fbpx – Dårlig hørsel kan gi ensomhet. Kan det også forsterke demens? Hopp til hovedinnhold

– Dårlig hørsel kan gi ensomhet. Kan det også forsterke demens?

Bildet viser en eldre dame som har hånden bak øret for å lytte.
EKSTRA BELASTENDE: – At hørselstap gir økt risiko for utvikling av demens, er relativt nytt for oss, og årsakene er ikke klarlagt. En mulig forklaring kan være at hørselstapet gir hjernen en ekstra belastning, skriver Løvlien og Haanshuus Sjødin. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Både helsepersonell og mange eldre tenker at dårlig hørsel er noe man bare må leve med som gammel. Det er alvorlig når vi vet at dårlig hørsel blant annet kan bidra til demenssykdom, skriver innleggsforfatterne. 

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Nedsatt hørsel er et av de vanligste helseproblemene våre. Hver tiende innbygger i Norge har redusert hørsel. Hørselen svekkes med alderen. 60 prosent av alle mellom 60–79 år har et hørselstap. Nedsatt hørsel gjør kommunikasjon vanskelig og skaper utfordringer både for hørselshemmede og pårørende.

En person med dårlig hørsel må anstrenge seg mer for å lytte når vi hører, eller gjette når andre vet. Ofte må de spørre om igjen og få gjentatt det som blir sagt. Det er enda vanskeligere å følge med når flere snakker samtidig. Det gjør at mennesker med hørselstap ofte unngår situasjoner der de føler seg utenfor. Dette kan resultere i passivitet, ensomhet og øke faren for depresjon. Kort sagt dårlig livskvalitet.

Kan forebygge

At hørselstap gir økt risiko for utvikling av demens, er relativt nytt for oss, og årsakene er ikke klarlagt. En mulig forklaring kan være at hørselstapet gir hjernen en ekstra belastning. En annen teori er at hørselstapet fører til mindre sosial aktivitet.

Vår avsluttende oppgave i sykepleie var en litteraturstudie. Vi gjennomgikk temaet i sju vitenskapelige forskningsartikler. Vi konkluderer ikke med at dårlig hørsel automatisk gir demenssykdom, eller forsterker sykdomsutviklingen.

Forebyggende tiltak kan redusere antallet demenstilfeller med én tredjedel.

Men forskningsartiklene vi har lest viser at nedsatt hørsel kan føre til utvikling av demens, og at forebyggende tiltak kan redusere antallet demenstilfeller med én tredjedel. Når vi vet at 80 000 personer i Norge lider av demens, og at tallet vil kunne fordobles de nærmeste 30–40 årene, er det viktig å se på gode tiltak som kan dempe utviklingen.

Hjelper med høreapparat

Bedre hørsel ved bruk av høreapparat kan gi større sosialt engasjement. Forskning viser at høreapparatbruk blant voksne med nedsatt hørsel er assosiert med forsinkelse eller forebygging av demens. Videre at risikoen for å utvikle demens for dem med nedsatt hørsel er 18 prosent lavere blant dem som bruker høreapparat enn for dem som ikke bruker det.

Selv om hørselstap er vanlig blant voksne, er det kun en liten andel av dem som ville hatt nytte av høreapparat som faktisk bruker det. Folks egen motivasjon og støtte fra oss som er rundt er altså viktige faktorer for bruken av høreapparat. Stigma og utseende rundt bruken blir trukket frem som en faktor som reduserer bruken. For noen er det viktigere at apparatet ikke synes enn at det fungerer optimalt.

Får lite oppmerksomhet

Forskning viser at hørselstap er et område som får lite oppmerksomhet. Flere eldre ser på nedsatt hørsel som en naturlig del av det å bli gammel og ber derfor ikke om hjelp. Disse holdningene finnes også hos helsepersonell.

Forskning viser også at helsepersonell ikke får tilstrekkelig undervisning om dette sansetapet. I tillegg kan personer med nedsatt hørsel oppleve mangel på forståelse fra samfunnet. Det viser seg gjennom utydelig tale, vanskelige dialekter, lav tale, flere som snakker samtidig og bakgrunnsstøy.

Det trengs økt kompetanse blant sykepleiere.

Det trengs økt kompetanse blant sykepleiere, annet helsepersonell, pårørende, samfunnet og pasienter. Bedre holdninger og økt kunnskap vil kunne føre til større bevissthet i møte med personer med nedsatt hørsel. Økt kompetanse vil kunne bidra til mer bruk av høreapparat, reduksjon av stigma og tilrettelegging av sosial aktivitet.

Trenger mer kompetanse

Informasjon om hørselstap vil kunne legge forholdene til rette for aktive mestringsstrategier og bruk av hjelpemidler. Dette kan skje gjennom:

  • Undervisning av helsepersonell om sammenhengen mellom nedsatt hørsel og demens
  • Økt satsing på opplæring i bruk av og informasjon om høreapparat
  • Ta hørselstap på alvor, vise forståelse og motivere mennesker med nedsatt hørsel til å oppsøke hjelp

Denne kronikken er laget på bakgrunn av en bacheloroppgave Guro Løvlien og Katrine Haanshuus Sjødin skrev ved sykepleierutdanningen ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik, i 2020. Oppgaven mottok Eurekaprisen 2020 for beste bacheloroppgave i helsevitenskap.

Kronikken ble først publisert i Oppland Arbeiderblad.

– Isolasjonen som er innført for å verne, har i stor grad forverret ensomheten

Bildet viser en sykepleier som triller en eldre pasient i rullestol.
STOR INNGRIPEN: – Det var vel ingen av oss som kunne forestille oss hvilken innvirkning koronapandemien skulle få på livene våre, verken privat eller på arbeidsplassen, skriver innleggsforfatteren. Foto: Mostphotos

– Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære, skriver Tor Engevik.

12. mars i år stengte Norge ned, og 2020 går dermed inn i historien som et veldig annerledes år. Det var vel ingen av oss som kunne forestille oss hvilken innvirkning koronapandemien skulle få på livene våre, verken privat eller på arbeidsplassen. Få av oss var forberedt på at forbud og påbud skulle bli så inngripende. Kohorter, en meters regel og hjemmekontor er blitt normalen og smittevernutstyr har blitt allemannseie. Sykepleiere over hele verden har fått en ny og forhåpentligvis sterkere posisjon. Sammen med leger og annet helsepersonell har vi blitt noen av de aller mest samfunnskritiske yrker. For noen av oss har endringene på jobb i Helse-Norge vært håndterbare. For andre har de blitt vanvittig krevende og det er med ydmykhet jeg leser deres beretninger.
 

Noen fikk aldri det siste møtet

På norske sykehjem bor det rundt regnet 40.000 eldre. De fleste av dem er over 65 år og så godt som alle har kronisk underliggende somatisk sykdom. For disse har pandemien vært brutal. Det er de eldre som blir mest kritisk syk av covid-19 og det er – paradoksalt nok – også denne gruppen som rammes hardest av tiltakene som må til for å beskytte dem. Det er åpenbart at de helt nødvendige og stramme restriksjonene har gjort hverdagen deres vanskeligere. Mange eldre savnet sosial kontakt før pandemien brøt ut, og isolasjonen som er innført for å verne dem, har i stor grad forverret denne ensomheten. Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære. Noen fikk aldri det siste møtet.

Bruk av munnbind har gjort det vanskelig for pasienter med nedsatt hørsel å få med seg hva som blir sagt.

 

Krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg

For sykepleierne som har stått i front har det vært krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg. Bruk av munnbind har gjort det vanskelig for pasienter med nedsatt hørsel å få med seg hva som blir sagt. Og fullt smittevernutstyr har virket skremmende for pasienter med kognitiv svikt. Ved noen anledninger har jeg selv fått erfare hvor tungt det er å arbeide med klamme hansker, en drakt som er helt tett, en maske som gjør det tungt å puste, og med briller som dugger så mye at det er vanskelig å se. Min beundring går derfor til de som i det daglige må jobbe under slike forhold.


Mange positive tiltak på landets sykehjem

På tross av vanskelige arbeidsforhold, på tross av hyppige karantener og på tross av alle korona-relaterte utfordringer så krever situasjonen at vi i enda større grad bruker vår kunnskap til å motvirke sykdom, død, ensomhet og sosial isolasjon. Og det får vi til. For sykepleierne er vant til å snu seg rundt. Vi er vant til å tenke kreativt og vant til å se løsninger der andre ser problemer. Det er derfor med glede jeg registrerer alle de positive tiltakene som – på tross av utfordringene – er satt i gang på landets sykehjem. Bruk av nettbrett har gjort det mulig for pasienter å se og snakke med sine nære via Skype. Flere steder har beboerne blitt samlet i små kohorter der sang, filmfremvisning, historiefortelling og andre sosiale aktiviteter har stått på agendaen. Utendørskonserter har blitt avholdt, og for noen har turer i sansehage eller i sykehjemmets nærområde blitt kjærkomne pusterom. Noen sykehjem har også kunnet tilby beboerne sykkelturer utendørs når været har tillat det.
 

Koronapandemien utfordrer, og den utvikler.

Alt er altså ikke helsvart. Koronapandemien utfordrer, og den utvikler. Flere forskere jobber nå intenst for å forstå hvordan situasjonen har påvirket både dem som bor på sykehjem og deres pårørende. Deres funn vil bli spennende lesning. Hvordan pandemien kommer til å utfordre oss i fremtiden vet vi ikke, men jeg velger å sette min lit til dem som lover at alt blir bra. Til slutt.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.