fbpx Sykepleierutdanningen står ved et veiskille: løft eller veigrøft? Hopp til hovedinnhold

Sykepleierutdanningen står ved et veiskille: løft eller veigrøft?

Bildet av en tavle med krittegning av veivalg
VEIEN VIDERE: Nye retningslinjer for utdanning skal gi rom for faglig utvikling, nyskaping og institusjonell tilpasning.  Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Arbeidet med å revidere helse- og sosialfaglige utdanninger er i gang, noe som gir utdanningene en unik mulighet til å nyskape og videreutvikle studieprogrammene. Dette gjelder også for sykepleierutdanningene, skriver artikkelforfatterne.

Arbeidet med de nye retningslinjene for utdanningen er ute på høring, med høringsfrist 1. august (1).

Ikke bare foregår et nasjonalt arbeid med å gi nye retningslinjer. Ved mange institusjoner pågår også en revidering og sammenslåing av ulike studieprogram. Nærmest «alle» sykepleierutdanninger har vært utsatt for fusjoner, og skal forene ulike program til ett. På mange av institusjonene er personer utpekt som ansvarlige for denne programutviklingen. Så langt vi vet foregår det ikke noen gjensidige utvekslinger på nasjonalt nivå. Et slikt samarbeid ville i denne situasjonen ha tjent sykepleieutdanningen i utviklingen av de nye studieprogrammene.

Innenfor nye rammer kan sykepleierutdanningen styrkes nasjonalt, både med tanke på enhetlig substans på nasjonalt plan, og i utformingen av studieprogrammer som kan ytterligere forankres og tilpasses lokale forhold. For den enkelte institusjon innebærer dette en ny mulighet til «løft» i sykepleierutdanningen. Risikoen for at arbeidet med programplaner kan ende i «veigrøfta», er også til stede. Vi håper på grundige diskusjoner og ønsker å løfte frem noen spørsmål knyttet til høringsteksten for nye retningslinjer.

Studentmobilitet som premiss

En av premissene for arbeidet med nye retningslinjer, er at studieprogrammene skal legge til rette for mulighet til studentmobilisering. Det innebærer at studenter skal kunne skifte studiested underveis i studiet eller/og legge deler av studiet til utdanningsinstitusjoner internasjonalt. Formuleringen lyder: «å sikre studentmobilitet mellom utdanningsinstitusjoner» (2, s. 7). Denne er ikke videre utdypet.

Hvorvidt premissen omhandler studenters muligheter til utenlandsopphold i løpet av studiet, eller også innebærer mobilitet mellom nasjonale institusjoner, fremgår ikke klart. Stortingsmelding 16, Kultur for kvalitet i høyere utdanning, omtaler studentmobilitet i betydningen «internasjonal studentmobilitet» (3). Høringsnotatet gir imidlertid inntrykk av at premissen om mobilitet også omhandler muligheter for nasjonal studentmobilitet.

Dersom studenter skal ha muligheter til å skifte studiested etter for eksempel 1. eller 2. studieår, må studieprogrammene ved de ulike institusjonene være sammenlignbare, der henholdsvis 1. og 2. år har noenlunde samme fagsammensetninger og fagtyngde. For store forskjeller i studieprogrammene vil måtte medføre at studenter som bytter studiested må ta eksamener i fag og emner som de ikke har fått, i tillegg til det ordinære studiet.

Tydeliggjøre vekting

I hvilken grad gir rammene i de nye retningslinjene muligheter til sammenlignbare studieprogrammet som tillater studentmobilitet? Svært liten, slik vi ser det. Først og fremst fordi kunnskapsområdene verken er fordelt over år eller vektet med studiepoengfordeling. Riktignok beskrives noen fag i studiets 1. år, der basalfag og grunnleggende sykepleie er lagt inn, med nasjonal test i anatomi/fysiologi/biokjemi på 12 studiepoeng.

Programgruppen, som har arbeidet med retningslinjene, gir dessuten tydelig uttrykk for at beskrivelse av studiepoeng ikke er en del av deres mandat (4). Så langt vi kan se, inneholder mandatet fra Kunnskapsdepartementet ingen slike bestemmelser (5).

Slik vi forstår fornuften bak det å unnlate å bestemme studiepoeng i fagområdene, er at læringsutbyttene skal styre pedagogikken. Vi tviler på at læringsutbyttene kan tydeliggjøre vektingen av ulike fag. Når de overordnede læringsutbyttebeskrivelser brytes ned til læringsutbyttebeskrivelser for det enkelte emne, vil forskjellen ved landets ulike studiesteder gjøre studiestedene vanskelige å sammenligne. I tillegg vil det gjøre det nærmest umulig for studenter å skifte studiested.

Mangel på logikk

På ett område foreslår programgruppen pussig nok en felles nasjonal ramme, nemlig en tidsbestemmelse for to praksisperioder. Flertallet i programgruppen går inn for at to praksisperioder minimum skal ha en tidsramme på 7 uker. Det fremgår ikke hvilken logikk som ligger bak dette forslaget.

Hvorfor skal tidsrammen på to praksisperioder fastsettes, mens de ulike kunnskapsområdene ikke skal vektes?

Hvorfor skal tidsrammen på to praksisperioder fastsettes, mens de ulike kunnskapsområdene ikke skal vektes? Praksisstudienes lengde kan vel også bestemmes i tråd med hensikten og læringsutbytter for de aktuelle praksisstudiene, slik tanken er med kunnskapsområdene?

Et usynlig fag

Forslaget til nye retningslinjer skisseres i seks kunnskapsområder. For alle seks kunnskapsområder er det utarbeidet tilhørende læringsutbyttebeskrivelser. Her er sentrale begreper innenfor helsearbeid inkludert. Sykepleie som fag og kunnskapsområdet er imidlertid ikke representert. Gjennom hele høringsutkastet til de nye retningslinjene framtrer sykepleie usynlig som kunnskapsfelt. Kunnskapsområdene kan passe inn i en hvilken som helst helsefaglig utdanning.

I beskrivelsen av en bachelorutdanning i sykepleie er det underlig at sykepleiefaget er så usynlig. I læringsutbyttebeskrivelsene er noen av sykepleierens funksjoner tatt med som kompetanser en sykepleier skal oppnå. Funksjonsbeskrivelsen er imidlertid ikke fullstendig beskrevet. Helse som begrep er satt i sammenheng med «sykdom». Begreper som «sykdom» og «lidelse» er brukt, uten at læringsutbyttene gjenspeiler et tydelig skille.

Vi spør oss om vi er i ferd med å forlate en forståelse av sykepleie som et fag og en selvstendig funksjon. Hvordan skal kommende sykepleiere lære seg faget, om ikke sykepleie trer tydelig frem i program- og fagplaner?

Muligheter til forbedring

Vi applauderer at fagfeltene anatomi, fysiologi, biokjemi er løftet opp til en nasjonal eksamen. Det gir muligheter til sammenligninger på tvers av utdanningsinstitusjoner, som igjen er nyttig for faglig videreutvikling. Sykepleiestudenter skal ha kreditt for arbeidet med denne nasjonale testen. I kjølvannet av opprettelsen av nasjonal eksamen, gjør vi oss likevel noen tanker. Er det symptomatisk for en utydelig forståelse av sykepleiefaget at naturvitenskapelig fag først er blitt valgt ut til nasjonal testing?

Hva sier det om sykepleierutdanningens evne til å tydeliggjøre grunnlaget i sykepleie? Erfaringene så langt med sensurering har også reist spørsmål om detaljeringsnivået på eksamensspørsmålene. Hvor inngående skal studenter kunne forklare faget på cellenivå?

Vi tror sykepleierutdanningen kan tjene på at nasjonale deleksamener gjennomføres i flere fag og først og fremst at sykepleiefaget løftes frem til nasjonal testing. Det gir fagmiljøene muligheter til å sammenligne sykepleiefaglige resultater. Her kan det ligge potensielt mye læring og muligheter til forbedringer.

Faglig tydelighet

Sykepleierutdanningen er ofte kritisert for å være «for teoretisk» i et fag og en utdanning som er praktisk i sin karakter. Hvorfor så opptatt av teorifagene? Er ikke sykepleie et praktisk yrke? Dette er nettopp vårt anliggende. Vi ønsker praktikere som er solid forankret i sitt faglig ståsted når det gjelder forståelse for hva sykepleie er.

Det er i møte med andre fagutøvere at egen styrke blir prøvd.

I en tid og i en helsetjeneste som mer enn noen gang er avhengig av utøvere som evner å arbeide tverrfaglig og dra nytte av hverandres faglige bidrag, er det avgjørende at sykepleierutdanningen utdanner utøvere med en faglig tydelighet og en sterk sykepleieidentitet. Det er i møte med andre fagutøvere at egen styrke blir prøvd.

Krav til praksisstudier

Krav til praksisstudier er gitt oppmerksomhet i høringsteksten. Det er prisverdig. Særlig berømmer vi vektleggingen av at læringsutbyttebeskrivelser og læringsaktiviteter skal beskrives i samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisarena. Imidlertid gir formuleringer og ordvalg i høringsteksten fornemmelser vi ikke helt øyner innhold på.

Teksten kan forstås dit hen at utdanningene bør gjøre noe mer med praksisstudiene enn de modeller som eksisterer i dag. Den framholder at praksisstudier skal utgjøre en integrert del av studiet. Praksismodellene må gi sammenhengende og integrerte overganger mellom teori og praksis. Det er litt usikkert for oss hvordan det tenkes at integrerte praksisstudier og integrerte overganger mellom teori og praksis skal legges opp.

De senere år er en rekke ulike praksismodeller prøvd ut i sykepleierutdanningen: Studenttett praksis, tospannmodell, modell med koordinerende praksisveileder, modell med kollektivt veilederansvar, blant flere (6, 7, 8, 9). Hva mener programgruppen konkret med integrasjon utover modellene som fungerer i dag?

Uklare formuleringer

I praksisstudier forsøker utdanningen nettopp å legge studieoppgaver tett opp mot studenters erfaringer med pasienter. Likevel opplever vi støtt som lærere å bli utfordret på, både av studenter og sykepleiere i praksis, at studentene har for mange skoleoppgaver i praksis. Å skrive refleksjonsnotater eller å utarbeide pleieplaner for pasienter «fratar fokus på praksis», er argumenter vi ofte møter. Hva legger så programgruppen i teksten om krav til integrasjon i praksisstudier?

Også formuleringer som definerer praksisstudier som «planmessig opplæring som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning» (2), er uklar. Er bruken av «autentisk» et forsøk på å beskrive den type praksislæring som foregår i direkte kontakt med pasienter? Begrepet autentisk gir assosiasjoner til «ekte», «virkelig» og «faktisk».

Øvelser i klasserom, ferdighetslaboratorier og lignende er også autentiske praktiske situasjoner. Dersom autentisk skal bety direkte pasientkontakt, gir høringsnotater retninger for at praksisperioder skal utgjøre 50 prosent. Mens en til nå også har hatt trening i ferdighetslaboratorier inkludert i de 50 prosentene. I en forståelse av at enhver autentisk situasjon er ekte og virkelig, vil retningslinjene gi stort rom for fortolkninger. Retningslinjene må avklare handlingsrommet som institusjonene har.

Et veiskille

De nye retningslinjene som er under utarbeiding skal gi handlingsrom til faglig utvikling, nyskaping og institusjonell tilpasning ved den enkelte situasjon. Det er ønskelig at utdanninger i sykepleie framstår enhetlig og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som den enkelte institusjon også skal gis muligheter til lokale tilpasninger.

NSF er påfallende taus i diskusjonen.

For at slike mål skal oppnås, mener vi det er nødvendig med et større nasjonalt samarbeid mellom de som står ansvarlige for utviklingen av programmene. NSF er påfallende taus i diskusjonen. Forbundet har riktignok arrangert en erfaringskonferanse, våren 2018. Det er i etterkant ikke gjort noen oppsummering eller vært reist noen debatt.

Norsk sykepleierutdanning står ved et veiskille. Veivalg innebærer muligheter til å ta inn på nye veier til styrking og videreutvikling. Valgsituasjoner har også i seg en risiko for å ta beslutninger som beveger utdanningen i retninger den ikke tjener på – i verste fall i veigrøfta. Her kan NSF, som besitter viktig kunnskap, kjenner behovene og vet om erfaringer, spille en vesentlig rolle som en samlende faktor.

Dette er en gyllen anledning for klinikk og utdanning å spille inn synspunkter på hva samfunnet i dag og for fremtiden trenger av sykepleiere. Vi ønsker oss en bred nasjonal debatt om ny sykepleierutdanning som reelt kan gi et «løft». 

Referanser

1. Kunnskapsdepartementet. (2018a). Høring om forslag til nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanninger. Tilgjengelig fra:  https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-nasjonale-retningslinjer-for-helse--og-sosialfagutdanninger/id2593119/ (nedlastet 17.08.18).

2. Kunnskapsdepartementet. (2018b). Rethos. Retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene – sykepleierutdanningen. Høringsutkast. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/874ef4e2da2e401a8e06de7da1c83e65/utkast-til-retningslinje-for-sykepleierutdanningen.pdf (nedlastet 17.08.18).

3. Kunnskapsdepartementet (2017). Kultur for kvalitet i høyere utdanning. (Meld. St. 16 (2016-2017)). Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-16-20162017/id2536007/ (nedlastet 17.08.18).

4. Samstad GO. (2018) Nytt styringssystem for helse- og sosialfagutdanningene. Forslag til nasjonale faglige retningslinjer for bachelorutdanningen i sykepleie. Presentasjon på konferanse.

5. Kunnskapsdepartementet. (2018c). Rethos, Mandat. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse--og-sosialfagutdanningene/id2569499/ (nedlastet 17.08.18).

6. Slettebø Å, Bryn V, Hovdsveen RK, Veitsle KC, Syvertsen AL. Praksisstudier i tospann. Sykepleien Forskning 2009: 1(4): 44–50. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2009/04/praksisstudier-i-tospann (nedlastet 17.08.18).

7. Henriksen J, Espeland K, Blasko E. Koordinerende praksisveileder på sykehus gir mer fornøyde studenter. Sykepleien 2018: 106 (e-66106). Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2018/03/koordinerende-praksisveileder-pa-sykehus-gir-mer-fornoyde-studenter (nedlastet 17.08.18).

8. Bjerkvold MP, Myhren AB, Sørlie K. Alternativ praksismodell. Sykepleien 2016: Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2009/03/alternativ-praksismodell (nedlastet 17.08.18).

9. Halse K, Steen I, Notevarp JO, Leegaard M. Studenttett post funker for de fleste. Sykepleien 2016: 2; 50–53. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2016/01/studenttett-post (nedlastet 17.08.18).