Pillenes bestevenn

Bildet viser Karita Bekkemellem
PRIORITERING: – Jeg må vel lese boka til Geelmuyden, men prioriterer det ikke akkurat nå, sier Karita Bekkemellem mens hun poserer kameravant for Sykepleiens fotograf.

Kritikken som stadig hagler mot legemiddelindustrien preller av på Karita Bekkemellem. – Det er gamle historier og lite nyansert, hevder hun.

Husker du Ap-politikeren Karita Bekkemellem, som satt på Stortinget i 20 år for Møre og Romsdal? Barne- og likestillingsministeren som krevde kjoletillegg, var programleder i dametalkshow, ble ofret av Jens Stoltenberg fordi han trengte en innvandrer som statsråd og som svarte med å kalle Stoltenberg en pingle i biografien sin «Mitt røde hjerte»?

Gikk inn i kontroversielle saker

Mindre kjent er det kanskje at datteren av skytebas Magne og kjøkkensjef Marit også sådde frøene til lovendringene så homofile kunne gifte seg og adoptere, og at kvinner kunne bruke mannens etternavn som mellomnavn, i stedet for å måtte ta hans som etternavn og sitt eget som mellomnavn. 

Hun fikk også gehør hos Aps kvinnebevegelse for å supplere det offentlige barnehagetilbudet med privat, og gikk hardt inn i saker som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, selv om en del av det var omstridt i hennes eget parti. Da hun hevdet at hijab var i samme kategori som kjønnslemlestelse, ble det avisoppslag.

– Jeg mener fremdeles at religion og kultur er underordna menneskerettigheter når kvinner og barn blir diskriminert, sier Bekkemellem.

Hun sitter i en lilla svingstol på kontoret sitt i 8. etasje hvor hun kan se ned på NHO og Frognerparken.

Uglesett bransje

I åtte år har Bekkemellem vært administrerende direktør i bransjeforeningen Legemiddelindustrien (LMI). En bransje som vel må kunne sies å slite med tilliten i befolkningen. Til og med helseminister Høie kaller bransjen for uetisk, til tross for at den lever av å redde liv.

Men kanskje er det akkurat det som er problemet: At den skal leve av andres sykdom og lidelse. Og ikke bare leve, men også bli rik og skaffe aksjeeierne sine en god avkastning.

– Er det egentlig en optimal organiseringsform, dette at legemidler utvikles, testes og selges av private børsnoterte selskaper, hvor hovedfokuset nødvendigvis blir å tjene penger?

– Ja, det er ikke bærekraft i noe annet alternativ. Jeg har vært med å lage tre statsbudsjett, og jeg kan love deg én ting: Det vil aldri være mulig, selv ikke i verdens rikeste land, å ta over det enorme økonomiske ansvaret for innovasjonsutvikling som hele den globale farmasøytiske industri leverer på. Da måtte vi ha begynt å skattlegge, eller betale det offentlige helsevesenet, på en helt annen måte enn i dag.

Bildet viser Karita Bekkemellem i 2005
KJOLEGLAD: Det ble aldri noe kjoletillegg på de kvinnelige statsrådene, men Karita Bekkemellem vet å kle seg på de røde løperne likevel. Her er hun på en stortingsmiddag i 2005.

– Nødt til å tjene penger

På to dagers varsel fikk Bekkemellem skvisa plass til Sykepleien-intervju. Vi har lovet ikke å spørre om innholdet i Pillebefinnende, den siste boka til Niels Christian Geelmuyden, under selve intervjuet. Hun vil trenge mer tid til å forberede seg. Hun får derfor tilsendt spørsmål om boka på e-post. Disse skal vi få svar på seinere. Fotoseansen er også spart til slutt, Bekkemellem ønsker å konsentrere seg om intervjuet.

Moldedialekten hennes, med «e» i stedet for «i» som personlig pronomen, durer i vei, som den durkdrevne politikeren hun er:

– Vi må ikke være så redd for den private modellen, så lenge vi har godkjenningsregelverk rundt den. Og så må vi ikke glemme at mye av fortjenesten går tilbake til ny forskning og utvikling. For at det skal være bærekraftig i patenttida du har, så er det nødvendigvis slik, også for den som jobber på helseområdet og redder liv, at du er nødt å tjene penger.

Lite, grått kontor

Hun maler videre:

– Det er lønninger som skal betales, og mye forskning går feil: Av 10 000 substanser det forskes på, blir ett til et legemiddel. Det er en misforstått politisk korrekthet i Norge rundt private aktører. Så mye fordommer! Men så lenge myndighetene regulerer dette på en god måte, du har god skattlegging, avgiftssystemer og transparens, så er dette noe som samfunnet vårt er nødt til å ha.

Direktørkontoret i den mektige legemiddelindustriens bransjeforening er mindre enn det til lederen av Sykepleierforbundet. De grå veggene har ingen bilder som vitner om et privatliv. Men ukepressen har skrevet både om mann nummer to, som måtte slutte som pilot og omskolere seg innen ledelse da han fikk tarmkreft, og at de har to barn hver som nå har flyttet hjemmefra.

Her er det ordene som fyller rommet. Det går i runde vendinger. Høsten har vært travel og statsbudsjettet har for første gang tatt hensyn til legemidler på en annen måte enn tidligere.

LMI vil undervise sykepleiere

– Angår noe av det du styrer med, sykepleiere?

– Absolutt. Sykepleiere jobber under et enormt tidspress, og må ta et mye større ansvar enn de formelt har. De trenger mer kunnskap om legemidler for å følge opp pasientene etter at resepten er skrevet ut.

Bekkemellem mener opplæringen av sykepleierne må systematiseres mer.

– Staten eller kommunene er nødt til å ta mye større ansvar for etterutdanning på legemiddelområdet. Det er noe LMI gjerne bidrar med på en transparent måte, under styring fra myndighetene.

– Bør reglene endres så sykepleierne får et større formelt ansvar?

– Den diskusjonen er man nødt til å ta, men vi er først og fremst opptatt av å få være med å bygge opp kompetansen.

I Storbritannia kan sykepleiere i prinsippet forskrive hele Felleskatalogen for å avlaste legene, etter bare en mastermodul på et halvt år.

– Noe for norske sykepleiere i disse oppgaveglidnings-tider?

– Det er en diskusjon vi gjerne går inn i.

Stigmatiserte ansatte

– Hva er det beste med å være administrerende direktør i LMI?

– Åh, det er så mye. Hvis jeg må si én ting, er det fantastisk å oppleve at pasienter får bedre behandling og at vi redder liv. Jeg får frysninger av å tenke på det. Men jeg må også nevne de ansatte i bransjen. De er utrolig dedikerte og veldig kompetente, men er stigmatiserte fordi de jobber i en utsatt bransje.

Bekkemellem innrømmer at hun var ekstremt nervøs før hun begynte i jobben, hun hadde jo aldri jobbet med helsepolitikk. Hun vet ikke engang navnet på virkestoffet i migrenetablettene sine.

– Men av alle tilbudene jeg fikk, var det dette jeg hadde lyst til. Og ved at jeg blottla meg sjøl og var ærlig på hva jeg ikke kunne, ble jeg tatt veldig godt imot. De spilte meg gode.

Inne på kontorene hos LMI kvitterer de ansatte på lederens skryt:

– Hun er en flott sjef. Hyggelig, engasjert og entusiastisk. Hun ser alle, fra vaskedama og oppover, får vi vite.

Bildet viser Karita Bekkemellem som ungdomspolitiker
UNGDOMSPOLITIKER: Karita Bekkemellem er en dreven politiker. Her er hun 24 år på AUFs sommerleir på Utøya i 1989.

– Myndighetene har en kynisk tilnærming

– Det verste med jobben da?

– Når vi må stå til ansvar for noe som noen få eller et firma, som kanskje ikke er medlem en gang, har gjort, og som myndighetene og media reagerer på. Prisdebatten oppleves også urettferdig. Der synes jeg myndighetene har en kynisk tilnærming. De vil holde sykehusbudsjettene på samme nivå, til tross for at vi blir stadig flere eldre og syke i landet. Da må man tyne de ansatte enda mer og kutte de nye behandlingsmetodene. Det kommer bare til å ende med at vi får en vekst i det private helsetilbudet.

Helseminister Bent Høie har sidestilt legemiddelindustrien med kjeltringvirksomhet, når han kommenterer de nye svindyre kreftlegemidlene som velter sykehusbudsjettene. Bekkemellem kaller det ansvarsfraskrivelse.

– Prisen til Høie blir feil

– Hva føler du når dere stemples som uetiske kjeltringer?

– Jeg blir fryktelig lei meg fordi bildet har flere sider. Myndighetene eier jo prisfastsettingssystemet som gjør at Norge har hatt veldig lave priser på legemidler i veldig mange år. Og de har flere arenaer å nå ut på, mens legemiddelindustrien i Norge har svært liten synlighet i forhold til for eksempel Danmark som har Novo Nordisk, og Sverige som har AstraZeneca.

– Dessuten er ikke rabatten til sykehusene med. Det er også samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med å være syk, som skrelles bort i regnestykket, og som gjør at prisen til Høie blir feil.

– Hvor mye er rabattene på?

– De varierer, jeg har ikke innsyn i det.

I 2016 kom en lovendring. Rabattene som blir forhandlet mellom sykehusene og de enkelte legemiddelfirmaene må ikke lenger oppgis. Steinar Madsen i Legemiddelverket sier det er kaos.

– Hvorfor må prisene være hemmelige når det er snakk om offentlige midler?

– Her handler det om prinsipper og juss. Legemidler må behandles som andre offentlige anskaffelser. Men det betyr ikke at alt er hemmelig. De som trenger å vite eksakte priser, får vite. Totalsummer for de forskjellige legemiddelgruppene er fortsatt åpne.

– Alt offentliggjøres

– Legemiddelindustrien finansierer sjøl forskningen, eier resultatene og bestemmer hva som skal publiseres. Da …

– Alt offentliggjøres i dag, det er bare gamle fortellinger som påstår noe annet, avbryter Bekkemellem.

– Men Forskning.no skrev i 2013 at under halvparten av kliniske studier ble publisert?

– Det der er gamle, unyanserte påstander. Det nytter ikke å komme trekkende med saker som er 10–12 år gamle. Det slår så hardt tilbake på oss hvis vi ikke offentliggjør negative funn, at vi ikke er tjent med noe annet enn full transparens. Derfor skal alt av forskning offentliggjøres. Det er også regulert av myndighetene.

– Mener du at endringene har skjedd etter 2013?

– Ja, i 2014 gikk bransjeforeningene i Europa og USA sammen om en felles erklæring om åpenhet og deling av kliniske studie-data, utover det myndighetene krever.

Evaluerer seg selv på bussen hjem

Det er vanligvis politiker-bastant tale når Bekkemellem snakker. Skulle du komme til å høre henne mumle for seg sjøl på ettermiddagsbussen hjem til Moss, trenger du ikke slå alarm. Da evaluerer hun bare seg selv etter dagens dont.

– Jeg har alltid klart meg sjøl, og tror på det å være sin egen mentor og ta ansvar sjøl. Jeg kan si til meg sjøl på bussen hjem: «Nei, faderullan, korsen e det mulig!» Men jeg roser meg sjøl også. Det er lov å være stolt.

I yngre år hadde Bekkemellem alltid dårlig selvtillit og mye bekymringer om å ikke være god nok. Det bedret seg ikke før hun ble over 40.

– Nå er jeg trygg. Da er jeg mye mer kreativ og kan boble over av ideer.

I biografien hennes skriver hun om tøffe påkjenninger hun måtte gjennom, både som barn og voksen. Alkoholisert far, voldtektsforsøk på seminar med jobben, spiseforstyrrelse med tilhørende kjevelås da hun var 17 år og seinere selvmordsforsøk med antidepressiver. Hun ønsker ikke å snakke mer om dette i dag.

Også tiden som statsråd i tre og et halvt år for Arbeiderpartiet hadde sine utfordringer. Jens Stoltenberg skiftet henne ut med Manuela Ramin-Osmundsen i 2007, og Bekkemellem kritiserte statsministeren for ikke «å være mann nok» til å si det til henne selv, han brukte Karl-Eirik Schøtt-Pedersen som sendebud.

I ettertid har Stoltenberg begrunnet avskjeden til Bekkemellem med at hun ikke var noen sterk administrator, tok ikke styring over departementet sitt og hadde kommet på kant med sitt eget fylkesparti.

Trigges av urettferdighet

– Å lede LMI er også en utsatt posisjon. Er det slik at du tiltrekkes av motstand, eller er det motstanden som forfølger deg?

– Jeg ser ikke på det sånn. Helt siden jeg var barn har jeg blitt trigga av urettferdighet. Da våkner krigeren i meg. Og så er det sikkert slik at det jeg opplevde som lita har gitt meg en ryggrad til å tørre å si ifra mot autoriteter.

– Hvor er det mest spill, i legemiddelindustrien eller politikken?

– Kan hende er jeg lurt trill rundt av legemiddelindustrien, men jeg vil si at det er i politikken. Hallo! Politikk handler også om makt, det er ikke kun idealisme. Bare se på nominasjonsmøtene. Da er det alltid fullt av folk som møter opp. Det er det ikke når vi skal lage partiprogram. Nå etter valget koker det jo i Arbeiderpartiet. Det handler om personer og dritt og lort.

Bildet viser Karita Bekkemellem
POLITISK SPILL: – Kan hende er jeg lurt trill rundt av legemiddelindustrien, men jeg vil si at det er mest spill i politikken, sier Karita Bekkemellem.

Bekkemellem er glad hun klarte å kutte navlestrengen til Ap.

– Men jeg er fremdeles medlem i partiet og følger jo med på politikk. Jeg ser at ting ikke er svart hvitt, det er mye politisk enighet. Egentlig er Bent Høie og Torgeir Micaelsen en god kombo. Jeg sa det til dem.

– Hva svarte de da?

– De flirte.

– Vi setter åpenhet høyt

Etter intervjuet får vi e-post hvor Bekkemellem svarer på spørsmålene om boka Pillebefinnende:

– Hva er det viktigste Niels Christian Geelmuyden setter fingeren på i sin kritikk av legemiddelindustrien?

– Det kommer nok litt an på øyet som leser, men han påpeker at det har vært lite åpenhet. Og ja, det har det vært. Men de siste årene har bransjen virkelige tatt grep om dette, og setter nå åpenhet høyt.

– Hva er du mest uenig med ham i?

– Vi er nok uenige om mange ting. Vi mener han gjør selv hva han kritiserer industrien for: Å plukke ut et lite blide av sannheten som best passer inn i egen historie, mens det ville sett annerledes ut om hele bildet var synlig. Men det viktigste poenget mitt er motivet bak boka – og hva som kan bli konsekvensene: Det er alvorlig om folk blir skremt fra å ta viktige medisiner.

– Store endringer på trappene

Vi har regler om habilitet og at alle forskningsresultat må publiseres. Geelmuyden viser at legemiddelindustrien synder mot disse reglene og får millioner av dollar i bøter hvert år, uten at det hjelper.

– Hva må til for at man ikke får liknende tragedier som for eksempel giktmedisinen Vioxx igjen?

– Her har det skjedd mye de siste årene, og store endringer er på trappene. Det finnes myndighetspålagte krav om offentliggjøring av kliniske studier. I tillegg har industrien tatt egne initiativ for å sikre at data blir tilgjengelig. I denne prosessen er det riktignok viktig at personvernet til de som deltar i studiene blir ivaretatt. Derfor tar det også noe tid før studieresultater kan publiseres. Vi vil fortsette å jobbe for økt åpenhet rundt kliniske studier, i samarbeid med akademia og myndigheter.

Geelmuyden hevder at industrien har hendene langt inne i godkjenningskomiteene, at den er informasjonsleverandør til myndigheter, legen som skal skrive ut resepter og helsepersonell som skal administrere legemidlene.

– Gjenkjennelig?

– Det er helt naturlig at industrien, som har forsket frem produktene, og som dermed kjenner produktene best, er informasjonsleverandør. Men det er myndighetene som setter standarden for hva slags informasjon de trenger og som helt uavhengig vurderer informasjonen og eventuelt godkjenner produktene. Det er den godkjente informasjonen vi kommuniserer til helsepersonell i strengt regulerte former.