Varsko: Katastrofen kan ikke løses med asfalt

I mai skrev Adresseavisen at Trondheim kommune ikke greier å bruke opp pengene de har budsjettert med for 2017. Det sto 440 millioner kroner igjen på bok ved årsskiftet. Noe av pengene skal «syltes» ned: De skal gå til asfalt, turstier, vintervedlikehold og annet. Svært lite vil komme helse og velferd eller sykepleierne til gode. Det kan ikke jeg – som nestleder i Norsk Sykepleierforbund i Sør-Trøndelag – være vitne til uten å rope varsko.

Evne, ikke vilje

Over flere år har det blitt dokumentert at det er et voldsomt økende behov for helsepersonell og spesielt sykepleiere. NAVs bedriftsundersøkelse fra tidlig i mai underbygger dette. Nasjonens rådmenn har i tillegg beskrevet sykepleiere som den yrkesgruppen det er mest vanskelig å rekruttere til. I dag er det behov for 100 sykepleiere i Trondheim kommune for å nå minstemålet. Ifølge en nylig gjennomført kartlegging ser vi at over 600 vakter, planlagt med sykepleier, enten går helt uten vikar, eller dekkes av personale med annen og ofte lavere kompetanse. Samtidig gikk altså Trondheim kommune inn i det nye året med 440 millioner kroner på bok.

Presser sitronen

Jeg har ikke sett at kommunen frister med verken god lønn eller bedre arbeidsforhold for å rekruttere sykepleiere. Jeg har registrert at verken administrasjon eller politikere har tatt den lenge varslete sykepleiermangelen inn over seg. Av det jeg har sett og hørt fra mine kollegaer, presses derimot sitronen enda hardere: Hver enkelt sykepleier tynes enda mer. Det er ei heller mer å hente lønnsmessig. Dette skremmer nok mange fra å tenke på kommunen som en mulig arbeidsplass.

Et lys i mørket

En liten gladnyhet sto på trykk i Adresseavisen for litt siden. Formannskapet hastebevilget tre millioner kroner, som en nødløsning, for å opprettholde et lovpålagt krav om at en sykepleier skulle være på jobb i alle enheter. Et lovpålagt krav. Men bare én sykepleier. Ikke et fagmiljø. Ikke nok til å sikre at pasientene får god kvalitet på behandling og oppfølging, men for å oppfylle det som er et lovpålagt minimum. Og det skjedde i midten av juni, omtrent to uker før ferien startet. Det er fristende å si: For lite og for sent. Jeg håper virkelig det har effekt, men jeg er veldig usikker.

Riktig og nok kompetanse

Kombinert med mitt verv som nestleder, er jeg foretakstillitsvalgt for sykepleierne ved St. Olavs hospital. Også her sliter vi med å rekruttere ferievikarer i år. Vi ser også en antydning til at antall søkere på ordinære stillinger går ned. Men det er mangelen i kommunene – og særlig i Trondheim kommune – som bekymrer meg mest akkurat nå. For dette skjer etter at samhandlingsreformen har ført til mye kortere liggetid i sykehus.

Kortere liggetid er ofte både til pasientens og samfunnets beste. Men det betyr at mye behandling og oppfølging skal skje i kommunen. Da er det en forutsetning at kommunene har en sykepleietjeneste som fungerer. Det må være riktig kompetanse og det må være nok kompetanse. Pasientsikkerheten og kvaliteten må bli bedre enn i dag.

Sakens kjerne

Og her er kjernen: Når vi har redusert kapasiteten, og mangler vikarer ved St. Olavs hospital, er vi avhengig av at logistikken rundt pasientstrømmen fungerer optimalt, også i sommer. Dersom kommunen mangler den kompetansen de bør ha for å kunne oppfylle sitt ansvar, etter samhandlingsreformen, påvirker dette hele behandlingskjeden. Og med dette i mente, er det vanskelig å forstå at politisk og administrativ ledelse i Trondheim kommune ikke har tatt realitetene inn over seg for lenge siden.

Det må umiddelbart iverksettes tiltak som gjør kommunens sykepleiertjeneste til et attraktivt sted å jobbe. Det er det ikke, all den tid kommunens sykepleiere får titalls tusen mindre i lønn og mye dårligere tillegg for ubekvem arbeidstid enn de som jobber i sykehus. Her har kommunen bare tiden og veien. Det er på tide å handle!