For frisk til å være trans?

Innspill
Thomas Westervoll Hansen
TRANS: Det å være trans handler minst om hvilket toalett man bruker.
Mange transpersoner møter behandlere som bagatelliserer situasjonen og sier at det hele er en fase, skriver Thomas Westervoll Hansen.

Jeg ser på meg selv som en relativt oppegående ung mann. Jeg har gode venner og en fin familie som aksepterer meg og elsker meg. Jeg har alltid hatt gode karakterer på skolen, og de siste to årene har jeg jobbet som lærling.

Nå bor jeg alene i en leilighet i Oslo, har en jobb og føler på mange måter at jeg har livet på stell.

Møtet med helsevesenet

Da jeg kom ut som trans for omtrent to år siden, tenkte jeg at alt dette – et godt nettverk, å ha hatt fungerende kjæresteforhold og være rimelig reflektert – utelukkende ville gi meg fordeler i møte med helsevesenet. Der skulle jeg ta skammelig feil.

Jeg ønsker å fortelle litt om mine erfaringer og refleksjoner fra den prosessen jeg har vært gjennom så langt. Forhåpentligvis kan jeg vise at det å være trans ikke bare handler om hvilket toalett jeg bruker, hva slags operasjoner jeg har tatt / skal ta, eller hvordan underlivet mitt ser ut.

Jeg ble først henvist fra en privatpsykolog til Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Der gjennomgikk jeg en rekke tester og fylte ut mange skjemaer, jeg møtte forståelse og et menneske som tok meg seriøst, til tross for manglende kompetanse.

Mange transpersoner møter allerede her behandlere med fordommer som bagatelliserer situasjonen og forteller at det hele er en fase, så i dette tilfellet var jeg altså ganske heldig.

Psykosomatisk avdeling

Vi ble enige om at det beste for meg var at jeg ble henvist videre til Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Rikshospitalet. Dette var jeg selvfølgelig glad for siden det betydde at ting gikk i riktig retning.

Jeg ble konstatert psykisk frisk av DPS etter noen få konsultasjoner og ble henvist videre. Jeg ble fortalt at det ikke ville bli en lang og ubehagelig prosess, da behandleren min mente at jeg var sikker og klar nok i min sak.

Nervøs og spent meldte jeg meg for første gang i resepsjonen på psykosomatisk avdeling. Allerede den første timen jeg hadde, følte jeg meg kraftig misforstått, sykeliggjort og lite sett. Etter min mening manglet de behandlerne jeg møtte, all relevant kompetanse.

Resultatet av en time som jeg lenge hadde gledet meg til, ble frykt for å miste tilbudet om behandling. Håpet om en smertefri prosess forsvant og ble byttet ut med bekymring.

Stereotyper

Da jeg var ferdig, ble jeg spurt om å fylle ut et skjema som hovedsakelig dreide seg om hva jeg tenkte om kroppen min, og hvordan den så ut. Jeg ble bedt om å rangere omtrent hver tenkelige kroppsdel ut fra hvor ukomfortabel jeg var med den, og svare på om jeg ville ha forandret på den hvis jeg hadde hatt muligheten.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men ørene mine har jeg merkelig nok aldri hatt behov for å endre for å føle meg mer som en mann.

Noen av spørsmålene handlet om hva slags leker jeg lekte med som barn, hvordan seksualiteten min er, og hva slags fantasier jeg har.

Jeg følte ikke at disse skjemaene fikk godt nok frem hvordan jeg følte meg, de var utdatert og krenkende på flere måter. Jeg fikk en følelse av at de prøvde å presse alle gjennom samme mal, og om man ikke skulle passe godt nok inn i stereotypene, ville man bli nektet behandling.

Uprofesjonelle behandlere

Jeg møtte behandlere som fikk meg til å føle meg krenket og misforstått i så stor grad at jeg bare måtte undre meg over hvordan de kan få jobbe innen feltet.

Jeg forstår at det noen ganger er nødvendig å utfordre og å få pasienten til å tenke over hvem man er, og hvordan man vil leve. Men en metode som innebærer å irritere, provosere og få unge mennesker til å føle seg trykket ned for å lokke frem reaksjoner, syns jeg ingenting om.

Det vi først og fremst har behov for fra norsk helsevesen, er å bli møtt med kompetanse, forståelse og respekt, særlig siden dette er noe samfunnet stort sett ikke er så generøse med.

I løpet av de siste to årene har jeg blitt stilt om og om igjen de samme spørsmålene som jeg allerede har svart på. Det at omtrent ingen tar seg tid til å se raskt gjennom papirene mine før konsultasjonene, er ikke bare frustrerende som pasient, det er uprofesjonell og dårlig oppførsel fra behandlerne.

Denne metoden er lite effektiv og lite givende for noen av partene. Jeg forstår at de ønsker flere synspunkter fra flere behandlere, men jeg skulle ønske det ble gjort noe mer forberedelse i forkant.

Diagnosesetting

Jeg har kommet langt, helt frem til en diagnose, slik at jeg nå får begynt hormonbehandlingen min gjennom det offentlige systemet.

Min siste time var «diagnosesetting», som innebærer at to behandlere skal ha samme oppfatning for å ta rett avgjørelse om meg og mitt videre liv. Dette tenkte jeg kom til å være enkelt, nærmest en bagatell.

Men timen ble ikke som jeg hadde håpet. Jeg følte at jeg ble møtt med enda mindre forståelse enn tidligere. Jeg ble fortalt at det at jeg har et så høyt funksjonsnivå, gjør det vanskelig for helsevesenet å behandle meg, siden det er vanskelig å avgjøre om behandling faktisk kommer til å gi meg bedre livskvalitet enn om de lar være å behandle.

Jeg vet at min livskvalitet kommer til å bli – og allerede har blitt – bedre av hormonbehandling.

Det er også lite profesjonelt å prøve å gi pasienten dårlig samvittighet ved å stille spørsmål som «Vet du hvor mye dette koster staten?» og «Vet du hvor mye arbeid dette er for oss?». Jeg ble også fortalt at det var ubeleilig at jeg var såpass voksen da jeg begynte prosessen og utredning.

Moden nok

Jeg er fullt og helt sikker på hvem jeg er, og hvem jeg vil være. Jeg er tjue år nå, og jeg føler meg absolutt ikke for voksen. Det jeg føler, er at jeg er følelsesmessig utviklet og reflektert. Jeg er moden nok til å ta egne avgjørelser om mitt liv og min fremtid.

Det er ikke greit at det er slik man skal bli behandlet av helsevesenet i et av verdens rikeste land. Det trengs sårt kompetente mennesker som kan møte unge transpersoner på en god måte. Min erfaring er at det er noe det skorter på nå.

I mange tilfeller kan det være snakk om liv og død. Jeg er del av en gruppe som allerede har en altfor høy selvmordsstatistikk, og jeg ønsker ikke å bli en del av den statistikken.

Les også: