud. Mange må betale av egen lomme for å få hjelp raskt nok. For de som ikke har råd, betyr det å stå stille.

Hjelpesystemet gjør deg enda mer sliten

For mange stopper det ikke ved helsevesenet. Nav blir ofte neste steg når du ikke klarer å jobbe fullt eller må vente på behandling. Men også der møter mange en mur.

Jeg har snakket med flere som forteller at de ikke føler seg trodd. «Du vil jo bare ikke jobbe, du», er et blikk mange beskriver å ha fått – om ikke i ord, så i holdning.

Det er tungt å stå i et system der du blir presset til å prøve deg ut i jobb mens du fortsatt venter på hjelp og kanskje ikke har fått noen behandling for det du faktisk sliter med. Det kan gjøre vondt verre.

De fleste Nav-veiledere jeg har møtt, ønsker virkelig å hjelpe, men systemet de jobber i, gir dem for lite handlingsrom. Det bygger på skjemaer og standardløp, ikke alltid på mennesket bak.

Når du får minimalt med økonomisk støtte og må finne ut av rettighetene dine selv, blir det en ekstra belastning på toppen av alt annet. Systemet skal være til for å løfte mennesker – ikke gjøre veien tyngre.

Vi kan bedre enn dette

Det må bli lettere å få hjelp når du først ber om den. Ingen skal måtte kjempe i årevis for å bli trodd. Ingen skal måtte betale seg ut av køen for å få tilbake hverdagen sin.

Vi må ha kortere ventetider, bedre lavterskeltilbud og flere psykologer i kommunene – også i de små. Det må være trygt og enkelt å søke hjelp, ikke en prosess som tærer på overskuddet som allerede er brukt opp.

Og vi må se hele mennesket – også i systemer som Nav. For når du står i krise, trenger du medmenneskelighet mer enn du trenger skjemaer.

Ingen skal måtte ta kampen alene

Historien jeg delte, endte heldigvis med at personen fikk hjelp. Men det tok for lang tid. Den kampen burde ingen måtte ta alene. Det viser hvor viktig det er med leger, lærere og helsepersonell som ser hele mennesket og ikke bare symptomene.

Bak hver ventetid står et menneske som prøver å få livet sitt tilbake. En som vil jobbe, være til stede, bidra – men som trenger hjelp for å komme dit.

Det er vondt å tenke på hvor mange liv som står stille i mellomtiden, hvor mange ressurser som går tapt, og hvor mye lidelse som kunne vært unngått.

Vi må slutte å akseptere at psykisk helsevern fungerer som et lotteri. Når vi sier «be om hjelp», må samfunnet faktisk være klar til å ta imot.

For mange fantastiske mennesker får ikke vist hvem de er fordi de trenger hjelp for å bli seg selv igjen.