– Hvor går den etisk forsvarlige grensen?

Gjennom flere sesonger har programkonseptet «Helene flytter inn» blitt produsert og sendt på vår statskanal. Vi har fått være med på innsiden av institusjoner, møtt mennesker, fått innblikk i ulike skjebner og møtt deres profesjonelle hjelpere. Det har vært mange gode og rørende møter. Og vi har sett mye god omsorg.

Sårbare mennesker

En fellesnevner for de fleste episodene har vært møter med mennesker i sårbare og krevende livssituasjoner. En av de siste episodene ble sendt fra en institusjon med yngre personer med demenssykdom. Det handlet om mennesker som er rammet av en sykdom som gradvis viser tegn på sviktende hukommelse, endring i atferd og personlighet og hvor angst og depresjon kan forekomme.

Programlederen flytter inn, får rom og nøkkel og er like forbauset, berørt og spørrende hver gang. Tilsynelatende går hun fritt rundt på institusjonen med kamera på slep. Jeg tror nok at det er satt noen grenser og premisser i forkant.

Hvor henter man samtykke?

Jeg har kjent på en stigende uro og blitt mer etisk betenkt over hva jeg sitter og ser på. For hvor går grensene? Hvem tar de etiske og juridiske vurderingene rundt rettsvern og taushetsplikt overfor dem som blir direkte eksponert og når programleder og ansatte snakker om pasienter på vei inn og ut av rommene deres? 

Hvor henter man samtykke fra? Hva betyr samtykke når de som intervjues kanskje i mindre grad er i stand til å gi et kvalifisert samtykke med tanke på den sterke eksponeringen som TV-mediet er? Hvordan blir unge pårørende forberedt på og ivaretatt når de blir filmet i så «private» situasjoner, enten det er å møte sin demente pappa, eller det er ved dødsleiet til en forelder?

Overskrider grenser

Som sykepleier er jeg blitt utdannet til best mulig å ivareta integriteten og verdigheten til pasienter og pårørende. Det samme gjelder retten til faglig og forsvarlig helsehjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket. Som lærer er dette viktige – å løfte frem etiske idealer for dem som er på vei inn i helsevesenet. Dette blir ekstra utfordrende når pasienter, pårørende og helsepersonell blir TV-serie.

Dessverre synes jeg at noen av programmene jeg har sett har vært i grenseland når det gjelder å ivareta mennesker på en god nok måte når de blir eksponert. I enkelte tilfeller har jeg sittet med en følelse av at grenser er overskredet.

Mitt spørsmål er hvilke diskusjoner som føres av etisk karakter når det som ellers er en viktig programserie blir produsert? Å utvise dømmekraft – tenker jeg – er særlig viktig i programmer hvor sårbare mennesker er involvert.

Kronikken ble først publisert i Vårt Land.