Når skal døende få lov til å dø?

Bilde av en ung hånd som berører en gammel hånd.
IKKE EN VERDIG DØD: Artikkelforfatteren forteller om sitt første møte med en døende pasient på 70-tallet. Hun var da en nyutdannet sykepleier.

For halvannet år siden utga Sykepleien et bokasin om døden og etiske problemstillinger knyttet til behandling. Lesningen vakte til live minner om en opplevelse som var skjellsettende for meg som sykepleier. Denne historien har jeg lyst til å dele med Sykepleiens lesere.

Jeg var nyutdannet sykepleier i min første jobb på medisinsk avdeling ved et lokalsykehus på Østlandet. Det må ha vært på slutten av 70-tallet. Vi hadde for det meste hjertepasienter på avdelingen, men også noen med andre. Avdelingen hadde en overvåkningsenhet for de dårligste pasientene, det vil i praksis si dem med infarkt eller mulig infarkt. Da de var forbi det akutte stadiet, ble de overført til sengeavdelingen. Her jobbet jeg.

På denne tiden skulle infarktpasienter ha fullstendig ro de første dagene, og bypassoperasjoner, eller stent var det ingen som hadde hørt om.

En verdig død

Pasient Jan Johansen – han het selvfølgelig ikke det, men jeg velger å kalle ham det her ­– var en eldre mann som hadde hatt et hjerteinfarkt og havnet på avdelingen. Men han kom seg ikke. Tvert imot. Han ble stadig dårligere til tross for at vi ga ham den beste behandlingen og pleien. Det gikk stadig nedover med Jan Johansen, og han så ut til å ha mistet livsmotet. Til slutt ble han helt sengeliggende. Han var avmagret, og vi innså at det gikk mot slutten.

Jeg ble bedt om å sitte fastvakt på rommet hans på en av mine vakter. Jeg stelte ham etter beste evne. Jeg foretok munnstell, vasket og snudde ham forsiktig, men plaget ham minst mulig med annet slik vi hadde blitt enige om på morgenmøtet. Pårørende var kommet. Det var fredelig i sykeværelset, og vi ventet på slutten. En sykepleiers oppgave er jo også å hjelpe pasienten til en verdig død. Jeg visste imidlertid at det kunne ta tid. Det var ikke sikkert han døde på min vakt.

Under legens kommando

Så kom legevisitten. Assisterende avdelingslege skred inn med oversykepleier og et par studenter på slep. Han kastet et blikk på pasienten. «Hva er blodtrykket?» spurte han høyt. Blodtrykket? Det hadde jeg ikke målt. Hvorfor plage døende pasienter med blodtrykksmåling? Men jeg gjorde som legen sa. Jeg la mansjetten rundt pasient Johansens skinnmagre arm og målte. Blodtrykket var selvfølgelig lavt. «Sett opp et dopamindrypp», kommanderte legen. Men skulle han ikke dø? tenkte jeg i mitt stille sinn. Men jeg kunne ikke si det høyt. Pårørende satt jo der. Dopamindryppet kom opp, og blodtrykket steg.

Pasient Johansen døde ikke den dagen og heller ikke neste. Han lå ubevegelig og nærmest livløs i sengen. Men hjertet slo.

Jeg ble veldig fortvilet og frustrert og ga uttrykk for det. Men legens ord var «loven» den gang. Det var ikke noe å diskutere. Overlegen hadde bestemt at pasient Johansen skulle sendes til Rikshospitalet for operasjon. Det var ingen pasient på hans avdeling som var res minus. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette ikke var res minus, men naturens gang for en døende pasient. Ikke fikk jeg vite hva slags operasjon det var snakk om heller.

Ingen verdig død

Pasienten ble sendt til Rikshospitalet, men kom tilbake et par dager senere med beskjed om at han hadde for dårlig allmenntilstand til å kunne opereres. Pasient Johansen lå tre uker til på avdelingen vår – mer død enn levende, utmagret og med liggesår til tross for at vi gjorde det vi kunne for å forhindre det. Så fikk han omsider fred. Det var ikke en verdig død.

Hendelsen ble aldri debattert på avdelingen, men for meg ble den skjellsettende. Hvis det var slik i medisin og sykepleie at folk aldri kunne få lov til å dø, men måtte plages i det uendelige, da ville jeg ikke være med lenger. Jeg sluttet etter hvert på avdelingen og kom aldri tilbake til pleie ved sykesengen til tross for at jeg stort sett likte meg ganske bra og var vel ansett.

Les også Sykepleiens bokasin om døden.